Rett i dass

Da har Jr steget ut av eksamenståka for denne gang. En særdeles blytung og langtekkelig periode jeg ikke kommer til å savne. Dagene de siste månedene har gått i 110, dvs. 166,6 % for å være helt nøyaktig. Planen om å fullføre studiene på 4 år ble snudd på hodet da jeg en dag i februar bestemte meg for å melde meg opp til resten av eksamineringen ved HIOA. Undrer meg fortsatt over hva som fikk meg i humør til å gjøre det. Spiller ingen rolle, ut av all tåkevandringen har det kommet en ingeniørgrad, ble fortalt på skoleavslutningen at ingeniør stammer fra ordet geni, kan leve med det.

Sesongen har for lengst rullet i gang, og det er på høy tid med et tilbakeblikk på bataljene som har funnet sted.

Resultat av høy stressfaktor, rett i dass 

Begynte i år som i fjor med NC-åpningen i rundbane på Darbu. 1,5 times trakassering av lungene og et stusslig resultat er dekkende nok, men når ingen ribbein eller andre kroppsdeler ble liggende igjen på de glatte stiene i Øvre Eiker fikk jeg akkurat det jeg kom for. En beinhard gjennomkjøring. Eller som det så ufint heter i vokabularet til storebror, en ballehard gjennomkjøring.

En uke senere ble det straks mer alvor. Da var det norgescupåpningen i maraton som sto for tur på Helgøya. Det eneste skjæret i sjøen for et strålende arrangement der var at de har sluttet å gi ut kopper til alle som fullfører. De klassiske Helgøyatråkketkoppene er det nærmeste jeg er å besitte et komplett servise.  

På Helgøya faller folk som fluer utover i rittet. Runde 3 kan ha ulike scenarioer. Du kan avansere kraftig og føle at livet er som en dans på roser med verdens peneste dame. Alternativet er et mareritt hvor laktatverdiene og krampa hjemsøker deg som skallebanken etter en alt for hard bytur. Heldigvis var jeg i første kategorien denne gangen, vært i den andre for mange ganger før. Fikk akkurat tråkket inn Repshus på 6.plass før stadion, uten at det hjalp en dritt. Konklusjonen er at jeg fortsatt må styre unna å spurte mot den mannen. Endte som nummer 7, tar med meg det.

Deretter var det rett i dass igjen og noen dager i sykesenga og en avlagt økonomieksamen før ny ritthelg. 3-dagers norgescup rundbane på Kjelsås. Valgte å kjøre to av dem, samt løpe 3x lille Besserud på Holmenkollstafetten samme dag. Tenkte det var lurt å starte på igjen litt pent etter sykdommen. Ingrid Kristiansen var heldigvis å heiet på sykkelrittet og ikke på stafetten. Tror ikke hun hadde latt seg imponere av Jr sine stive stylter for tredje gang opp til Slemdal. Ble for øvrig 15 på syklingen på lørdag, noe som egentlig ikke var så gærent. Fredag gikk jeg på tryne og litt forskjellig, så det ble ikke det store.

På kristihimmelfartsdag var det Terningenrittet på Elverum som gikk av stabelen. Et kjempeartig og fartsfylt drama som utspiller seg blant rødfis og granater på stiene inne på militær sone på Terningmoen. Her klarte jeg å dra i land årets første pallplass til tross for høyst middels form og et sterkt startfelt. Lettkjørte stier i høy fart passer meg bra, og med den deilige fulldemperen fra Trek ble ikke rittet noen mindre opptur.

17. Maisykkelen 2015

Deretter fulgte 2. runde av NC maraton, Montebellorittet. Optimismen rådet etter en såpass god første runde på Helgøya, og selv om hodet begynte å merke omfanget av pensum var håpet om å nærme seg pallen tilstede. Det håpet forsvant like raskt som kakefatet hos Fiskvik i første bakken. Var ikke helt på lag med beina mine, og måtte fort konstatere at jeg raste bakover i rekkene. Det løsnet dog noe utover og fikk kjørt meg opp til en grei 10.plass. Men innerst inne en liten nedtur...

