Våren har vært preget av tropenetter. Gressplenene higer etter vann. Kontraskjærets gjester drikker kranene tomme for mjød og Oslo kommune sitt siste fremstøt er innføring av vanningsforbud. Tilstandene minner mer om Cape Town enn Norge. Denne fredagen på Tynset er det likevel tundrafrost og nordavind.
Etter noen uker i sykkelsølibat og en sedvanlig transforkjølelse uka i forveien stilte jeg derfor på start med åpent og variabelt sinn. Forrige treningstur på sykkel endte med DNF midtveis i Maridalen. Kunne det gå?
Etappe 1 har vært den samme siden Trans Østerdalen så dagens lys i 2012. Med noen mindre modifikasjoner. Den byr sjeldent på de helt store overraskelsene. Du skal opp en bakke. Ned en kjerrevei. Bortover i motvind. Gjennom et terrengparti i rød sone. Kjøre over evne ned til Dalvangen. Knekke deg opp en vegg av bakke. Hente inn det tapte om du ikke er sprek nok til å henge med. Være smart rundt kjærlighetsstien for og så spurte om spekeskinka. Det ble skinkerytter fra Swix Hard Rocx v/Vidar Mehl i år igjen. For undertegnede sin del begynte krampa å lugge ned til Dalvangen, noen spurt var det absolutt ikke rom for. Sjeleglad bare for og være med inn i det gode selskap.
Så er det dag 2. Dette begynner også og bli en slager. En seiglivet slager. Mang en syklist har kommet til Tynset og sett mannen med ljåen på Ripan mot slutten. Higende etter målstreken som aldri kommer. Ikke før du har kjørt ned Revegårdsstien og skal vekke kroppen fra de døde for og komme deg opp Brovold-brekka. Dag 2 inneholder alt. Den inneholder ihvertfall nok til at du ikke kan snike deg med selv om du kan løypa i blinde. Som sagt så gjort. Etter en meget taktisk dag 1 skulle den etterhvert litt eldre Jr.Fisk få trimmet lungene litt. Vi kom vel nesten opp til Milskiftet før åndenøden passerte bristepunktet. Der dukket det opp en liten mann. Med like lite hår på hodet som fett på rumpa. Dr. Bjørnstad Tuveng. Den evigunge Dr.B. Vi østerdøler vil like gjerne ha de genene på norgesglasset slik som Paasche vil ha genene fra Rudsbygd i opplag.
Jaktkompis og lokal helt Ola Barstad blir observert i denne kneika hvert år. Hvert år ser han undertegnede hyperventilere og snuse etter siste rest av dragsug som er igjen etter de første rytterne over bakketoppen. Heldigvis venter Tynset`s svar på Østmarkas kremfløte av stier ned til Oftensaga etter denne brutale starten. Jeg gir Bergebakken fra Elverum ck et ultimatum og en lovnad om at vi er oppe igjen i tet om han slipper meg først inn på stien. Det tilbudet velger han og ta. Og etter noen minutter med adrenalinpumpa som en tikkende bombe i nøtta er vi oppe igjen i tet når vi ankommer saga.
Så får jeg ny lift hele veien gjennom Gammeldalen. Dalen som sendte halve sykkelnorge hjem med driteanfall i 2017. Det er hyggelig med lift så lenge det varer, men på min vei er jeg smertelig klar over at når Dr.B og de andre gringosene girer opp retning Hobdsetra blir det hardt å være Jr.fisk. Til min store glede er det flere som deler min fysiske tilstand. Får derfor følge av Håkon Klerud, Oddis og en trivelig kar i oransj drakt på ferden videre mot Tynsetbyen. Prøver etter beste emne og gjøre turen vår så hyggelig som mulig. Forteller dem når vi passerer hytta på Hemstadvangan. Når vi skal svinge til venstre og når vi skal slite oss opp Skardløypa. Forteller også en røverhistorie fra elgjakta fra noen år tilbake. Den tror de ikke på . De gir imidlertid uttrykk for at de verdsetter infoen og vi får en hyggelig tur før alle mann kjemper for livet, samt egen eksistens mot slutten. Jeg kommer inn som 9.mann og er veldig lykkelig med det. Jeg har ikke vondt i leggen. Jeg kan nyte en deilig bolle fra Waagans bakeri i målområdet, og de første som kom i mål har heller ikke rukket og gå i dusjen. Egne menn er med helt i tetstriden, og laget setter sitt preg på arrangementet. Det er hyggelig etter en vårsesong hvor det meste har gått i dass.
