Cykelvasan

Hallo,

Grusklassikere som perler på en snor i august og den klassiske distansen fra Sälen til Mora sto på programmet i helga. Sist jeg tilbakela denne distansen i mars måned var det 20 minus på start og arman var gele når jeg kom i mål. Håpet på en bedre opplevelse denne gang, og forutsetningene var nok bedre med hjul og styrke i beina mer avgjørende enn krutt i arman. Sola var tilstede som sist, men temperaturforskjellen var 40 grader. Løypa er småkuppert med mye grov grus og kjerrevei, ikke teknisk vanskelig men mye småkuler og tempovekslinger. Altså skulle det passe meg bra så jeg håpa på å reise kjerringa etter Grenserittet

Hedmark Terrengsykkel stile mannssterk og vi var 9 mann på start. Etter en kanonsterk laginnsats på Grenserittet ville vi vise oss fra samme side i helga og befeste vårt posisjon som Norges beste maratonlag. Ut fra start kjente jeg beina var gode opp første bakken og jeg kjørte meg faktisk helt opp i tet. Innover de første grusveiene var det jeg og Jr som tauet på feltet. Og det var ikke noen hvilket som helst felt med det ypperste av terrengsyklister fra skandinavia fra start. Mångsbodarna ved ca 20 kilometer er et avgjørende sted og selvfølgelig ble jeg litt for passiv her og havnet litt bak i gruppa. Kan ikke slutte å irritere meg over folk som "tror" de er seierskandidater, kjører kamikaze, blenger seg fram og lager farlige situasjoner langt fram i feltet, men som burde sittet i ro lenger bak der de ender i mål. Det er de samme hver gang, det blir farlig hver gang og de detter av hver gang...

Jeg avanserte forbi masse folk i skauen og tråkket det remmer og tøy kunne holde, kikket opp og så desperat at tetpulja hadde fått ei luke. Avstanden klarte jeg å stabilisere, men ut på veien igjen fikk jeg høre at luka opp var 30 sekunder. Skjønte at en bakke på ca 1 km var min sjanse og når jeg så teamkompis Gullhaug i ryggen skjønte jeg at det var bare å kline til. Nådde høyeste puls siden ca. år 2002 opp bakken. Jeg og Håkon klarte å kjøre inn tetgruppa, beina sto i vinkel rett ut når jeg kom inn på halen av gruppa og jeg ba til høyere makter om at ingen ville sette inn et støt inn i neste terrengparti. Heldigvis gikk det greit så jeg fikk slengt innpå en gel og stabilisert kroppen litt. Innså at det var bare å ligge bak en stund for å få igjen et snev av krefter men tempoet var jo såpass så det var lettere sagt enn gjort. I en kneik synes jeg tempoet stiger og spør Steffan om hvem i svarte h..... er det som drar i front nå, gløtter opp og ja, det er minifiskvik. Full av energi drar han tetgruppa. Når jeg i etterkant tenker på dette går tankene 3-4 år tilbake til en sti mellom Sparsjøen og Savalen. Eirik har kjøpt en brukt sykkel av Knut Erik og tenker å sykle litt, jeg tar han med på en 6 mils rundtur med et innlagt stiparti som slettes til og med muttern kunne syklet gjennom på en over middels god dag:) Jr kløner og velter x antall ganger siden han ikke får løst ut sykkelskoa, han blir bløt og kald når han bikker i en liten bekk og alt dette går selvfølgelig utover meg. Kjeftskurene sitter løst og han hater sykkelen og egentlig hele tilværelsen der og da. Han gir muttern beskjed i etterkant at detta ska han aldri mer gjør.. Nå sitter han her med sykkelproffer som er ranket topp 20 i verden og den svenske mesteren på hjul og drar tetgruppa, så ikke den komme for et par år sea, undrenes tid er ikke forbi.

Det går i rykk og napp inn til mål, noen gang styggfort, noen gang rolig, men jeg skjønner etterhvert at dette går mot spurt. Jeg vet det mange i feltet fort vil leke ball i hatt med meg i spurten så gjør noen forsøk på å kjøre fra, men det blir halvtamt siden jeg innerst inne vet at det er ikke sjans, de andre er for sterke... Siste 3-4 kilometerne mot mål går det styggfort og jeg bruker alt av krefter på på jolde min plass i rekka, selv om den er litt for dårlig. Har likevel hjulet til teamkompisene Wengelin og Kjøren og tenker at dette er plassen å sitte, drømmescenarioet at de kliner til, jeg henger på, lurer meg forbi 10 meter før mål og tar seiern er lagt opp.... Så 500 meter før mål går Wengelin i bakken, Kjøren hopper over og Fiskvik blir stressa og svinger ut av stien og ut i graset. Mister all fart og må svi av spurten litt for tidlig for å komme inn i gjen i tetgruppa. Er da pinne stiv når den egentlige spurten starter. Klarte å karre meg inn til en 14. plass akkurat foran Eirik som blir 15. Ser Joakim juble fremme ved målstreken så skjønnner vi har noen langt framme. Resultatet for vår del ble Steffan 5, Joakim 6, jeg 14, Eirik 15, Kjell Arild 19. Altså 5 mann som var med å spurtet om seieren. Helt utrolig innsats av laget som består av amatører som kjemper mot proffer og elite. Kult å være en del av en slik gjeng! Med ytterligere et par mann inne på 23. og 32. plass er det helt maks... Ryktes at teamsjef Kalle hadde noen fryktinngytende føringer i gruppe 2 så det lover bra før Birken. Hadde ikke Håkon punktert og Knut Erik vært hjemmeværende med sykdom hadde nok de vært i gruppe 1 også, for en gjeng...

Når vi i tillegg har Norges beste langere og servicecrew må vi nok kunne kalle oss Norges beste lag!:)

Bilde fra spurten, jeg og Eirik skimtes bakerst, Steffan og Jaokim bedre med..
Anders