tirsdag 25. juni 2013

Ferietid

Fredag var siste arbeidsdag før jeg stengte kontoret for sju uker sommerferie. Med bryllup på Tynset lørdag var det bare å pakke sommerbagen. Ble full bil, for på Tynset betyr sommerklær alt fra badeshorts til ullgenser, stillongs og regndress.

Tradisjon tro syklet jeg sykkelritt før jeg skulle hoppe i dressen. Taubanetråkket fra Folldal til Alvdal. Jeg ankommer start på Gruvekroa, der står kanskje 10 biler. Er det sykkelritt her? Har ikke sjekka innbydelsen, bare reist dit av gammel vane. Har jeg bomma på tida også? Neida, noen syklister er i gang med forberedelser. Det står en gul plakat med velkommen. Etter nærmere ettersyn ser jeg at den bare ønsker velkommen til Gruvekroa kaffe. Ingenting med sykling å gjøre. Regner gjør det også. Et raskt overblikk sier at Jr blir dagens hardeste nøtt. Særdeles rolig stemning i området før start. Hjelper noen forvillede Elverumsinger som har rota seg oppi Norddalen på sykkel. De har prøvd seg som Reodor felgen. Styrelageret til Thor Kristian slarker som brekket på den gode gamle Volvo 850`n til fatter. Den bilen overlevde både fatter, meg og Eirik. Men når Marit brukte den et par mnd i Trondhein i våres endte den fort som spiker på bilopphøggern. Stakkars bil, den har jobbet hardt. Prøver noen ad-hoc varianter på lageret, men har ikke nødvendig utstyr, så Thor Kristian må sykle med en et styre som styrer dit det selv vil. Det ender ikke bra, han styrer feil i ett kryss og sykler feil. Bryter. 

Jr er klar over styrkeforholdet mellom oss og bruker alle triks for å utjevne det. Mens jeg er hjelpsom og sosial i startområdet, er han ute på egenhånd på ekstra oppvarming. Skjønner at han har planer om å gi meg startsjokk. Selv om regnet støper ned i Folldalen kaster han klær både oventil og nedentil før start. Her skal han ikke ha med et gram ekstra opp bakkene til Reinslia. Startskuddet går. Jeg har vest, ullsokker og er uten oppvarming. Jr har lave ankelsokker, sykkeltrøye og har kjørt både drag og beskuet de første kilometerne. Men hvor er alle Østerdølene?? Snaue 20 mann på start, skandale.. Det regner, men om det skal være noe aktivitet oppe i dalen må folk kjenne sin besøkelsestid..

Jr setter tempoet bortover skiløypa de første kilometerne, raskt er det bare jeg og Jan Olav BG på hjul. Men tempoet er bedagelig, ikke mye krutt i pedalan foran. Jeg sklir forbi og øker farten, da detter også Jan Olav av lasset. Så er spillet i gang, to lagkompiser, to brødre, to bestevenner, kun en førsteplass! Vi bytter på å dra en stund. Merker at Jr setter ned farten når han er i front. Er det taktisk eller er rett og slett beina hans ikke med? Øker farten opp ei kneik «Fy faen» hører jeg bak meg. Skjønner at jeg sitter med alle kort på hånda, Jr er i trøbbel. Slipper han forbi på toppen. «Nei, du får dra ja» får jeg i retur. Skjønner da at her er det bare å vise hvor skapet skal stå. Skal ikke ha minstemann på hjul og bli utmanøvrert i spurten.
Når bakken starter skrur jeg opp tempoet ett par hakk. Hører raskt at det blir stille bak. Snur meg, langt nede i bakken sitter Jr. På alt for lett gir og med en grimase som det oser sure bein av. Jaja, feriebein på lillebror, amatør… Holder koken opp til Reinslia og inn i mål, ser aldri mer til lillegutt. Rekker både saft og intervjuer i målområdet før han kommer sjanglende. 4 min bak.. Eneste skår i gleden er at 1 og 2. plass får samme premie. Faen… 

Jan Olav rekker akkurat å komme i mål før jeg haster videre i Bryllup. Resten av feltet ser jeg ikke, hvor er Stickan Semmingsen? Resultatlista sier at det gikk drøye 20 minutter til før han ankom mål på Steia. Rapportene fra løypemannskapet forteller om en syklist kledd i grønt som kjørte hodeløst nedover og fikk tjejdeng så snart det bikket oppover. 

