En sniktitt på siste innlegg forteller meg at Skaidi Xtreme var forrige korsvei med bloggtilværelsen. Siden den gang er hundretusenvis av skritt forsert i skog og mark. Fryserne i Aumliveien er fylt opp med naturens herligheter. Før fryserkontakten ble dratt ut av undertegnede 3.juledag. Siste innskudd med julerådyr skulle vakuumpakkes. Fryserkontakten ble aldri tilbakeført til støpselet. Midtveis i januar kommer telefonen fra opphavet om at det dufter kadaver i hele kjelleren, og at Fias på Tynset er et fryseskap rikere.
Vi har nylig presentert utseende til Team Ahlsell Cube 2019. Et fargekart som har fått to nye solstråler fra Nord og Sør. Samt en evighetsmaskin med baltiske aner som gjerne tilbakelegger 300 km før lunsj. Julie, Rakel og Justinas har blitt en del av laget. Positive tilskudd i stallen som skal hjelpe oss mot nye høyder. Vi blir vel antageligvis uslåelige også i 2019. Det skulle ikke forundre meg. Motivasjonen er på topp, og sportslige rammer ligger til rette for nok et år med sykkeleventyr. Da er det bare å trene.
Litt trening har det også blitt siden forrige gang, med et par skjær i sjøen.
Fra en forkjølelsesrunde ved sesongslutt var det glidende overgang til 5 dager i rypefjellet på Y-tjønnan. To generasjoner Fisk, høvdingen fra Kvisles jaktlag, debut for vår firbeinte venn Tricko og gnistrende rypetellinger. Bordet har vel sjeldent vært dekket for en større jaktfest. Tross et regelrett migevær de første dagene var det en upåklagelig tilværelse. Hundrevis av ryper om dagen. Tricko i toppform. Jegerne i bunnform. Summa sumarum et riktig ryper antall ryper med hjem.
Tenningsnivået før en slik tur passerer naturligvis bristepunktet lenge, lenge før avreise. Undertegnede toppet de tre første dagene med et par bonustimer før mørkets frembrudd. Mens medjegere konsumerte leskedrikk i bua. Småjoggende rundt i fjellheimen. Gløtt av sol mellom vindkastene. Fullkommen sjelefred. Vill, men kvalifisert gjetning tilsier nærmere 90 km med fjellsko, sekk og børse de første tre dagene. Det må vel også kvalifiseres som trening.
Da gluggene slo ut av soveposen på dag fire var det imidlertid noe som føltes fundamentalt på tryne. Jaktbua gikk rundt. Jeg lå i ro. Fortærte frokosten. Dro ut og fikk lagt ned ei rype i panserstand før resignasjon på ei bærtue var neste stopp. Kangla meg gjennom noen timer til før toløperen fra konfirmasjon måtte overrekkes til Fattern. Bare å vifte med flagget, peile seg tilbake til bua. Noe som er en utfordrende øvelse når det føles som at en konsumert tequilaflaske styrer joystickene til nervesystemet. Et karuselldøgn i soveposen senere var det bare å ta fatt på den lange veien hjem. Halvannen times marsj etterfulgt av en halvtime på sykkelen. Det var en særdeles lang tur. Ironman Hawaii. Vandret som en full sjømann gjennom fjellheimen, med hyppige 5-minuttere og et par-tre eksamener over noen elvekryssinger. Moses måtte lede folket gjennom Rødehvaet. Arne måtte lede sin yngste sønn hjem over Nordya en dag før tiden. Begge hadde henda fulle, men begge lyktes.
Hjem til mor på legevakta og fikk etter litt om og men stadfestet virus på balansenerven. Tre treningsfrie uker i brisen tilstand. En ustabil sykkelpendler mellom Bjerke og kontorpulten som fasit.
Fikk børstet av meg svimmelheten raskere enn fryktet. De med hvite frakker antydet måneder. Gutta jeg bor med hadde nok sett mørkt på det. Det slapp vi heldigvis. Fikk nye to måneder med jakt og andre fantestreker. Prøvde meg som crossrytter på superpokal. En skandaløs svak prestasjon. Tror i det minste underholdningsverdien var god for de fremmøtte. Storebror og eldste nevø humret i alle fall høyt og godt på sidelinja..
Høst blir til jul. Og julen i Østerdalen pleier å by opp til både dans og et anstendig antall treningstimer. Slik ble det ikke denne gangen. Mine Bjerkenaboer i Økernveien skulle alle feire jul i Aumliveien 6 i år. Til og med brors svigers var invitert. Sammen med søster og hennes familie ble det et solid startfelt. Rekordoppmøte. Når undertegnede troppa opp i nissekostyme på døra ble det mange bruddforsøk i stua. Sammen med Bjerkenaboene mine ankom et aldri så lite diaregilde verden sjelden har sett maken til. De hadde gjort unna sin runde før julekvelden. Nå var vår tur.
Julekvelden ble akkurat forsert før severdighetene var i gang. Jeg våknet 4 timer ut i egen fødselsdag med en ribbeeksplosjon i magen. På den tredje pendleturen i fosterstilling mellom senga og badet var det fri flyt i alle retninger. Da klokka blir 10.00 begynner jeg å bli lei av å se på gåsehuden som stadig vokser under dyna. Stabler meg opp på beina. Lusker meg opp i stua. Det er stille i huset. Er folket ute på ski? Er de inne hos Søster på frokost? Neida. Det er de aldeles ikke. Får først øye på fattern. 194 skjelvende centimeter ligger utstrakt på sofaen. Med hue under puta. Tviholder på pleddet som om det er laget av 24 karat gull. "Det må da vær noe helvetes smittsomt" Han kikker tomt ut i rommet. Maska taler for seg. Ser ut som han har bodd på sofaen i flere uker. Så kommer muttern traskende. I morgenkåpa fra soverommet. Hun ser ikke bare "dorsk" ut som hun selv sier. Det er fullkomment havari. Det er kollektivt mannefall. Husstanden lever i symbiose. Men det er ikke bare husstanden vår problemene har oppstått. Herlighetene har alt tatt med seg noen gjester i samme slengen også. Svoger Henning, kusine Ingrid og Kristine som feirer jul med slekta nedi Brumunddal lider også samme skjebne. Okkuperer hver sin dass rundt om i det norske hjem. Det blir ingen bursdagsfeiring i år. Aumliveien 6 er som et spøkelseshus denne første juledag. Slike runder går heldigvis over i en fart. Vi fikk etterhvert konsumert et dusin riflekjeks og noen mil på ski også denne julen.
Januar måned har vært av den bedre sorten. Med lange turer, harde turer, bedriftskaruseller på ski og annet krydder i hverdagen. Nå er det bare å gi gass utover vinteren. En ny sykkelsesong venter i det fjerne. Med Norgescup på hjemmebane i Østerdalen og EM i Rondane er det mye fett å glede seg til. Det blir kult.
//E
Noen høstglimt fra 2018
 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar