Nytt år og nye veier

Så var siste langestasjon kommet for denne gang. Alle eventyr har sin slutt. Toget mot 2020 har begynt å tøffe av gårde. Jeg står igjen på perrongen uten profflisens, treningsplan og vinterbillett til Canarisen. Valget er tatt om noen nye veivalg i 2020. Sykkelsatsingen trappes ned og hele følelsesregisteret har vært ute på en aldri så liten seilas i løpet av høsten. Et par måneder er gått. Nå har Lance endelig kommet seg løs fra isen, og det føles som om båten begynner å nærme seg roligere farvann.

Å sykle har aldri vært levebrødet i hverdan. Det valget tok jeg den dagen jeg gikk ut av høyskoledøra for noen år tilbake. Med ingeniørgraden i hånda. Gudene vet hvordan jeg fikk til det, men valget meldte seg raskt den gangen. Skal det satses for fullt? Skal man gi det hele en reell sjanse?

Jeg tok det trygge valget. Fikk meg jobb, innboforsikring og nå til og med samboer. Mangler bare stasjonsvogn, kids og et par gullfisker nå så er vi der. Flere av treningskameratene tok det tøffe valget. Parkerte pensumbøker, A4-livet og dro ut på sykkelen med mål om å erobre verden. Det var så sinnssykt fristende å slå følge. Og jeg var redd for at jeg på et eller annet tidspunkt skulle angre om jeg var for feig til å ta sjansen.

Å vie livet til toppidrett virker for meg 110 % digg, 99% av tia. Det er euforisk når du sitter på Canarisen en vinterdag i januar. Med buksa full av chamois og frontallappen full av endorfiner. Det er 25 graders stek og ikke en sky på himmelen. Modne, søte og deilige..... appelsiner henger klar til å rappes rundt hver en sving. Timene flyr, kroppen og sinnet er i balanse. Om alt har gått veien inneværende sesong har du kanskje råd til en kaffe og en is etter turen også. Den reneste nytelse. Kjenner det blir tendenser til ståpels bare jeg tenker på det.

Så er det selvfølgelig treningsdager som er mindre glamorøse også. Blodslit inne på rulla. Jage watt/kg til du ser mannen med ljåen. Mens gnagsåret i skrittet vokser suksessivt med pungens gnikking i den klissbløte sykkelshortsen. Eller alle timene man ligger inne på et treningssenter og dingler i slynga. Mens folk sprenger selfieskalaen rundt deg. Fy flate det er så dørgende kjedelig. Men det hadde ikke hjulpet. Tyngre og kjedeligere økter var aldri noe veisperring for å tørre. De samme øktene har jeg da langt på vei utført til i dag likevel. Det var alt det andre her i livet som ble mitt ankepunkt mot steget om å satse 100 %.     

Når september kommer. Skogen og fjellet er kledd i sin flotteste høstdrakt. Lufta er så klar at du får pustebesvær av å sitte inne. Jaktkameratene står klare. Sekken er pakka med ammunisjon, skogsbacon, spenning og lykke på blåresept. Da klarer jeg ikke takke nei. Da vil jeg være med på det. Og gjerne helt fra jakta begynner til kirkeklokka slår på julaften. Eller når det er 17.mai, og halve Østerdalen er samla på Bislett for frokost og en eventyrbrus eller to. Da vil jeg være med på det. Mange ting har jeg parkert til fordel trening og satsing, andre ting har jeg aldri klart å parkere. Noen sier at de «ofrer» mye, andre sier det ikke er en «ofring, men et nødvendig valg. Samme for meg hva folk kaller det. Jeg vet hvordan bildet ser ut mellom egne ører. Og det var det som måtte ligge til grunn for mitt valg den gangen. De tingene innså jeg. Og da ga valget seg sjøl. Skulle jeg kuttet ut alt jeg burde hadde jeg nok blitt lei. Folk er forskjellig. Ser på et par av mine bedre treningskompiser opp gjennom. Carl Fredrik Hagen, Ole Hem ++. De har tatt de rette valgene både på og utenfor banen. De har kommet et stykke i løypa. Da unner du dem også all mulig suksess. Du vet hva som ligger i potten.

Så valgte jeg nå som jeg gjorde den gangen. Jeg har jo likevel stått i grunnstilling og dyrket denne lidenskapen i en årrekke. Ved siden av studier, jobb og noen andre interesser i hverdagen har sykling til tider vært rimelig altoppslukende. Mange tusen treningstimer, konkurranser i inn- og utland, hyggelige bekjentskaper og en lang, lang rekke av gode minner. Trening og sykling har bydd på fascinerende mye. En udefinert drivkraft i hverdagen. Jeg tror det er viktig å ha noe som tenner gnisten og som drar hjula fremover. Det kan være trening, eller det kan være helt andre ting, men det bør vel helst være noe.

Det å konkurrere har alltid stått høyt i kurs. Fra jeg var ung, lovende, hadde lyse krøller og et ufordelaktig høyt energinivå har det å tape vært en stor utfordring. Sitat fader Arne «Hadde du kommet først hadde du blitt sistemann». Og det kan jeg godt forstå når jeg har fått historiene gjenfortalt. Det har vært crocketkøller gjennom ytterdøra, fotballer gjennom vinduene og jeg har til og med vært plassert i løpestreng i flaggstanga på hytta til bestemuttern. Tap og vinn med samme sinn. Da hadde det ikke vært noe moro å vinne.

Reisen på tvers av jordkloden i 2017 sitter pr. nå igjen som et lite høydepunkt. Det 7-dager lange rittet Trans Cape med det nøttebrune Thomastoget fra Halden. Sør-Afrika var et fascinerende land skreddersydd for terrengsykling og naturopplevelser. For en sjiraff fra Østerdalen som er vant til 30 minusgrader, ceraforbud og krangel om bompenger fikk man seg noen perspektiver på livet. Sykkelrittet og organisasjonen var i den ypperste særklasse, og en 2.plass totalt foran et solid hjemmelag kronet en fantastisk tur. Så var det bare på kushåret at jeg ikke måtte rive i en ny returbillett hjem fra Cape Town da jeg tråppa opp i KLM-sentralen et døgn for sent. Men noen røverhistorier om gravid kone, tapre krokodilletårer og gjentagende «don`t understand» fikset den biffen også. Ordner seg for snille gutter. 

En fjern bekjent utalte en gang at idrett er en slags variabel man har i livet for å skape likevekt og balanse i det mentale regnskapet. Man kan justere engasjementet opp eller ned etter behov. En mindre fjern bekjent sier at en vond tanke aldri overlever en treningstur. Basert på nærmere 20 års praksis har jeg langt på vei opplevd mye sannhet i begge utsagn.

Så har det jo vært en eldre bror inne i bildet her. En 6 år eldre bror som lenge var en uoppnåelig målestokk. Som har vært en treningspartner og en hakkekylling. Det er vel en overveiende grunn til å tro at han tråkket opp sykkelstien for Lillebror og brakt meg inn i samme spor. Det er jeg takknemlig for, og vi har vært heldig som alltid har vært to om å dele vår felles hobby og våre største opplevelser som lagkamerater og brødre. Nå valgte han å følge med på noen nye veivalg i 2020 han også. Det var på høy tid, antageligvis på overtid. Det begynner å bli lenge siden han var noen reel utfordrer i brødreduellen. Kan si mye positivt om storebroder, men med alle smellene han har samlet de siste årene var nok karrièren på hell. Han er jo ingen ungdom lenger heller. Har da bare igjen drøyt 15 år til han når igjen vår gode venn nedpå Hedmarken.  Skulle ønske at han hadde fått en mindre trøblete avslutning, men slikt styrer man ikke. Han fikk da utdelt en norgesmestertrøye for noen år tilbake. Den kan han leve lenge på. Folk husker den. Sykkelsporten er fin slik. Så gjenstår det å se hvem av brødrene som biter best fra seg fremover. Personlig holder jeg en knapp på undertegnede. Dueller vil det alltid bli. Om det blir sykkelritt, skirenn, bordtennis eller mariokart. Slikt planlegger man ikke når man akkurat har valgt å roe litt ned. Fått ca. 1000 spørsmål utover høsten om hva nå. «Blir det andre typer sykkelritt?» «Blir det skirenn?» «Blir det poledancing?». Svaret er vet ikke. Vil ikke vite. Har ikke tenkt til å finne ut. Tar det som det kommer, og det kjennes deilig.
     

Det er ikke snakk om å parkere noen sykkel på permanent plan. Jeg er like glad i å sykle som jeg alltid har vært. Så har nok konkurransehodet fått meg til å holde på så aktivt i såpass mange år. Selv om det har gått på bekostning av mye annet. Døgnet har som kjent en begrensing på 24 timer. Man må gjøre noen valg. Min våteste drøm er fortsatt at døgnet kunne fått noen ekstra timer. Og at Northug gjør comeback og slår Calle noen runder til på oppløpet.

Jeg har fått vært med på mye kult. Det er med en veldig stor takknemlighet og ydmykhet jeg nå tar fatt på nye eventyr og takker alle samarbeidspartnere og støttespillere for reisen. Jeg har syklet på privat team i nesten 10 år, mange av dem på mitt eget lag med herlige lagkamerater. Det å drive et eget lag, et eget AS med egne aksjer har vært lærerikt. Jeg har møtt mange mennesker, foretak og bedrifter som har trodd på prosjektet vårt, våre tanker om idrett og vår ideologi. Støttet oss og hjulpet oss frem. Jeg har fått levd ut sykkeldrømmen min sammen med de som står meg aller nærmest. Mer kunne jeg ikke ønsket meg på denne arenaen. Fått mange bekjentskaper og minner som kommer til å vare. Takk til dere alle. Og takk til mine nærmeste som har vært med på en hel haug med sykkelritt. Og ikke minst takk til dere som har fulgt oss på denne portalen. Statistikken sier at denne siden er åpnet over 160 000 ganger. Med et beskjedent snitt på 12 innlegg i året er vel ikke det så hakkande gæli for to brødre som er brødre, to gjøglere som har slengt med leppa og hakket på hverandre om hverdagen sin med terrengsykling som hobby. Kanskje blir det noen bonusblogger også i tiden som kommer. Vi får se hva fremtiden bringer. Livet byr på så mangt sier dem.

Arrivederci

Eirik Jr. Fisk

Cyclist turned influencer

Xtreme hygge

Det er tidlig søndag morgen den 3. september 2017. Solen skinner over Finnmarksvidda og Skaidi. I hodet til to brødre Fisk er det kaotisk. Fullstendig, sedvanlig virrvarr. De siste dagene har resultert i overbelastning av inntrykk og synapser, sanseregisteret er overarbeidet. Sprengt. Kombinasjonen av storslåtte opplevelser, nye vennskap, null utstyrskontroll, et beinhardt sykkelritt og en enda hardere bankett har satt Fiskene i en slags zoombiemodus denne søndagsmorgenen. Skaidi 2017 ble rett og slett for mye av det gode. Likevel klarer vi å si farvel på en anstendig måte. Dele ut noen bamseklemmer til våre nye venner. Mennesker som vi aldri hadde sett, hørt om eller møtt fire dager tidligere.

Før vi går ombord på bussen i retning Søringland rekker vi akkurat å si på gjensyn.

Heldigvis kan ingen spå fremtiden. Siden denne søndagen har Fiskekroppen måtte tåle en solid runde bank. Den er rett og slett vært nede for telling, i en slags sykkelkoma. En skulderoperasjon, noen skremmende blodprøver og en sprengt akillessene satte en effektiv stopper for gjensynet i 2018. Jeg sendte Lillebror alene på Nordnorsk tukt. Fryktet selvsagt det verste, overraskende nok sier ryktene at han klarte seg til ståkarakter. Han kom i alle fall levende fra det…

Altså måtte jeg vente et nytt år på gjensyn. Et seigt utgangspunkt ble forandret til et nærmest håpløst utgangspunkt en tidlig lørdag morgen i juni. Selvfølgelig var det første dag av sommerferien. Forsøket på å knuse asfalten ved Skreia resulterte som kjent i en skraphaug med knuste Fiskebein og sesonghavari.

Mens jeg ligger på sengepost 4 på Ullevål sykehus innser jeg at sesongen er over. Det blir ikke noe gull, flagg eller pokaler i 2019 heller. Men jeg har et gjensynsløfte å holde. Til noen gamle venner i Nord. Jeg kan ikke vinne Skaidi 2019. Jeg kan ikke engang prøve. Men jeg skal komme meg på sykkelen til 7. september. Jeg skal besøke nord igjen, og jeg skal komme meg gjennom Skaidi Xtreme. Noen ortopeder, fysioterapeuter og andre bedrevitere tenker det er en dårlig plan. Derfor er jeg ikke i tvil, jeg går for den. Etter en sommer på sidelinjen er jeg tilbake på Ullevål i slutten av august. Skruer og plater har gjort jobben. Fiskebeina har grodd. Plutselig er bedreviterne på mitt lag. Jeg kan sykle Skaidi. På en betingelse; ingen Rambofakter, ingen forsøk på asfaltknusing. Med et slikt utgangspunkt hadde jeg vanligvis parkert konkurransesykkelen bakerst i boden. Ritt uten ramobokjøring er ikke gøy. Men dette er jo ikke noe ordinært sykkelritt, ikke noe vanlig ritt fra A-B. Det er Skaidi Xtreme. En Extrem sykkelfest fra A-Å.

Etter eventyret i 2017 har Mari vært klokkeklar på en ting, dette vil hun være med på også. Ikke sykkelrittet, bare alt det andre. Hun vil droppe slitet, men få med moroa. Skumme fløten av melken. Alle som har damer i hus vet dette, når fruen ønsker fløte, ja da blir det fløte.

Onsdag kveld møtes Storfamilien Fisk på Gardermoen. To blad Fisk med hvert sitt følge. Sprengladde og sprengkåte på nye eventyr.. Vinn-vinn situasjon for alle parter. Damene får skumme fløte og arrangørene i Nord slipper å ansette hver sin verge for to brødre som er verdensmestre på å lage kål. Plutselig kan gjengen i Skaidi fokusere fullt og helt på å arrangere sykkelritt og opplevelser for alle andre. 

Vi må komme oss til Alta for egen maskin og hjernekapasitet. Det går som det pleier. På kushåret. Hele storfamilien er i aksjon. Sykler det jeg er kar om hjem fra jobb, og det er jo ikke all verdens fort lengre. Etter 8 år blir jeg faktisk like overrasket hver dag over hvor lang tid det tar. Løper gjennom dusjen mens Mari pakker siste rest av bagen og min kjære mor steker pizza. Hun har tilbakelagt 35 mil i buss og tog for å stille som superbestemorbarnevakt. Alt for at hennes mest håpefulle sønn skal få komme seg til Finnmark på eventyr. Mari tar beina fatt til flybussen. Det bøtteregner. Ikke vanlig bøtteregn, himmelens sluser er på full åpning over Bydel Bjerke. Bestemor kjører selvfølgelig sykkel og syklist til busstoppen. I akkurat siste liten. Eller litt etter det. Mari står ute i regnet og tyner sjåføren til vente et ekstra minutt. Til den største stjernen ankommer. Vi kommer med på overtid og finner både riktig fly og riktig sete.

Vi ankommer Alta lufthavn og Skaidiland litt før midnatt. Nå kan vi koble ut hjernen i fire dager. Man trenger ikke den her oppe. Her blir alle besøkende behandlet som konger og dronninger. Vi blir kalt inn til riktig buss. Sju herrer og damer skal fraktes fra Alta til Hammerfest. Selvsagt med egen storbuss. Og selvsagt av julenissen. Det er selveste verdensmesteren i julenisse VM som sitter bak bussrattet. Julenissen løfter inn sykler og bagasje med den største selvfølgelighet. Det er nesten så han bærer oss opp trappa inn i bussen også. Nissefar kommer ikke langt. Nøyaktig 200 meter fra flyplassen. Lillebror er kjøttsulten. Det blir pølsefest på nærmeste Benser i svarteste Finnmarksnatta før vi skysses og sjekkes inn for en kort natt i Hammerfest.

Neste dag starter grytidlig. To Fisker skal montere sykkelen ut av sykkelkassa i hotellgangen. Det går ikke stille for seg. Derfor er hele hotellet oppe og går lenge før politisk kvarter tid. Kanskje ikke dumt, de trenger litt politisk påfyll her i nord i disse valgtider tenker jeg.. Kanskje kan de få banke litt miljøpolitikk inn i toppetasjen..

Torsdag er adventuredag i Skaidiland. Vi skal på båttur og vi skal på havfiske. Alt er slik vi husker det. Båten er liten, bevertningen er kolossal. Folka er hyggelige og alle er klare for storfisk. Jeg kan ikke vinne sykkelrittet i år, men på fiske, der er StoreFisken KingKong. Der skal jeg mose alle. Det er mulig de kan sykle, men fiske, det kan de faen ikke. Syklister har jo ikke armer, de kommer til å bli dratt over bord av kveita alle mann..

Skipper`n

Vi ankommer fiskeplassen. Ryktene sier at det er storfiskgaranti. Sola stråler og fjellene speiler seg i den blanke sjøen. Bordet er dekket. Alt ligger til rette. Dette blir en magisk dag. Blir delt i Fiskelag og sendt ut i hver vår Fiskejolle. Ekkoloddet lyser grønt. Her er fisk. Jævla mye Fisk. Det er bare å slippe seg løs. Måke ut stanga. Først drag. Ikke et. Ikke et jævla napp. Jaja, startnerver. Jeg er jo tross alt på bortebane. Jeg er vant til fjell og småvann. Lilleauren og lett utstyr. Er jo i ukjent farvann. På den verste bortebanen. Men uansett bortebane eller ei, det er jo snakk om Fiske. Banker meg hardt i hodet. Dette kan du, dette er din greie. Du er KingKong. Gir det en ny sjanse. Samma idiotien. Det begynner å boble. Mari kjatrer i vei at dette er fint, at nå koser vi oss. Hva i helvete er det ho prater om? Dette er ikke noe jævla hyggetiltak. Det er fiske. Konkurranse og prestasjonsjag. Vi har prestert til strykkarakter hittil. Vi flytter oss litt ut fjorden. Nytt sted, nye muligheter, nytt nederlag. Samma historien. Ikke tegn til napp i den forbanna halvslappe gummisluken som sitter på stanga mi. Orker ikke menge meg med de tre andre. De får stå bak her å surre og sole seg alene. Klatrer over båthuset, setter meg alene foran i båten. Trenger alenetid. Fokusere på arbeidsoppgaver. I Fiskebobla. Så skjer det. I det jeg tror at verken jeg eller den fandens gummikroken kan synke lengre ned på havets bunn. En stemme bryter stillheten i min egen paniske og desperate Fiskeboble. «Fisk», «tror jeg»… Kjenner den stemmen. Det er min kones stemme. Ignorerer det, sette meg enda lengre frem. Drar buffen over ørene. Prøver å stenge bakgrunnsstøyen ute. Later i alle fall som jeg klarer det. En sei havner over ripa bakerst i båten.  Jævla oppskrytte forbanna havfisketull. Gi meg Lilleauren, Shimano technikum slukstanga mi og et fjellvatn.

Jeg sniker meg tilbake og stjele en annen stang. De andre er opptatt med å beskue det taslete liket av en babysei som ligger steindød i båten. Amatørene merker ingenting. De vet jo ikke hva de driver med. Må jo være noe galt med gummisluken, den ser ut som en halvslapp lilla penis. Ingen liker slappe lilla køller.... Det hjelper selvsagt ikke en jævla dritt. Mari får i tillegg en torsk bakerst i båten. Jeg holder det gående helt til guiden insisterer på at vi må inn. At tiden er ute. Ikke tegn til fast fisk. Makan…

Trenger litt alenetid på vei inn. Grubler på hvordan jeg skal møte de andre. Tenker at det er midt på dagen, fint vær og dårlig bett. At havfiske er noe av det mest oppskrytte som finnes. Alle de andre båtene er inne før oss. Heldigvis, de har gitt opp. Ikke fiskebett… Som en vettskremt landkrabbe kryper jeg stille i land. Prøve å være anonym. Håper det ikke blir noe mye snakk om fiske og fangst. Merker at stemningen er god blant de andre. Ser noen bøtter og får med bruddstykker av noen historier. Begynner å kaldsvette, ane konturene av realitetene.

Havna er jo som en jævla fiskekirkegård. Det er bøttevis med fiskelik. Stor Fisk. Så skjønner jeg alvoret. Ser det stygge gliset til Lillebror. Kjenner det smilet, kjenner den karen. Han gliser ikke sånn om han kommer hjem resultatløs. Må gå en runde, psyke meg opp og forberede meg på utfallet. Så prøver jeg; «ble det noe fisk Lillefisk?». Svaret er knusende. Min største frykt blir bekreftet. De andre båtene er fullosset med fisk. De kunne ikke slippe kroken til bunn før en idiot av en torsk eller sei har latt seg lure. De har aldri fått så mye fisk i sitt patetiske liv. Aldri så stor fisk. Dette har vært en opplevelse over alle forventninger. Slik det alltid er her oppe, jeg vet jo det innerst inne. Det er jo Skaidi, et eventyr.

Jeg lar fisk være fisk.. Vi er jo ikke her på fisketur. Prøver å si til meg selv at hvem bryr seg. Heldigvis er kokkene i full sving på havna. Tre retters lunsj i sedvanlig Skaidiånd. Lammelår til hovedrett. En dessert som sendt fra den søteste himmel. Fisketurer og sorgene er glemt. Vi vender nesa mot tryggere grunn, fastlandet.

To timer med riving av kjeft senere er vi klare for å sykle i retning Skaidi. En gjeng med unge lovende, hardt satsende og gamle avdanka konkurrenter fra inn og utland skal sykle i rolig tempo sammen. Det ender selvsagt med støtecup og lungespreng fra første tråkk. To brødre Fisk har satt opp sykkelen sin altfor tidlig på morran, på alt for kort tid og med alt for lite peiling på hva de driver med. Etter hver vår tekniske stopp er vi kjørt av feltet. Det blir Fisketempo for å kjøre inn resten. Jeg har ikke tråkket så hardt på en sykkel på tre måneder. Sikkert lurt når det er ritt om 40 timer… Og når vi er 15 meter unna gruppa finner en gammel mester frem krefter fra en svunnen tid. Manengen finner tyngste gir og setter inn et støt. Vi får en ny 10 minutter i tempostilling før vi er tilbake i det gode selskap. Ingen medfølelse, ingen sympatiske blikk, ingen hensyn til en gammel, avdanket, rusten og skrantende Fisk.

Heldigvis er velkomsten på Skaidi hotell gedigen. Etter sykling i duskregn og nordavind blir vi tatt imot til varm dusj, varm lavo og varm mat. Og på hotellet venter Skaidi Xtreme sin egen kaffemaskin. Et sykkelritt med egen kaffemaskin. Definisjonen på superklasse. Av alle som jobber hardt denne helga er det nok denne supermaskina som topper lista.

Vi innlosjeres på hytter. Fisker med følge på samme intime hytte, vi deler sovesal med hver vår seng i hvert vårt hjørne. Historiene på sovesal 1 forblir på sovesal 1..

Fredag. Dagen før dagen. Etter frokost er det tid for å klargjøre sykkel til løypetest og ritt. Det er tid for sedvanlig Fiskesurr, en kjempeknute på fisksenet. Jeg setter opp dekket. Det har sprekk i sideveggen. Den signalgrønne Latexslangen bobler ut gjennom sideveggen som en sprengfull kondom. Har tatt med et ødelagt dekk. Kan ikke brukes. Juniorfeil på Seniorfisk. Dobbeltsatan…. Lillebror har heldigvis to dekk. Et bra og et ubrukbart. Det er aldri tvil om hvem som skal bruke den ubrukelige utgaven. Så kommer dødsstøtet, ballesparket. Det sitter 38T drev på Fiskesykkelen. Det tyngste som finnes på markedet, i hele jævla sykkelverden. Konstruert for 90 km/t nedover på vei. Ikke for 4 km/t i moltemyra. Fy faen.. Hva har jeg tenkt på? Eller svaret er lett, hva har jeg ikke tenkt på? Eller jeg har ikke tenkt i det hele tatt.. Sykler en runde i området. Bare for å manifestere tanken om at alle sykler er spekket med de minste drev som finnes. Og ingen små drev er å oppdrive. For alle som kom med store har kjøpt de små. Hele Finnmark er ribbet for lette drev.. Jeg er en premieamatør. Har gravd meg og sykkelen ned i min egen grav, så dypt og langt ned at det må en heisekran til for å komme opp av den. Nå står jeg her i Skaidiland. Den minst trente syklisten. Med den dårligste teknikken. Med det største drevet. For en Supermongo. Driter i grønne kondomslanger, megadrev og elendighet. Stikker på samlelunsj og lassokasting. Lunsjen er fantastisk god, bålkaffen er nostalgisk. Egen lassokastinga er fantastisk ræva. På tre forsøk treffer jeg null rein. Og de løper ikke, de er stein døde. Flådd og spidda. Er bare gevirene igjen. De sitter faststøpt på en stolpe. Mari treffer to, Junior treffer en. Fy flate.. 

Lassoamatør

Stikker heller ut på prøvesykling. Med grønn kondom ut av sideveggen på dekket og det tyngste drevet som finnes i hele fuckings verden. Krysser fingra for at Odd Peder har lagt en løype uten motbakke og myr. Det er åpenbart en ønskedrøm i en drømmeverden som ikke eksisterer. Det er første sykkeltur på sti siden skaden. Det er glatt og krevende og jeg har verdens tyngste gir på sykkelen. Vidda er bløt, bakkene bratte, fiskekroppen tung og girene enda tyngre. Det er Skaidi Xtreme. Det er ikke noe barnesykkelritt. Etter en time med tungtråkk og trilling er det bare å vende nesa ned til dalen. Prøvetur med gjennomsnittlig kadens på 13 og knær som skriker av smerte etter alt for tung belastning dagen før dagen. Enda mer god oppladning, enda mer lurt. Det finnes bare en løsning. Heisekrana må frem. Lettere drev må oppdrives..

Heldigvis er vi i Skaidiland. Heldigvis ordner det seg alltid for snille gutter, uansett hvor langt man har gravd seg ned..

En time senere er drev i boks og FiskeSkaiditilværelsen smiler i velkjent stil. Det er bare å loade til åpningsshow, Sørøyburgerbonanza og Xtremeritt.

Xtreme hygge

Lørdag kl 11.30 smeller startskuddet. Skaidi Xtreme er i gang. Jeg har sverget til både ortopeder, koner, mammaer og meg selv å ta det med ro. Målet er målstreken. Det målet har jeg hatt i tre måneder snart. Likevel legger jeg igjen hodet på startstreken og henger meg med teten. Forskjellen er bare at sprekken som tidligere kom ett er to timer nå kommer etter cirka to minutter. Heldigvis varer startloopen bare ti minutter. Så jeg kan ta med meg mitt lille Fiskehode på resten av turen i det vi passerer startstreken på ny. Roer ned tempo. Lar noen herrer og damer passere. Nyter de neste to timene for de det er verdt. Prøver på noen gode historier og skrøner. Til både publikum, arrangører og konkurrenter. De fleste gangene lykkes jeg bra. Men Skaidi Xtreme er hardt. Dette er Finnmark, dette er Xtreme terrengsykling. Man kan ikke sykle rolig her. Skal man komme seg frem så blir man sliten. Skikkelig sliten.. Det finner også Manengen ut. Mannen som brente kreftene og ga meg dødsstøtet torsdag står bokstavelig talt igjen med kølla i hånda etter to timer. Beina står rett ut og han må ta en pissepause. Min time har kommet, hevnen er knallhard. Faen så digg. Etter snaue tre timer krysser jeg mål. Jeg klarte det. Jeg kom meg til Skaidi. Jeg kom meg til start. Jeg kom meg til mål. Jeg holdt meg på sykkelen. 

Hardt å være mosjonist i Xtremeritt

At en spinkel Nisse fra Danmark var over 20 minutter foran kunne ikke brydd meg mindre. At Lillebror må ta til takke med den sure 4. plassen er litt tyngre å svelge. Men det er jo en liten trøst at ingen bryr seg om man blir 4 eller 15. Lillebror er første taper, jeg har vunnet.

Første taper..

Så venter enda mer av alt det som gjør Skaidi til Skaidi. Til en annerledes opplevelse, til en fire dager lang fest. 200 barn har syklet barnesykkelritt og 400 syklister har tråkket så fort de kan over vidda. Alle med et smil om munnen. Alle heier på deg når du krysser mål.  Alle må passere over scenen og bli intervjuet. Alle får medalje. Alle får kake og reinskebab. Ingen trenger å vaske sykkelen selv, det sørger dugnadsfolket for. Alle som deltar får oppleve hvordan det er å være proff i noen timer. Alle føler seg som vinnere og verdensmestere, Og sist men ikke minst, kveldens bankett venter. Hotellet er fylt til randen. Arrangører og syklister møtes til et gilde det går gjetord om i hele Nord-Norge. Rittleder Odd Peder er på fornavn med alle deltakerne, alle deltakerne er på fornavn med han kjære kone og alle konkurrenter er plutselig gode venner. Og som ikke det er nok, på utsiden sykler kidsa rundt enda, selv om sola har takka for i dag for lenge siden og frosten har meldt sin ankomst. Det er dette som er sjel, dette som er sykkelfest, dette som er Skaidi. Champagnen er sprettet, tre retter har blitt til fire og lakkskoa er hentet frem. Selvsagt ikke mine, de står igjen i Oslo. Men så var det dette med snille folk og snille gutter. Med lånte lakksko leverer jeg etter beste evne på bankett. Både foran mikrofonen og på dansegulvet. Konkurransen blir overraskende hard utover kvelden. Men konkluderer selv med at jeg endelig klarte å hevde meg også i Skaidi 2019.

De beste folka. Den beste stemningen. 

Etter en uke på jakt og jobb har Skaidi 2019 tegnet seg inn som et nytt kapittel i historie og eventyrbøkene. En gang i 2017 var en adventure, to ganger blir en tradisjon. Etter årets tur rapporterer Mari om opplevelse for livet. Folket og festen var enda bedre enn i mine eventyrfortellinger. Neste gang må vi ta med Kristian sier hun. Han hadde digget dette. Kost seg gløgg i hæl sammen med småbandittene som til stadighet kom syklende innom Fiskehytta for å høre noen røverhistorier, knuffe litt eller bomme en sjokolade. Så ja, da blir det nok sånn.. Det er bare et spørsmål. Hvor mange Fisker er det plass til i Finnmark på en gang? Hvor mange kan de takle? Og bare tenk om Lillebror skulle finne på å formere seg en gang i tiden? Kan verden tåle flere Juniorer? Svaret på det får du nok ikke med det første. Men Skaidifest kan også du oppleve i 2020. Om du ønsker å føle deg som en proffkonge. Oppleve et eventyr som du ikke trodde du kunne være en del av. Bli med på noe mye større enn alle andre sykkelritt. Da vender du nesetippen mot nord, mot Skaidi 2020.. Men da må du være kjapp. Påmeldingen åpner i vinter, og alle som har vært der før kommer tilbake, garantert!

Måtte nøye seg med kule klær i år. Klar for fart og moro i 2020!

Takk for denne gang Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joachim, Frank Rune, Ferdinand, Mathias, Mia og alle andre små og store som bidro til festen og på festen!

På gjensyn!

Anders

Kortslutning

Er det harepesten som har tatt lurven av fiskebloggen? Eller er det sommerens hetebølge som har skyld i skribentenes fravær. Vinterbleke Østerdøler blir hardkokt av temperaturer over 30 grader.  

Storebroders kropp og sjel er nok en gang påført et tosifret antall brudd. Hans sommerferie har blitt en arena for familieidyll, marshmallows på bålet og den evige jakten på Salmo trutta. Kampen mot Nematocera. Det har vært lite hell i spill de siste årene. Stakkars mann. Jeg får vondt på hans vegne Trøsten for være hell i kjærlighet, familie, søsken, brødre og lillebrødre. Der har han kommet rett så heldig ut av det. Med litt tid til overs og så store mengder mark i ræva har han ihvertfall fått besøkt alt fra nære venner til fjerne slektninger. Nå var besøkslista i Østerdalen støvsugd både opp og ned. Lærerferien har fortsatt igjen et par måneder. Stortromma ble dratt frem fra bakerst i boden og kona ble medbrakt til Nice. Åtte måneder etter at undertegnede tok med seg sin bedre halvdel til viva la France. Det er tilfredsstillende som veiledende lillebror å registrere at han i hvert fall suger til seg noe. At enkelte ting synker inn. Lytt til erfarne fjellfolk. Bra jobba mann, du har det i deg.

Stekte Østerdøler endelig sammen på tur igjen

Jeg tok meg selv i å krysse ut av hele nettleseren før jeg var ferdig med innholdet sist denne portalen var aktiv. Det er kanskje derfor leserens uutholdelige ventetid har blitt så lang. Jeg klappa igjen lokket og ropte på Ole Lukkøye. Storebroder hadde skrevet sitt siste innlegg i kjølevannet av Nordsjørittet og smellen mellom Lillehammer og Oslo. Ytringsfriheten står sterkt her i landet. Især på denne bloggen, men avhandlingen som ble skrevet ble for sterk kost for min del. Det ble antydet det ene og det andre. Fra mytteri i egne rekker til jeg siterer ordrett: "Junior sviktet meg, men jeg skal ikke bli dratt ned i samme søla"  Har vi syklet samme ritt? Jeg har ikke tenkt å falle ned i den samme søla som blir nevnt. Komme med et eventyr om hvordan de ni milene fra Egersund til Sandnes ble avviklet. Fullførte innlegget dagen derpå og fikk en slags forsonelse av hva som hadde hendt. At ting ble skrevet på et tidspunkt hvor summen av tanker og følelser dikterte linjene og førte pennen. Nordsjørittet ble en suksess og en triumf. Vi kom hjem med seier hos damene og pallplass for min del i bagasjen. Planen vi hadde lagt på forhånd gikk rett inn. Julie plasserte skapet i dameklassen og fikset biffen på egenhånd.

For en makalaus sykkelsommer det har vært. Fra Norgescup hjemme i Østerdalen, til Europamesterskap på Kvamsfjellet, til tindebestigning og lettere innslag av overtenning i Alpene. Det er først nå som hverdan slo meg i trynet sammen med vekkerklokka at jeg er i stand til å reflektere over begivenhetene. Har fått deltatt på alle de store høydepunktene i sommer. Er tilfreds med det. Men så var det disse fordømte skjærene som ofte dukker opp i sjøen. Uka etter vår årlige Nordsjøtur satte jeg girspaken i høygir. Norgescup i Østerdalen og EM på Kvam ventet et par uker frem i horisonten. Kroppen spilte 99 % på lag, nå skulle den siste prosenten fremprovoseres. Helt etter planen. Så ble uka for tøff. Med solide treningsøkter, lange arbeidsdager og noen uønskede bonustimer med Reodor Felgen i boden. Jeg druknet ikke, men båten sto plutselig på dypt vann.

Den vanntette planen lakk som en sil og formpila snudde like raskt som poengfangsten til det norske herrelandslaget i fotball. Kroppen gikk plutselig på tomgang og oppladningen til festen i Østerdalen ble utført som et dårlig, dårlig nachspiel på sofaen. Måtte frem med startkablene. Fikk snudd trenden, men ikke helt i tide. Batteriet var ikke fulladet. Trans Østerdalen endte med en kjedelig 9.plass etter havari på dag tre.

Europamesterskapet bød på en liten opptur tross alt. Jeg og Nesteby kom inn på 30. og 31. plass etter god kjøring på slutten. Første halvdel var blytung. Eirik og kroppen hans jobbet mot hverandre. Ba til både Peer Gynt og høyere makter. Gi meg styrke. Gi meg det daglige fettbrødet fra Øyens hjemmebakeri på teknisk sone på Kvam så skal Eiriks legeme gjenoppstå på rittets del to. I et så langt ritt er det mulig å redde stumpene om grunnformen holder. Og det har vært mange turer på kross i vinter med tresifret antall kilometer på GPS`n. Unngikk ballongsprekk mot slutten da formen var for dårlig for å ta ut for mye i starten. Vanskelig å brenne kruttet uten nok fyr på lunta. Passerte en del av mine landsmenn opp til Mysusæter. De lengtet hjem.

Etter EM skulle en sliten kropp hviles og restitueres i form før sommereventyret i Alpene. Jeg og Kristine satte oss i caddybilen og kjørte over Sognefjellet. Med en mage som hadde vært gjennom 90 km i Rondane, purkstusslige radioforhold og saktegående biltrafikk ble det en innholdsrik biltur. Fikk med oss en natt i Skjolden før en ukes tid på sykesenga kom som bestilt. Det ble DNF på årets andre feriedag. Rakk akkurat å underholde halvbrisne Sogninger med "let it be" over singstaranlegget på Hotell Skjolden før ferieturen var over. Skjønner godt at Vestlandsferie har blitt en populær variant.

Hvilte meg frisk igjen til vi ankom Dolomittene. Min tapre makker Justinas dro ned som en gutt og kom hjem som en mann. Etter to runder på snytskaftet allerede under åpningsetappen så hele figuren ut som et lappeteppe. Han fikk også jobbe hardt mot lactaten utover uka. En alle tiders sommerferie. Da han på slo opp øya på avreisedagen ble uka likevel oppsummert med følgende: «Jeg har hatt den beste uka i mitt liv» Det forteller meg at innholdet mellom øra er av solid kaliber, og at han er en type som vil opp og frem.

Av en rekke minner som blir med meg på veien er det likevel et av dem som har brent seg fast i hjernebarken. Dag tre og drøyt 100 km tilbakelagt. Et fyrverkeri av en nedkjøring før målbanneren, kald leskedrikk og varme pølser lå og ventet i det fjerne. Doserte svinger, kuler, hopp og det meste som skyter endorfinrusen over bristepunktet. Midt i rusen av alle følelser hører jeg trillen på bakhjulet til Leveika noen millimeter bak meg. Gløtter meg et sekund over skuldra og konstaterer at det stemmer, han ligger klistra på bakhjulet mitt. Anmoder i klartekst om at det må teas ut sikkerhetsavstand. Får bekreftende nikk og tilbakemeldinger om at ordre er mottatt. Vi flyter nedover, så høye man bare kan bli på en terrengsykkel. Så kommer jeg til et y-kryss. Klarer ikke å se hvilken vei som leder hvor. Tar til venstre. Den går til himmelen. Det går etter hvert opp for meg at dette er veien opp i ovarennet til Italias svar på Planica. Det blir lengre og lengre ned. Merker skjelven i buksa og innser at her må noe gjøres. Trekker i nødbrekket, bremser ned og vinkler sykkelen ut mot høyre. Planen er å slippe seg ned før det blir for høyt. Rekker ikke mer enn å svinge på fremhjulet før jeg får en ordentlig trøkk i rævva. Som en fotball blir jeg sparket ut av hoppkanten. Prosjektilet Leveika har lagt igjen sikkerhetsavstanden oppi bakken å sørger for at vi begge flyr ut over kanten. Ingen V-stil. Ikke noe nedslag.

Rullgardina går ned til maksmerket på pinnen for undertegnede. Fullstendig kortslutning. Serverer en særdeles uforskammet reprimande. De kortene krøllene til Leveika får bakoversveis. Setter meg på sykkelen med fillete klær og vond rygg. Konstaterer at alle kroppsdeler er intakt. Spør min gode makker om han kan fortsette. Han tør naturligvis ikke noe annet enn å svare ja. Vi triller de siste kilometerne til mål uten ytterligere korrespondanse. Vi forsvinner hvert til vårt en liten time etter målgang. En renser nye ladninger med sår, mens den andre kjøler den pæra med sparkling water. Så går vi løs på lunsjen i fellesskap. I takt med konsumerte pastaskruer kommer smilene og latteren gradvis tilbake. Vi kom like hel unna flyveturen og det hele står igjen som en bagatell og en god historie. Sitter og smiler for meg selv når tankene gjenopplever de intense minuttene. Slik er det å sykle sju etapper i Alpene. Drøssevis med små øyeblikk på en lang ferd fra Tux til Molveno

Vel hjemme på sommerperm med la familia skulle batteriene igjen settes til lading. Sommerens eneste «ferieuke» hvor målet var å sitte igjen med et økende antall krefter. Da passet det naturligvis utmerket at oppussingsarbeidene i Aumliveien 6B nærmet seg slutten. Ypperlig for den hjemvendte ingeniør å legge siste hånd på verket. Med rullgardiner som skulle tilpasses etter millimeterpresisjon med baufil fra biltema. Og en garasje fullstappet av mentale utfordringer fra ikea og andre godsaker.
Sommerens feriekoloni. Arbeidsomfanget gjorde at oppdraget ble spredd over to dager. Det var nok til at den sjuende far i huset snurret seg rundt med kost og dødsforakt etter første arbeidsskift. Hverken et støvkorn eller et pappartikkel skulle få se dagens lys. Når ingeniøren returnerte til åstedet dagen derpå ble det raskt fastslått at her er det mer en papp og støvkorn som har funnet veien til fias. Bruksanvisninger, lister, skinner til skyvedørsgarderober. Som sunket i jorden. Alle nekter naturligvis på skyldspørsmålet over telefon når de blir konfrontert med fakta. Da klokken passerer 15.00 og sommertiden i banken sier at dagen er over kommer hovedmistenkte hjem. Etter en nyttesløs leterunde på drøyt to mål med tomt forsvinner volvobilen ut fra gardstunet. 194 cm med angrende synder skal på fisketur i containeren bak domus. Fattern returner et kvarter senere med halve delelageret til skabberakkelet i bagasjen på volvoen. Saken blir raskt henlagt og skapet blir forlatt halvferdig etter feriekolonien 2019. Bra det snart er juleferie.

Feriekoloniens oppsider

Forrige helg var jeg tilbake i manesjen med skinsuit, buksekrem og adrenalin i frontallappen. En av mine favoritter fra Strömstad til Halden gikk av stabelen. Startnummer ni syklet sitt niende grenseritt og ble nummer ni. Fem sekunder for sent ute. Kroppen leverte uønsket respons etter vi passerte grensa og kom tilbake til Norge. Feriekolonien fortsatte i spurten opp til festningen. Det var dritsurt for å si det som det er. Hadde troa på noe mer.

Heldigvis er det slik i dette gamet at neste utfordring kommer rundt neste sving. Skrev forrige linje uten å banke i bordet tidligere i uken. I morgen avsluttes Norsgescupen på Hardangervidda. I Eskil sitt V-cup fravær hadde jeg planer om å stjele tilbake 3.plassen totalt i Norgescupen. Slik blir det ikke. Har røket på en influensarunde og er nødt for og ta telling. Trøsten er at det er meldt sprutregn fra start til mål 😊 Og at Knut Erik kommer bak og har mulighet på den samme 3.plassen. Gi dem inn!

Skal hvile så godt jeg kan. Lørdag om åtte dager deles NM-gullet ut på Sørum. Sesongen avsluttes med min tiende birkebeiner og en ny eventyrreise opp til Finnmark og Skaidi Xtreme. Kanskje jeg finner igjen jakka jeg glemte i fjor.

//E