Vassing over Tela, ikke godt badevatn oppå fjellet.
I går var første feriedag. Tok med sekk, cola, sjokolade og DBS`n på tur i Tolga Østfjell. Både elvekryssing og uventede tekniske utfordringer er elementer man må regne med på slike ekskursjoner. Men moro er det. Siste bekkekryssing endte også med skandale. Mye vann i bekken, men så kurant ut å sykle over. Tok fart, møtte en stein midt i. Bråstopp. Veltet på sida, høylytt banning, plask. Kliss klass, skjevt styre og sår på kneet. En del av pakka det. Reflekterer rundt egen språkbruk i det framhjulet stoppa. Håper det ikke var andre ute på tur i området akkurat der og da for å nyte naturens stillhet.

Hjemme etter fire timer. Sliten, bløt, sulten, lykkelig! Ferie!

Anders


mandag 17. juni 2013

Trans Østerdalen, for ei helg!

Etter snaue 9 timer og 26 mil på sykkelen gjennom Østerdalen er det tid for å legge beina høyt. Laget har hatt full klaff i helga, og vi var ikke snauere enn at vi tok 4. dobbelt seier. Med fire mann på laget kan ikke det gjøres bedre. Med et såpass sterkt elitefelt på start, kan man ikke si annet enn at ting har gått vår vei og at vi har gjort de rette tingene denne helga!

For min egen del ble fredagens etappe hard, veldig hard. Kun min egen skyld. Jeg rykka fra hele feltet etter ca fem kilometer sykling. Idiot vil dere si, 5 kilometer av 260, langt til mål! Dette var lagets slagplan. Denne planen ble lagt på teammøte dagen før. Alle tilstede var enige om at dette var en god plan. Hele laget var på møtet utenom meg. Etter selvmordstuntet i første bakke ble det mye tempokjøring i motvinden. Heldigvis kom Tor Halvor seg løs fra resten på stien mot Savalen og kjørte seg opp til meg. Dermed ble det parkjøring inn. Delt seier på 1. etappe. Hånd i hånd over mål i fin feminin stil. De sterkeste konkurrentene kom rullende inn 1 minutt bak.

Målgang dag 1

Utgangspunktet etter 1. etappe ble dermed akkurat som vi drømte om. Før første etappe var presset på oss. Alle ventet at Helios DBS skulle lage show på hjemmebana. Nå hadde vi laget ball og tatt kontrollen. De andre måtte angripe oss! 2. etappe kan oppsummeres med 80 km samlet før vi i Helios satte farta opp mot Morakjølen. Lagets taktikk var at Jr skulle sette fart opp bakken. Det skjedde aldri. Tempoet han satte opp minnet mest om søndagstur med piknikkkurv på styret. Eldstebror er fortsatt best, jeg måtte opp å gjøre jobben selv. Slik har det alltid vært hos familien Fisk. Godt hjulpet av Dr. B og Knut E kom vi oss løs. Vi tre kjørte samlet inn til seier. Når Jr i tillegg lekte Felix Baumgartner ned bakken mot mål ble det 4. dobbelt Helios DBS. For en gjeng!

4 flotte karer tok de 4 første passene, herlig gjeng!
Dag 3, det er tid for kongeetappen av årets Trans Østerdalen. 100 km og 4 tøffe stigninger på programmet. Planen var å holde laget samlet og trygge seieren. Imidlertid trodde jeg Jr skulle si takk for seg opp Misterlia. Han hadde tydeligvis feriebein allerede tidlig i Juni. Både publikum og Norsk Folkehjelp fikk noen hissige gloser da de ikke kunne gjøre rede for hvor langt det var til toppen. Makan til folkeskikk Jr... Med god hjelp fra storebror karret han seg akkurat med tetgruppa over toppen. Videre ble vi færre og færre etterhvert som milene rullet. I siste terrengparti er plutselig Dr B i front. Han setter et vanvittig tempo. Folk skreller av. Etterpå sa han at folk med stiv gaffel skulle hektes av. Den må han nok lenger ut på landet med, han er gjennomskuet. Han hadde nok et håp om at jeg skulle gi en luke. Men den gang ei. Kanskje håpet han på at jeg skulle ta et bad i elva vi passerte på den to meter høye brua. Brua som var kun 20 cm bred. Men jeg sykla elegant over. Var fokusert, når folk prata om hvor høy brua var skjønte jeg ingenting, hadde ikke sett ned. Skulle jo ikke ned der, fokus var på bakhjulet til Dr. B. Ut på grusen, vi  er bare fem seige karer igjen. Jeg føler at vi tre fra Helios DBS er sterkest. Dr. B har vekket udyret i meg til liv. Det tid for å gjøre opp om seiern. Nå er det tid for å se hva den gamle doktoren duger til.

Jeg ser på GPSen og antar at det er igjen ca fem km til toppen av siste fjellet. Vet jeg må ha slak motbakke eller flate for å hekte av Doktor B. Så stiger den fram, en lang slak slette foran meg, dette er min sjanse. Jeg finner tyngste gir og klinker til det jeg kan. Bomben smeller, plutselig blir det liv i feltet. Det smeller og hamrer i gir fra de andre syklene. Lagets eldstemann Dr. B har fortsatt reaksjonen i orden. Reiser seg opp og gamper til i sin karakteristiske stil, dieselmotoren til doktoren er fortsatt ikke tom for drivstoff.

Jeg får fort en del meter. Snur meg. Ingen med på bakhjulet. Men Knut Erik og Dr. B jager bak. De to andre har falt av. Da kan jeg fortsette kjøret, seieren havner hos laget nå. Det blir en intern duell, og jeg leder. Snur meg framover igjen og ser en kul foran meg. Tråkker alt jeg har. Selv etter nesten 9 timer på sykkelen er det krefter igjen og adrenalinet hjelper meg opp bakken. Men så innhenter realitenene meg, adrenalinkonsentrasjonen i blodet er på vei ned, melkesyra i musklene har fått overtaket og kroppen gir beskjed om at nok snart er det nok. Passerer "toppen", de to bak har stabilisert tempoet, er kun 10 sekund bak. Nå må jeg jobbe over siste bakken. Trenger en såpass luke før det stuper ned fjellsiden mot mål. Kommer over "toppen", tror det flater ut. Men dette er som en dårlig fjelltur, juksetopp! Et "fjellmassiv" åpner seg foran meg. En grå stripe slynger seg som en S oppover evigheten mot toppen. Det er veien jeg sykler på. Veien må gå i svinger oppover, det er for bratt å legge den rett opp. Fokuset svikter, krampa lugger, svettdråper på innsiden av brillan svir i øya, beina verker, og gutta bak kommer nærmere. Snur meg, trur du ikke temsjef Nesteby lever seg inn i en slags Tour det France boble og er hjelperytter for Dr B. Illojal sjef... Nå er seiern fjern. Vips er de tilbake på bakhjulet. Ingen sier noe, men Dr. B er oppe på siden et par ganger, bare for å vise at han er tilbake.

Vi bikker toppen sammen alle tre. Nesteby drar ned bakken, jeg og Dr. B blir enige om å avgjøre i en spurt. Den er kort, men jeg er først over mål. Doktoren tar likevel seieren totalt med 1 sekunds margin. Tilfeligheter, han var et sekund senere ut fra start enn meg på dag en. Setter den på kontoen for rutine!:)

Målgang etter 3 flotte dager gjennom Østerdalen

Men hvem som står som vinner betyr ingenting så lenge laget tapetserer pallen. Imponert over hele laget, og spesielt Dr B som akkurat har blitt far. Han har noen fler grå hår i skjegget, men ellers holder han seg særdeles godt. Jeg tar med meg en god følelse sørover til Oslo. Herlig helg med laget og jeg følte meg til tider sterk. Etapperitt er gøy. Håper å se enda mange fler på start neste år. Vi i Helios DBS kommer i alle fall!

Noen videklipp fra helga ser du her, Knut Erik hadde kamera på styret, jeg er regissør:
Etappe 1: http://www.retten.no/lokal_sport/article6710610.ece
Etappe 2: http://www.retten.no/lokal_sport/article6712067.ece

Anders


lørdag 15. juni 2013

Suksessen i Trans Østerdalen fortsetter for gutta!

En ny dag på sykkelen er å finne i historiebøkene. Gutta fra Helios DBS kan sole seg i glansen, etter at vi var de fire første til å krysse mållinja på dagens etappe. 4-dobbelt i dag, 4-dobbelt i sammendraget, underbart!

ingen "balla i styrestemen" eller "En trønder oppå Nesteby i skogen" å berette om i dag, men som vanlig utspilte det seg enkelte scener det er verdt å nevne. For første gang i min sykkelkarriere har jeg vært delaktig i felles pissepause underveis. Flere var nøden, tempoet var bedagelig på dette tidspunktet, derfor ingenting i veien for et aldri så lite avbrekk. Alle var jo tross alt tjent med dette.

Ut fra start, som forøvrig gikk ca 3-400 meter unna døra her var det masterbil de første km. Undertegnede var som vanlig hissigst på grøten, lå klint inni den røde subaruen til den gikk avgårde oppover brekka. Det ble kjørt greit til toppen av brekka. På toppen var vi 9 mann, Helios DBS, 3 av gutta fra Hedmark Terrengsykkel pluss to til. Herfra og ned til Åkre skjedde det fint lite. Foruten den allerede nevnte pissepausa. Litt smårykking og napping i det små, men stort sett pent og pyntelig.

Inn på moravegen, fortsatt samme gjeng, her begynner bakken, ca en mil med kupert smerte. En plan i det fjerne var vel at jeg skulle sette inn et ubehagelig tempo opp bakken. Det skjedde ikke, jeg hadde mer enn nok med å holde tempo som allerede var satt. 4 mann kommer ifra , de tre andre på laget pluss Joakim fra Hedmark Terreng. Han står dessverre på toppen av bakken å "tøyer" ut hjerteflimmer da vi kommer. Kjedelig, men han har situasjonen under kontroll, så ingen fare. Dermed 3x HeliosDBS i tet, jeg drar ikke en meter. Vet at den siste mila består av mye nedoverkjøring, en del på sti, de andre har stivgaffel, jeg har demper. I det utforkjøringen starter gønner jeg på det jeg er kar om, først på traktorvei, så på sti. Kan godt si at jeg kjører kontrollert, men det er egentlig jug, har så lyst til å følge opp med firedobbelt at en del hemninger slippes. Det går bra unna, det tror jeg de grønnkledde på firhjuling kan bekrefte. Jeg kjører fra gutta og kommer inn bare sekunder bak de tre første som har kontrollert litt mere. Fornøyd med det, en ny god dag har gitt et godt utgangspunkt før avslutningen i morra. Vi gleder oss like mye selv om beina begynner å melde fra om sin tilstand. Slik skal det være etter to dager.

Eirik

Glade gutter på Koppang.
Foto:Østlendingen

fredag 14. juni 2013

Kanonåpning av årets Trans Østerdalen:)

1. etappe av årets Trans Østerdalen er allerede noen timer gammel,  brødrene fisk sitter smørblide hjemme med beina til lading:) Eldstebror i heimen dro i land seieren etter å lekt el spartacus fra start til mål. dro i første bakke og mer så vi ikke til han. Halvveis på turen fikk han også med seg lagets lege, Doc BT. Hva skal man egentlig si om den mannen? sier som hybelverten min "den mannen har jo lyktes med alt". I terrengpartiet fra sparsjøvollen støta han seg opp til Anders som da hadde ca et halvminutt. Tempoøkningen til legen i front ga sine ringevirkninger bakover på stien. En over snittet ivrig trønder var rimelig keen på å kjøre forbi Knut Erik for å henge seg på Tor Halvor. Av ordet singeltrack gir det seg selv at stien er ment for kun en mann i bredden... De havna til slutt oppå hverandre, Knut Erik fortomla med vonde ribbein, trønderen forslått og med smaddra ramme.. Undertegnede fikk også smake litt på disse ringevirkiningene, havnet nok litt utenfor kontrollsonen i et forsøk på å holde samme tempo som Tor H. Deisa vinkelrett inn i en stein,  bråstopp, dette  førte til den klassiske balla fram i styrestemen, Au. Deretter en tur over styret, Småkvalm og godt inn i rød sone spratt jeg opp på DBS`en igjen å fortsatte.

Fra terrenget og inn var det enkelt og greit. Eldstebror og doktor i tet, bare å dingle med, gjøre minst mulig. Tar av meg hjelmen for gutta i dag, taktikken var å sende ivei bror i første bakke å se ann utover. Det funka, opptimale greier. En herlig dag på sykkelen har gitt et herlig utgangspunkt før de to resterende dagene. Dette blir fantastisk moro. Håper å se mange kjente fjes i løypa resten av helgen.

Eirik

DELTE SEIEREN:
Seierherrene gliser bredt!

lørdag 8. juni 2013

Raumerrittet

Sola skinner og DBSen glinser om kapp med sola på Hellereudsletta. Det er andre lørdag i juni og brødrene Fisk skal forsvare Helios DBS sin ære i Raumerrittet.

Startfeltet er bra, gutta er optimister, som alltid! Men vi må innse at vi er på bortebane nå, dette er Herballife Raumerrytter sitt fort. De skal vise at de fortjener sponsorpengene fra rittet og stiller med fullt mannskap. En haug med heltids sykkelproffer mot to bortkomne Østerdøler. En med slarkete skuldre og halvstor mage, den andre med skjev hofte og gir som aldri funker. Rått parti.

Helios DBS i 2. og 3. posisjon på vei opp fra Ås gård
De første to milene er småkuppert asfalt til Ås gård, en transportetappe. Men en Raumerrytter går i brudd, føler meg ekstremt pigg, men lar han gå. De er åtta mann, vi må spare kreftene til rett tid. Så bakken opp fra Ås gård, en av tre kritiske punkter i løypa. Alle vil være først inn, pulja på 50 dundrer inn i bakken, og Fisken i 1. posisjon. Perfekt! Slipper Manengen forbi, kongen av grusritt, legger meg på hjul, idealhjulet! Bakken starter, Manengen drar, alle venter på hva han skal foreta seg. Men tempoet han setter opp er ikke avskrekkende, jeg føler meg pigg. Ser bakover, lang rekke, mye daukjøtt med. Her må noe gjøres! Smetter forbi og setter tempoet opp bakken. Venter bare på at noen kanoner skal komme forbi. Halveis i bakken, ser meg bakover. Mindre folk, mange som peser, ingen på siden. Hva skjer? Holder dampen, snur meg igjen. Enda færre, enda mer smerte å lese på folk. Manengen er bakerst, i ferd med å slippe. Holder jevn fart helt opp, ingen kommer på siden. Over toppen kommer vi fire løs. Ingen andre enn meg vil kjøre. Er de feig eller er de sliten, amatører.. Må innse at vi bare må roe litt, vi samler oss. Snart er vi 20 mann i tet igjen.

Følelsen tar jeg men, jeg var sprekest i bakken, jeg er best i feltet, tror jeg selv. Innover Romerriksåsen bærer det, jevnt, men ikke hardt. Prøver noen rykk, men bakkene er for korte. Herballife Raumerrytter gjengen spolerer alle bruddforsøk, faen. Jeg har gjennomskuet taktikken deres. De skal bare ha med så mange av sine inn i de tekniske partiene. Der skal det smelle. Proffene som sykler WC i rundbane er jo flere hakk vassere enn resten i slikt terreng. Slik ruller milene unda, og vi fosser inn i det andre kritiske pariet, gjørmeterrenget fra Gimildammen. Jeg er helt i tet inn, men det kommer svarte og blå med Herballife drakter på begge sider. Nå sykler de for fullt. Jeg biter meg med, henger halveis gjennom, men må gi noen meter. Mye gjørme og møkk, mye start, stopp, litt løping og dekk som sklir. Hører en velkjent stemme langt bak i de dyps skoger "Faen, flytt deg, IDIOT! Det er Jr som streber i gjørma, noen må svi for aggresjonen som skal ut.

På vei mot Gimildammen, jeg på vei frem i tet, var offensiv hele dagen så fremme og styrte butikken.
Ut av terrenget, med to mann, men det er 5 foran. Ingen å se bak, bare å gi alt. Teten tråkker 200 meter fremme i veien. Glipper flaska på siste langing ved Mari. Den søte coladrømmen gikk i grusen. Må klare meg med seig gelsmak i munnen siste to mila. Når nesten inn teten og ser bakhjulet til Kjøren og Mehl inn i siste terrengparti. Det går fort, men må henge med. Litt utenfor kontrollsonen, holder i 500 meter. Så sitter framhjulet mellom to røtter, får en luftetur fremover, lander oppe i ei bjørk. Må klatre ned. Finner sykkelen og tråkker til, ingen motsand, kjedet er kjilt mellom ramma og drevet, helvete. Banden forsvinner, fikser kjedet og fosser videre. Ser evigunge Repshus nede på veien. Sykler inn han og sammen passerer vi en mann mot mål. Er sjanseløs mot evigunge Steffan i siste bakken, er det mulig, han kunne jo vært faren min. Imponerende og frustrerende på en gang! Han har akselrasjon som en stikkmotor. Det må skyldes de enorme låra. Jeg har bare enorme legger, det hjelper ikke nå. Blir 6 tilslutt. Jr blir 11, hatt kramper de siste 5 mila. Bidro nada til å holde tempoet oppe. Vi hadde mål om en topp 5 og to topp 10. Klarte det ikke, men farlig nære. Jeg var sterk, men det er ikke det som teller. Resultatlista juger aldri. Men i dette selskapet er det godkjent.

Må bare se bakover ved målgang, ikke nubbesjans mot Steffan i spurten.


5. plass i menn senior elite. Skulle vært på pallen til høyre, det er der vi vil være.


Takk til kranklageret for god underholdning underveis, bråka som en skurtresker. Takk til Mari, Mona, Iver og Erik B for service. Otto som sykkelholder og altmuligmann i målområdet.Gutten som ga meg cola 10 km før mål, var i ferd med å kvælt av gelslim. Takker også alle konkurrenter og bidragsyteretil for fin lørdag i Romerriksåsen.

Anders

søndag 2. juni 2013

Vestmarksrittet, spabehandling på to hjul..






Om leire er bra for huden, vil jeg virkelig ha glatt og fin hud fremover..  Vestmarkas skoger er mettet med vann, og når løypa blir testet både tidlig og sent i ukene før start blir det klinet. Det tørka nok noe opp etter 24 timer med opphold det siste døgnet før rittet. Men ved avreise Oslo ringer Anders J med liverapport fra Asker "sprutregn". Jaja, ubåt og våtdrakt har jeg lagt igjen hjemme, men med grove dekk på sykkelen er jeg så klar som jeg kan bli. Jeg er eneste fra laget på start. Mens Anders J stiller fra treningsgruppa vår. Otto er også påmeldt. Måtte kaste inn håndduken. Prøvde å leke bajass innpå Movann før i uka, endte på skinka på ei glatt trebru. Ryktene blandt byens syklister sier at de hadde konkurranse ned ei steinrøys med en bru og 90 graders sving i bunn. Kule gutter med baggyshorts som tror de er uovervinnelige, endte på legevakta i Oslo. Amatører..

Løypa er 46 km med mye høydemeter, grusvei oppover og stier nedover er en gjenganger. Morsomt vil mange si, rikelig med muligheter til å fly over styret i gjørma vil andre si. Parkerer på start ved Dikemark, faktisk på sinnsykehuset. Men her er det sinnsyke tendenser også i dag. Jeg er omgitt av glinsende sykler og carbon glinser så langt øyet kan se. Hører folk diskuterer, dekk, utvekslingsvalg og brillevalg. Ja, mange diskuterer til og med hvilken sykkel de skal bruke og om de burde ha klippet knastene på sidene av dekket sitt. Idioter, jeg stiller med min DBS hardtail, eneste mulighet, og slår dem lell...

Utstyret er bedre på et vanlig turritt i Norge enn på WC ritt i utlandet. Proffene kjører ikke på alt det dyreste siden det ofte ryker etter en økt, men nordmenn kommer rullende i hver sin SUV og plukker ut det beste av det beste. Galskap...

Elitefeltet er ikke stort, men det er noen kanoner. Ut fra start er det masterbil. Team Hard Rocx danner diamantformasjon bak masterbilen. Jeg skjønner at her må man være på hugget. I første bakken øker farten og vi blir fort færre.  Første terrengparti, Karlsen må smake på gjørma da han flyr inn i ett tre. Resten detter av, vi er bare tre mann igjen fra Solli og innover. Det går i rykk og napp. Og to mot en er feigt! Saw kjører i sedvanlig rykk og napp stil. Bjerkset ligger på hjul og jeg må tette alle smålukene. Jeg og Saw får en luke i en av de sugende bakkene, men da Bjerkseth detter av stopper også Saw opp. Han ser dumt på meg og setter seg bak. Sykkel er lagsport så selv om det er irriterende skjønner jeg at det må bli som. Så langestasjon etter 14 kilometer. Mulig jeg er i undertall, men har den beste servicedama. Mari har sykla fra start og til langing. Gjennom gjørme og vanndammer for å gi meg en flaske med sportsdrikk. Hun sykler en snarvei videre og er også på plass ved Semsvann etter 35 km. Alltid en glede å møte ho underveis, og alltid leverer hun. Tenk om alle på laget hadde vært like stabile i prestasjonene.