Aumliveien 6 har de foregående år figurert som vandrerhjem for gjestende syklister gjennom Trans Østerdalen helga. I år er det mors pizza og mental balanse i heimen. I 2017 hadde bror hadde besøk av venngjengen sin. En gjeng aldrende menn som hulket så mye med tekoppen etter etappe 2 at det ble rekordutslag i barndomshjemmet på Richters skala. Vi har en felles tråd på sosiale medier hvor denne gjengen ytrer sine tanker om livet. Ytringer som må forbeholdes et lukket samfunn. Her diskuteres viktige og uviktige ting året gjennom. I år sitter de hjemme. Jeg sporer sjalusien i tilbakemeldingene som hagler inn etter årets 2. etappe. Ikke noe regn. Ikke noe sauemøkk i hjelmen. Ingen misnøye. Det prates om at fjorårets deltakere skulle hatt krigskorset med sverd og vært hedret som helter. Det gjelder og delta. Sitte nesevis bak mac`en hjemme kan forbeholdes bloggere og andre pappskaller.
Så var det klart for årets nyervervelse på dag tre. Jaktstart! Fantastisk påfunn. Og lande på Koppang etter siste dag har bydd på mye melkesyre, tunge stunder over Fonnåsfjellet og et betydelig redusert tåkesyn over Morakjølen. År etter år. Det har hatt sin sjarm. Og ha med Morten Gustu på et idrettsarrangement er i seg selv en gave fra Gud. En mann med et enste stort smil og ønske om å legge til rette for utøverne. Nå var tiden inne for en forandring. Fjoråret var spikern i kista da 2/3 av rittets deltakere valgte og ikke delta siste dag. Det strides om avgjørelsen. Særlig sør på Hedmarken er det enkelte som mener ting har hendt i feil rekkefølge. Det kan så være, men som deltaker, og som rytter var tiden inne. Dette ga mersmak. Dette var nytenkende. En morsom opplevelse. Selv med bein som knapt var i stand til å skape fremdrift. Følte som meg som Karius og Baktus rundt i Tynsetskogen på dag 3. Etter to dager som kameleon i feltet var det ingen huller og gjemme seg i, og ingen steder og bo. Her måtte all fremdrift skapes fra eget maskineri. Gi meg loff med sirup på.... Det er hjemmebanefordel på godt og vondt på slike dager. Når det er divergens mellom sinnets egne ønsker og kreftene man har til rådighet er det skummelt og vite om hver en bakke som venter rundt neste sving. Det førte i det minste til at man unngikk ballongsprekk.
Hadde gitt mor og far ordre om og stille seg i innkjørselen til Pilegrimsleden for en siste sekundering før alle nedoverbakkene. Som avtalt venter opphavet for en siste sekundering til en av sine håpefulle. Fattern slår ut i stjerne i lufta mens han formaner om at det ikke er noen i nærheten foran. Ta det ro! Jeg er jo en snill gutt, veslemann som muttern alltid har sagt og adlyder selvsagt ordre fra høyeste hold. Tar det pent ned lia og kommer meg trygt i mål. Den fantastiske speaker Bronken har sine ord i behold. Om man likte stiene på 2.etappe vil man kunne oppleve orgasme på dag 3. Selv om det er elementer i fysikken som gjør en slik tilstand uoppnåelig med det begrensede spillerommet testiklene får på et sykkelsete. Når det gjelder damene tør jeg ikke begi meg ut på noen ytterligere analyse.
Jeg ruller i mål med et bredt smil om munnen. Vinker til nevø Eskil som synes onkel kan tørke bort slimet rundt munnen hvis han skal smile til publikum. Jeg fikk fullført tre dager i mitt herlige Østerdalen. Det hadde jeg ikke trodd. Det er heller ikke mer enn et milanokvarter opp til den verdige vinner og rødnisse Vidar Mehl. En mann som kunne syklet Trondheim-Oslo og Oslo-Tokyo på direkten uten nevneverdige problemer. Så får man bygge videre på dette og håpe formen eskalerer til det uendelige utover sommeren.
Knut Erik tar en fortjent 2.plass og Per tar en solid 4.plass. Ørjan gjorde en god figur første dag, men fikk noe trøbbel i tårnet over natten til dag to.
Takk Tynset. Takk til dere alle som bidrar til dette fantastiske sykkeleventyret. Ikke en gang sykkelforbundet sine nord-koreanske krav til løypevakter setter dere ut av spill. Rytterne nyter dagene på Tynset. Med store smil på folk i løypa. Varme grillpølser til Bronken sine røverhistorier i målområdet, og stort innslag av skryt i kulturhuset på kveldstid. Dette er ekte sykkelglede.
Sees i 2019.
Jr.Fisk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar