Nordsjøritt med strikkmotor...

Klokka viser nesten 22.00 fredag kveld når brødrene Fisk endelig ruller ut på sine lynraske Trek sykler og tester innspurten av Nordsjørittet. En lang dag med alt for mye logistikk, et sensoroppdrag i Bærum og et forsinka fly gjør sitt til at forberedelsene blir litt under passe gode. Heldigvis har jeg vært på Bislet Games dagen før. Hentet litt motivasjon og tro. Når man kan kaste et spyd 90 meter, løpe en engelsk mil på 3.40 et eller annet og damer kan hoppe over 7 meter i lengde. Ja da kan vel også noen halvfeite hobbysyklister med hår på leggene hamle opp med landeveisproffene fra Team Coop Østerhus.

Skumringstid når gutta får testet form og innspurt fredag kveld.

Jeg merker at kroppen er i høygir. Sover dårlig og driter ofte. Dette skjer bare to-tre ganger i året. De gangene man virkelig forbereder seg på å gå i kjelleren. Skikkelig i kjelleren. Etter en rolig frokost med mosjonistklassene på livesporing som eneste underholdning kan vi konkludere med at forholdene er raske. Vinden fra Atlanterhavet vil blåse oss nordover fra Egersund til Sandnes. Rekker akkurat bortom målområdet for å hylle Otto som vinner av M35-39. Tar også i mot gladiatorene som fightet tunge interne oppgjør i 40 års klassene. Ryktene svirrer allerede i målområdet. En hårløs, forvokst gammel midtstopper med Skeiddrakt og selvlysende hjelm har skapt furore ved starten. Han har visstnok trøbbel med å kontrollere adrenalinnivået 9 mil lengre sør. Sykkelen hans med navnet "Rocky"punkterte visst som et børsesmell i startområdet da unge Jacobsen trodde Rocky kunne brukes som dampveivals mot en fortauskant snaue 20 minutter før start.

14.30 sendes eliten i vei fra Egersund. Det som var medvind på morran er selvsagt blitt til en seig frisk bris rett i knollen nå. Dette hindrer ikke de seks karene fra Coop Østerhus i å sette i gang med støtebonanza. Tror vi har syklet nøyaktig 500 meter når førstemann i blå Coop-drakt kommer som et prosjektil bakfra og får en luke. Jeg sitter litt langt bak etter en trang, hard og klengete start. Heldigvis ser jeg at lillebror (på stammespråket kalt Jr) sitter pent plassert langt fremme. Slå meg derfor til ro uten å finne på noen hodeløse avanseringer ute i grøfta på løsgrusen. 377 meter senere ser jeg opp igjen. Det går styggfort, men beina varsler ikke krise enda. Men vent, feltet har for faen meg splittet seg opp. En superamatør har selvsagt klart å blenge seg alt for langt fram i starten uten nubbesjans til å holde tempoet. Makan. Prøver å spotte lengstemann i feltet, Jr. finner han ikke i første gruppe langt der framme, helvete. Hvor er han? Der, med hjelmen omtrent nede på ramma... Først i gruppe to, med hengehue. Idioten som har laga luka er Jr. Han faller som en potetsekk med råtten potet gjennom feltet. I det jeg tråkker forbi spør jeg om formen er "rass". Får ikke noe svar, tar det som et ja og tråkker videre. Ser at Thomas Engelsgjerd tråkker det han er kar om for å tette tomrommet etter lillebror. Fire magadrag senere er vi ajour med tet. Da kommer neste brudd, så neste og neste og neste og neste. Sånn flyr kilometerne. Det er Knut Erik, jeg og et par mann til som prøver å tette lukene. De fleste andre sitter stille som østers og ser dumt på hverandre. Prøver å gjøre seg usynlig. Da kan de bare ligge på hjul, uten å dra en meter. Kjøre rulle der de selv slipper å dra. Den våteste drømmen til enhver landeveissyklist.

Tilslutt ryker strikken og to karer fra CØ kommer i vei. Jeg har akkurat tettet et brudd og orker ikke å ta det som kommer. Sammen med Knut Erik og Engelsgjerd holder vi en viss fart. Vet det nærmer seg løypas eneste terrengparti. 2 av 90 km hvor vi endelig har litt overtaket på CØ gutta. Dessverre de to eneste. Er et snaut minutt bak tet inn i terrengpartiet. To km senere er vi oppe hos teten. Forunderlig. Karene i CØ er mestere på en landeveissykkel. De hopper over asfaltkanter, ligger sideveis i svinger og tar seg gjerne en slurk drikke mens speedometeret nærmer seg tresifret på en landeveissykkel hvor dekkene likner en grov fyrstikk. Men å sykle med store dekk og bredt styre på et jorde hvor steinplukkeren har vært litt sløv, det fikser de overhode ikke. Syklene deres spretter som hoppestokker fra stein til stein. De ser også ut til å spille golf. De treffer i alle fall hvert eneste hull som finnes på denne stien. Eller skal man kalle det kjerreveien. Plutselig føler unge Fisk seg som Nino Schurter i det han danser sikk-sakk mellom klossmajorene.

Sammen med fire andre har vi kjørt oss opp til de to CØ karene i tet når vi kommer ut på veien. Alle utenom to mann digger dette. De to ligger bare bak. Gutta fra CØ selvfølgelig. De vil ha resten av laget opp. Vi terrengsyklister er for enkelt skrudd sammen. Vi skjønner oss ikke på disse landeveisgreiene. Skjønner ikke at man ikke sykler så fort man klarer fra A til B. Vi prøver å samarbeide og synes det går fort. Selvsagt ikke fort nok. Plutselig snur jeg meg og det er 10 mann ekstra bak. Rulla til CØ gutta i pulje to har nok gått som kniv i varmt smør og de er oppe igjen. Fortsatt 5 mil til mål, men nå er det ingen terrengpartier. Støtebonazaet er i full gang igjen. Alt er som på starten bortsett fra mine bein. De begynner å merke kjøret. To mil senere ryker strikken på nytt. To mann kommer avgårde og vi klarer ikke lengre å stå i mot. De forsvinner etter hvert i det fjerne. Samtidig fortsetter strikkmotorkjøringa i gruppa vår. CØ nøyer seg ikke med to mann fremme, de vil få i vei flere brudd og tapetsere Nordsjørittpallen.

Hengebrua er en klassiker. Den svaiet bra i år, landeveissyklistene hater denne. Det gjorde ikke Engelsgjerd ser det ut til..

Jeg klarer sammen med en mutters stille kar i svart drakt å klore meg med når det avgjørende bruddet i kampen om tredjeplassen går. Vi kjører alt vi har i noen kilometer og har en habil luke inn i Tinghaugbakken. Mitt verste mareritt i denne løypa. Hundrevis av mennesker. Topp stemning. To minutter motbakke. Alt for bratt for 80 kg. To år har seiererssjansen gått i dass her. Forsøk nummer tre er intet unntak. Bruddet fra unge Austevoll med CØ-drakt kommer som bestilt. Jeg og mannen i svart biter tenna sammen. Krampa sprenger i lårene og pulsen viser mørkerødt. Det går ikke fort nok. Vi blir hektet av lasset. Dobbeltfaen. Prøver å overtale den stemmeløse til å kjøre partempo for å hente inn tredjeplassen. Han svarer ikke. Faen for en surpump. Drar mye. Men klarer å få med "surpumpen" på parkjør etter hvert. Formaner om at vi må kjøre for å holde unna fremfor å spare oss til spurt om 4. plass. Dessverre vi er for tung i labban begge to og når aldri igjen gutta foran. To kilometer før mål klarer jeg å lure "surpumpen" fram til å dra. Jeg testet løypa dagen før og vet siste lille motbakke kommer snart. En bakke som er passe bratt og passe lang for en som meg. Ca et minutt hvor jeg kan stå på tunge gir hele veien. Vi kjører litt slalom mellom mosjonister. Han sier ikke et kløyva ord. Jeg må gi lyd så de passer seg. Jeg sier også takk eller flott jobba i det vi passerer dem, "surpumpen" sier ingenting. Ufordragen type. Mosjonistene fortjener en takk. De har syklet like langt som oss, brukt mye lengre tid, med mye dårligere utstyr. De er en svært viktig del av dette rittet. Alltid flytter de seg, alltid smiler de når vi kommer og alle heier når vi passerer.

Her ryker tredjeplassen opp Tinghaugbakken. Ser heldigvis ut som mannen i front tar i litt også..

I det vi runder inn i siste bakken prøver jeg å holde farten gjennom svingen litt ekstra så jeg kan sette inn rykket. Får de sekundene jeg trenger for å holde unna til mål. Vi er et par minutter bak gutta på pallen. Fjerdeplassen føles likevel bra. "Surpumpen" kommer i mål, tar meg i hånda, klapper meg på skuldra og sier noe som ligner "thank you". Ser nå som tåkesynet gradvis avtar at det står noe med Baltic på drakta hans. Speaker Kristiansen omtaler femtemannen fra Litauen og jeg skjønner at mine formaninger nok ikke gikk hjem. Sur er han heller ikke, han smiler som en sol i målområdet. Slik som folk flest i dette rittet. Uansett. Nok en gang har jeg blengt meg inn på podiet. Gitt CØ litt kamp i alle fall. Men jeg taper for tre bedre syklister denne dagen. Ikke bedre terrengsyklister, men dette er heller ikke et helt vanlig terrengsykkelritt. Knut Erik kommer inn med feltet bak og har som alltid gjort en solid kompisjobb når det trengs. Han er ikke akkurat Mark Cavendish i spurten så blir sist her. Lillebror kommer også i mål til slutt. Han viste møkkaform, men topp moral. Den karen står ikke av sykkelen selv om det butter litt. Deilig sportsånd. Man sykler til mål så lenge det er mulig!

Kvelden brukes til bankett med arrangører, rittets samarbeidspartnere og noen konkurrenter. Kroppen er fullstendig utmattet. Jeg skjelver, fryser, sitter på dass, svetter, tøyer kramper og hoster slim med blodsmak mellom slagene. Men som alltid vinner vi banketten. Coop Østerhus klarte ikke engang å komme seg til start. Søndag våkner jeg av krampe i leggen, slimhoste og vondt i lungene når jeg puster. Vi prøver oss på en restitusjonstur med bysightseeing inn til Stavanger. Hyggelig men slitsomt, kroppen føles som et takras. Det er først i dag, fire dager etter rittet at ting begynner å komme seg. Ikke mange ganger i året man orker en slik utmattelse. Verken fysisk og psykisk, sunt er det nok heller ikke. Men jeg tror jeg er ganske flink til å ta i når det trengs. Gutta i Team Trek Mesterhus har en oppgave søndag. Komme oss på flyet hjem til Oslo kl 14.15. Det er selvsagt for mye for langt. Vi står på Sola som idioter med kofferten i hånda når flyet til Oslo tar av. Takk til Norwegian for ræva service. Bare å booke nytt fly og innfinne seg i avgangshallen noen timer ekstra med noen lapper mindre på konto. Sterkt jobba!

Recovery i Stavanger. Jr tok en fem minutter, akkurat de fem minuttene vi mistet flyet med noen timer etter. 

Nok et år må vi takke gjengen i Nordsjørittet for en fantastisk helg. har ikke syklet alle ritt i Norge, men er rimelig sikker på at arrangørene her er i Norgestoppen i sin klasse. Topp service gjennom hele helgen. Strålende stemning og atmosfære både underveis og i målområdet. Publikum som heier på alt og alle gjennom en lang dag. Massevis av hyggelige lokale syklister som prater varmt om at vi tar turen og som gleder seg over at vi tar kampen med CØ. Selv om vi bare bruddvis skjønner hva Rogalendingene sier så setter vi pris på alle. Og svarer vi kort og rart har vi bare ikke skjønt hva dere sa. Utstyret teller heller ikke så mye i Vest. Selv om det er oljekrise og man ikke har kjøpt seg ny sykkel siden 1900-tallet kan man sykle ritt. Tredelt krank, 26er hjul og V-brems frakter deg også de 9 milene fra Egersund-Sandnes. Kult! Takk til lagkompiser og langere for hjelp og selskap. Takk også til Coop Østerhus for en morsom fight og gratulerer til Blikra med seieren. Vel fortjent. Synd dere er så gode til å sykle. Nå har dere slått meg tre år på rad, om jeg holder koken på to hjul neste år kommer jeg tilbake så dere kan slå meg igjen.

Til jul i år ønsker jeg meg et ekstra terrengparti mot slutten av Nordsjørittet. Da tror jeg Atlanterhavsvinden ville snudd til vår fordel.

Anders