Jada, birken er for lengst over, men høsten er fullstappa så jeg har ikke fått skrevet noe om det før nå. Birken, årets store fest for norsk sykkelsport. Folk klager på lite terreng og mye kjedelig grusvei, men de samme folka er på start og har toppa formen maksimalt, år etter år… Det produseres store mengder adrenalin på fjellet mellom Rena og Lillehammer denne lørdagen i august! Jeg synes det er et morsomt ritt og makan til stemning langs løypa opplever man ikke ellers i Norge.. Et fryktet startfelt i årets Birkebeiner med mange stjerner, både internasjonale helter og en haug med sterke landeveissyklister i tillegg til den norske eliten. Hadde en plan om å klinke til opp den lange bakken fra start, kanskje ville ikke feltet frykte unge Fiskvik og la han gå i front?:) Starten gikk og jeg satt lett med oppover bakkene mot Skramstad. Tanker om spurtpris, ledelse og det som mer er begynte å svirre og med noen km igjen til toppen klarte jeg ikke holde igjen mer, giret opp på tyngre gir og tråkka det jeg klarte for å komme i fra. "Klinket" til både en, to og tre ganger, med samme resultat hver gang, først en liten luke, så kjørt inn av ulvene bak, måtte bare innse at det var håpløst. Landeveislagene satt i feltet og tauet og jeg satt 50 meter foran med så mye melkesyre at det boblet ut av øra. Tror noen rista på hodet av denna tullingen som drev å lekte apekatt i front. Måtte bare innse at jeg rett og slett ikke var god nok til å komme ifra.
Når vi faktisk nærmet oss Skramstad og spurten faktisk starta, var jeg var lettere sagt sjanseløs.. Ned mot Djuposet lønner det seg å sitte langt framme, men Anders, ja han satt langt bak. Likevel kjørte jeg meg opp et par plasser ned bakken og satt med teten inn i det beryktede gåpartiet. I første bakken hoppa jeg av og sprang det jeg kunne, litt kork men jeg avanserte oppover i feltet og var meget tilfreds med egen plassering når jeg hoppet på sykkelen igjen. Men SÅ, tempoet økte dramatisk oppover stien, jeg sykla det jeg var kar om, men de foran sykla enda fortere. Skimtet at Mr. Manengen i front med norgestrøya kjørte fra alle mann alle. Pulsen var på maks og jeg måtte innse at teten glapp. Kommer ut på grusen sammen med en del andre, ser så framover, teten er innen rekkevidde, men bak den og foran oss skimter jeg en lang, tynn, hengslete lagkompis. Det er Eirik, ser på lang avstand at han er stiv som en tømmerstokk, og i det vi nærmer oss han brøler jeg ut "gir opp og sett opp farta Eirik!". Han klarer å akselerere akkurat såpass at han lurer seg med halen av gruppa…
Vi ruller videre, og en lei følelse kommer snikende hos meg, jeg synes tydelig hjulet gir litt etter i svingene, jeg husker nå at jeg syntes bakdekket hadde litt lite luft i terrengpartiet. Jeg ser ned, hmmm.. er det ikke litt lite luft der?? Ser framover, nei helsikke heller, det er nok innbilning, ser ned igjen, hører Joakim spør om jeg har punka.. Og visst faen har jeg, sigepunktering, stopper og prøver en smått desperat hurtigløsning med å fyre inn en patron å sette meg på sykkelen igjen, dette går fort så henger meg på neste gruppe som kommer bak. Men etter to km er det same møkka igjen, må skifte slange. Birken 2012 er i realiteten over.. Holder det gående litt til, gidder ikke stå alene i skauen å skifte slange så skal finne et passende sted, over en kul sitter en gjeng med campingbord, stoler, pils og boomblaster, her var stemningen fin. Får rett så trivelig selskap under arbeidet med mange "vettuge" tips og kommentarer. Langt om lenge slenger jeg meg på sykkelen igjen (tenker på Rune Høydal som mener man skifter slange på litt over et minutt og må bare glise....). Sykler meg opp til en gruppe og blir med disse inn.
Etter birken var sesongen over for min del. Mulighetene for ritt er mange utover høsten, men fokuset er et annet sted..
Er over gjennomsnittet ivrig jeger så sov i bilen oppå Birkebeinerveien natta etter birken, opp klokka 04 klar for å skyte storbukk. De to siste ukene etter har det blitt mange lange turer i fjellet. Treningseffekten av turer i fjellet med børse og sekk tror jeg har bidratt mye til der jeg er i dag. Vil tro mange av mine konkurrenter skulle fått trøbbel med å henge med meg en dag i fjellet, skulle nok ønske dette var en OL gren, da skulle jeg nok satset… En rein har det også blitt til nå, men jeg har flere kort igjen..
Treninga etter Birken har blitt noen sykkelturer når jeg har lyst og tid, samt mange timer labbing på jakt, altså er nok formen brukbart bevart. Holder det gående utover en god stund og trener fordi det er gøy, dessuten er det finere med stitur i marka en høstkveld i september enn løpetur på glattisen i stappmørket i november… Men pulsklokke og intervaller er ikke noe tema om dagen...
Derimot ser jeg allerede framover mot neste år og planleggingen er i gang, den som venter få se hva som skjer..
Ha en fortsatt magisk aften.
Anders
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar