En epoke er over...

Vårsesongen 2014 er over. Jeg sitter igjen med mange erfaringer, noen minner, noen oppturer, noen nedturer og en norgeskolleksjon.

Grunnlaget ble lagt allerede 21. september i fjor høst. Da ble det klart at jeg skulle sykle i flaggtrøye vårsesongen 2014. Gullegget var altså lagt, det måtte trenes litt i 2014 også. Nytter ikke å flakse rundt i flaggtrøye og prestere middelmådig.

Har fått en ny sykkelkompis denne sommeren. Denne karen har bra med timer i sykkelvogn allerede. Her har vi lunsjstopp på Kikutstua.

Inngangen på 2014 sesongen ble helt ulik alle andre år. 10. oktober ble verden snudd på hodet, Kristian ble født. Min verden blir fylt med så uendelig mange store øyeblikk, hver dag. Likevel fikk jeg trent så og si som planlagt i oppkjøringen. Ikke all verdens timer, men kvalitet på det som ble gjort, synes jeg selv alle fall. Oppskriften er forholdsvis kjent. Langturer på ski, hardøkter på sykkelrulle. Skirenn blir det tynt med denne vinteren. Enten er jeg syk, eller så blåser de bort.

Så ender påska 2014 i en eneste stor tragedie. En god venn, treningskompis og et av mine forbilder i hverdagen blir brått revet bort når Ole blir tatt av skredet i Sunndalen. Verden er så urettferdig, alt virker tomt og poengløst på en gang.

To hendelser i løpet av et halvår har på hvert sitt vis satt ting i perspektiv. Sykling er kun viktig blant alt som egentlig ikke betyr noe som helst i denne verden. Uansett om man sykler i flaggtrøye eller ikke. Etter en tung periode starter sesongen min på Helgøya andre helga i mai. Et ritt som passer meg som hånd i sko, altså ikke i det hele tatt.  At jeg da karrer meg inn topp 10 i et sterkt felt er jeg godt fornøy med. Kjenner at det er mye å gå på, men at jeg nok aldri har syklet så bra, så tidlig. At jeg og Jr må kapitulere i grøfta på nedsykling etterpå, og at vi ender med å bli henta av Mari som er 2 km unna, det får bli en annen historie.

Herfra har det gått slag i slag hele våren. Av gode prestasjoner sitter jeg blandt annet igjen med klatrepris i Montebellorittet, 3. plass i Vestmarkrittet, 3. plass i Trysilrittet, 2. plass i Hedmarksvidda rundt,1. plass i Topprittet på Trysil, 1. plass i Moratråkket. Vårens største opptur og etter min mening beste presatasjon kom nok med 3. plassen i Nordsjørittet. Norges nest største sykkelritt og klassikeren på Vestlandet. Her klarte vi å utfordre hjemmehåpene og landeveisproffene til en skikkelig fight! Sammen med høstklassikerne Grenserittet og CykelVasan var Nordsjørittet sesongens hovedmål. Når man lykkes allerede i første mulighet gir det trygghet og ro. Samtidig håp om at høsten kan bli morsom.

Pallplass i Nordsjørittet. Vårens største opptur på sykkelfronten.

De siste to ukene har jeg vært i feriemodus. Om du tror det betyr sus og dus, paraplydrinker og late dager på stranda kjenner du meg nok ikke godt. Ferieukene betyr mengdetreningsuker før høstsesongen braker løs. Oppskrfiten på toppform er enkel, to uker med mengde, en uke med hardøkter og noen rolige dager. Smack, smack, smack og toppformen skal være der.

Sommerlangtur på fjellet med stopp på Setercafe i Einundalen. Man blir ikke lettere på badevekta av å forspise seg på rømmegrøt fra hjemmelaga seterrømme og spekemat. Håper jeg brukte fler kalorier enn jeg inntok i løpet av den fem timer lange turen.

På vei til Snøhetta med Mari. Sykkel inn til Snøheim, gåtur opp og ned fra toppen og sykkel tilbake til bilen. Etter en bra fjelltur på 7 timer syklet jeg hjem fra Hjerkin. Habil treningsdag.

Til helga går årets NM Mararton på Furusjøen av stabelen. Uten tittelforsvarer Fisken på start. Da sier det seg selv at det blir vanskelig å forsvare flaggtrøya. Tiden i rødt, hvitt og blått er altså over for denne gang. Skandale å ikke stille til start vil noen si, jeg er til dels enig.  Nå spør du deg sikkert, hvorfor i helvete skal han ikke sykle NM?? Spørsmålet er enkelt, svaret er mer komplisert. Jeg skal prøve å forklare med en reise i min tankeverden.

For det første, løypa passer ikke mine ferdigheter. Man må rett og slett være realtistisk i forhold til egen styrker og svakheter. Den har for bratte bakker både opp og ned. Newtons lover gjelder også for meg. Den er for teknisk, jeg må bare innse mine begrensninger både ferdighetsmessig og på grunn av dårlige skuldre. Og den er for lang, jeg har ikke grunnlag for å holde bra fart i fire timer. Alle andre ritt varer maks 3 timer, det har jeg lagt opp min tidsklemmetrening etter.