Det er litt kattens lek med musen i Vestmarka, og tilslutt kommer Hard Rocx gutta i fra. Inn i neste terrengparti er jeg 30 sekunder bak. Har lagt planen for dette partiet, sykle til det stopper, deretter løping. Som sagt så gjort, god taktikk, er nesten i rygg når vi er ute igjen på grusen. Halser bak Bjerkseth videre, Saw er borte. Cruiser ned til Semsvann, ingen punktering ned bakken (har fjorårets tre punkteringer ned bakken i bakhodet, så kjører litt Bestemor stil). Ser meg bak i bunn, en kvit torpedo kommer bak meg. Hva faen,  hvor kom han fra? Han er raskt opp på siden, det er Saw. " Wrong" brøler han ut i det han passerer, i en dyrisk fart. Klarer ikke ta bakhjulet. Men når han tar igjen Bjerkseth 20 meter fremme senker tempoet seg. Han rykket forbi meg bare for at jeg ikke skulle bli med opp. Forbanne irriterede, men smart, hadde gjort akkurat samme selv. På en såpeglatt sti ned et jorde kjører jeg inn gutta. Ja noen gnir seg nok i øynene nå, men Fisken hadde en god teknisk dag på sykkelen. Vi er samlet inn mot Borgenskogen. Ingen vil dra, det er stille før stormen. Det uler og skriker i sykler, fargen på dem er umulig å se, gjørme dekker alt, de lengter etter en vask. Men ikke enda, 5 km gjennom Borgenskogen først. Brate kneiker, og mye svinger på glatt flytsti. Ikke Fisken i sitt ess, men dette er dagen han skal vise seg fra en ny side. Bjerkseth kjenner skogen som sin egen bukselomme. Saw støter seg opp de bratte kneikene med. Jeg gjør mitt, men mister noen meter, det blir 10 sekunder. Så siste bratte bakken i Borgen før to lette km før mål. Bakken alle prater om, kan den sykles? Hard Rocx gutta løper. Dette er min sjanse, jeg holder stimen over gjørmebadet i bunn, finner letteste gir og kliner til oppover. Kommer halveis, "kling", motstanden er borte, hører en tilskuer roper at "kjedet røk". Jeg svarer "Faen" pluss noen ord som ikke gjentas nå. Tar et kjapt øyråd med meg selv, jeg løper til mål. Mekking av et kjede som er impregnert i gjørme frister ikke. De to øverste plassene ryker, løper som om jeg skulle hatt djelvelen bak meg. Vil på pallen. Gjennom gjørmehul, over røtter og på klinkhard asfalt. Leggene verker, sykkelsko har ingen demping. Kramper.  Ingen bak, kan det gå?? 200 meter igjen, så er det "game over". To eller tre syklister kommer susende forbi. Jeg "svartner" og jogger inn. Blir 6. tilslutt. 3.30 bak. Tapte dette på løpingen. Pallplass, heder, ære, premier og alt som hører med røk med kjedet. Trøstespiser boller og potetgull i mål, det hjelper ikke. Vil hjem, men bilen er parkert noen 100 meter unna og jeg har en sykkel uten kjede. Mari har sykkel og sekk, tar tak i reimene. Henger meg på henne. Folk ser sjokka ut, hvem er dette? Sykler ritt, men gidder ikke sykle til bilen! Henger på sin gravide dame som må dra han til bilen. Sur ser han ut til å være også. Makan! Mari puster bra i motbakkene, jeg møter de lamslåtte blikkene som stirrer på meg, de tror ikke det de ser. Gidder ikke forklare situasjonen, ser dumt på dem tilbake. Mari smiler. Setter meg i bilen, tar en Northug, kommer meg vekk fra Dikemark, vil hjem.

Vel hjemme er det heldusj av syklist og klær, sykkelen står uten kjede innsausa i møkk, brillene som jeg la i baklomma før Borgenskogen er borte, sikkert hoppa ut mens jeg "ælja" siste to kilometerne mot mål. Ikke min dag. Tenk om jeg bare hadde løpt den kneika. Lett å være etterpåklok. Adrenalin og alt for høy puls påvirker dømmekraften, ikke i positiv retning. Sunn fornuft er lagt igjen ved start. Men vi i Helios DBS ser alltid mot toppen, og "safer" ikke inn 3. plasser.

Formen var bra. Gjorde bra figur i klart undertall mot Team Hard Rocx. Men det er det ingen som bryr seg om, det er resultater som teller. Neste helg skal de komme. Raumerrittet står for tur.
På vei hjem ringer jeg Anders J. Han er ingen mester i skogen, så håper å søke trøst hos en som kanskje har surra det til enda mer enn meg. Det stemmer, han er i røde kors teltet. Har smakt på gjørma 5-6 ganger og avsluttet som skogsarbeider i Borgenskogen. Prøvde å rydde en bjørk av veien, tapte kampen. Bjørka står, han blør. Men rytterne pratet om en lang skalla mann på en White Killer som suste forbi på hvert veistrekk. Men som minna mest om en forvirret landeveisrytter som hadde meldt seg på feil ritt i skogen. Historien gjentok seg for hvert eneste stiparti. Jeg smiler lurt og tenker mitt. Bare vent til han møter flate grusveier på Nordsjørittet neste helg. Blir en hard nøtt å slå.

Anders