Så kom det et ritt jeg aldri kommer til å glemme, velger derfor å utdype noen opplevelser derfra mer på detaljnivå. Det er sagt så meget om årets terrengsykkelritt. Det kan allikevel ikke bli sagt nok, for det var en batalje av sjelden vare. 4,5 time som griser i gjørma.  

293 mann var påmeldt to runder, nøyaktig 200 færre kom i mål. Det sier vel i grunnen nok. Både om forholdene, de 90 typene og ikke minst de 3 damene som fullførte to runder.

Når det gjelder selve rittopplevelsen følte jeg alt starte ganske så bra. Fant en viss flyt i det voldsomme gjørmebadet, og fant en marsjfart jeg følte var brukbar uten at den kostet meg alt for mye. Ikke var jeg særlig kald, og jeg sto til og med uten mageplask når jeg nærmet meg runding. Begynte faktisk å like hele konseptet. Fikk colaflaske og fikk pælma brillene hos mamma og pappa inne ved runding. Ut på runde 2 var jeg offensiv i hode, og klar for å avansere.

En time ut på runde to blir alt snudd på hodet. Kommer i godt driv over en furuhaug, ned fra haugen var det en bratt skrent med et lite Atlanterhav av et gjørmebasseng i bunn. Skjønner raskt at dette kan bli et potensielt problem. Prøver desperat å manøvrere Superflyen ut av stien og rundt avgrunnen. Lykkes ikke med det. Får med meg god fart når framhjulet forsvinner i dypet, over styret med Jr, og midt uti dammen med sykkelen oppå meg. Får en følelse av å forsvinne helt, litt usikker på om jeg skal ta et svømmetak eller om jeg skal prøve å stå opp. Velger det siste, og oppdager at jeg heldigvis fortsatt er i Østmarka. Konstaterer at sansene er forsvunnet, det samme er sykkelen. Må ofre et minutt for å finne meg selv og utstyret. Fjerner gjørme fra de mest kritiske stedene, type øyne, ører og nese. Graver frem igjen colaflaska jeg fikk av mamma ved runding og hopper på igjen.

Etter dette er flesteparten av de gode minnene over. Jeg blir kald og stiv, noe som gjør at de koordinatene ferdighetene fordufter. Når jeg i tillegg krønsjer pedalen så mye at ene skoen nesten ikke henger fast blir det vanvittig mye kålrabi resten av rittet. Sliter meg inn etter beste evne på en 10.plass. Vanskelig og ikke være fornøyd med det etter en sånn tur. Men storebror mener jeg bør klare bedre, lett for han å si som sitter hjemme i sofan..

Mot alle odds sto jeg med startnummer på styret ca 22 timer senere. Elgrittet på Høland. Hva feiler det meg? For det første hadde jeg en tanke om å kjøre meg skikkelig i veggen for å så bygge opp en formtopp mot Nordsjørittet og Trans Ø. For det andre ville jeg se om det var mulig å hjelpe Anders mot ulvene, type Hard-Rocx Abax og Sepura Toyota. Det var det ikke, Anders ble nummer 3 og jeg nummer 7, med det som trygt kan klassifiseres som feriebein. Og med null bidrag til storebror.

Planen om å bygge opp en formtopp gikk greit i vasken da jeg ble sjuk igjen før helga. Denne gangen var det bokstavelig talt rett i dass. Med både feber, skallebank og en uønsket hyppighet på dobesøkene ble det 4 dager helt i horisontalen. I gang igjen nå, men spent på hva det kan holde til før et av vårens største mål, Nordsjørittet som går av stabelen om ca 3 timer. Norges nest største ritt etter birken, anført av team Coop Østerhus. Vi skal i hvert fall gjøre hva vi kan for å gjøre livene deres så surt som overhode mulig

Østerhus vs Mesterhus.. Følg med!!

Eirik