For det andre, man setter seg noen klare mål før sesongstart og tar konsekvensen av disse valgene. Grenserittet går helga etter NM, drøye 4 timer blodslit i Rondane er ingen perfekt oppladning. Jeg vet at med et uheldig fall i NM sier det pang, en skulder er ut av legg og jeg er ute av dansen for noen uker.

For det tredje, i NM er det medaljer som gjelder. Jeg tror det er utenfor rekkevidde denne gang. Jeg kunne helt sikkert kommet topp 5-6 på en maksimaldag. Men mener selv jeg har mer å tape enn å vinne på NM i år.

Derfor blir det knallhard trening i NM uka og håp om toppform helga etter. Tiden i flaggtrøye er altså forbi, en epoke i mitt sykkelliv er over for denne gang. Feigt vil sikkert noen si, jeg bryr meg katta om det. Håper Tor Halvor og Knut Erik forsvarer lagets farger under årets NM. Drømmen er at jeg kan la en av dem overta NM kolleksjonen min på søndag! Hvis ikke må jeg nok pakke den ned for denne gang. Men jeg vil minnes tiden med flaggtrøye med et smil om munnen. Det har vært en ære. Jeg tar den gjerne tilbake ved en senere anledning om sjansen byr seg, neste år er jeg tilbake på start i NM. Uansett hvem den neste flaggbæreren blir er det bare å glede seg!

Nå ser jeg ser fram mon Grenseritttet og CykelVasan. Drømmen er å komme på pallen i en av rittene. Det er mange hinder på denne veien. For det første alle de norske konkurrentene. Disse kjenner jeg godt. Jeg vet omtrent hva de står for, de er knallharde konkurrenter. Dessverre blir ofte vi nordmennene litt statister i disse selskapene. De største sluggerne er ofte kledd i blått og gult. De representerer "söta bror". Om jeg skal hamle opp med de beste svenskene må alt klaffe. Fjorårets NM på Geilo viste at på noen dager klaffer absolutt alt. Noen dager er man supermann. Forhåpentligvis kan det bli en ny slik dag i august. Det er slike dager man drømmer om og trener for. Da kan det holde til noe virkelig stort!

Anders

De gamle er fortsatt eldst

«Vårsesongen» er over, og det er vel på sin plass å oppsumere de siste ukene litt. Gutta har vært med å preget rittene slik som de skal, men mest gull og glitter har nok gått til Kvile camping på Rena. I år igjen forsovidt...

Begynner forrige hælj på Hedmarksvidda. Helios DBS vs Hedmark Terrengsykkel, havregrøtlaget vs hedmarksmafiaen om du vil. Skulle vel egentlig tro at havregrøt holder bedre enn mafiavirksomhet i lengden, men det er nok synlige beviser på at det ikke stemmer bestandig.

Hopper vi over en forholdsvis kjedelig innledning på rittet kommer vi til en relativt bratt oppoverbakke etter et par mil. Her spadde østerdølene på ganske så mye havregrøt. Dette førte til store sprekker i mafialeiren, de begynte etterhvert å mistrives, og kun den lureste av de var igjen på toppen av bakken. Steffan selvfølgelig. Steffan fikk en bitteliten luke på oss gjennom et langt terrengparti. Vi tenkte det var en lur ide å la han ligge foran å jobbe litt, Det var en lur ide helt til det oppsto kaos i egne rekker. Som bakerste mann på havregrøttoget missforstår jeg Knut Erik i en sving, og vi barker sammen. Han får tåa si gjennom fremhjulet mitt og jeg planter 190 cm med trøbbel i grusen. Forslått, fortomlet og forbannet krabber jeg oppå den beste sykkelen og tråkker på gasspedalen igjen. Mine to lag kompiser venter meg inn, mens mafiasjefen drar avgårde. Jeg har ikke en dritt å bidra med når jeg kommer meg på halen igjen. Fremhjulet er skakkkjørt og hater hver enste runde det må trille rundt. Undertegnede er stinn av syre og kjelleren nær. Lagkompisene tar opp igjen jakten på Steffan i front, men forgjeves. Luka har blitt for stor og eliteklassens eldste tar med seg en splitter ny samsungmobil hjem til Kvile.

5 dager senere var det nye muligheter. Fiskvikgutta som blir som elefanter å regne i sykkelsirkuset var i Trysil for å måle klatrekrefter med en del ulike klatremus på Topprittet. Det gikk outstanding helt til vi skulle ned løypas eneste parti med negativ profil, da satt lillebror med flatt bakhjul.... igen! Som allerede nevnt inneholder topprittet en, ja EN nedoverbakke. All fornuft i jr's hode sa at punkteringsstæsj kan da legges igjen i bilen. Man PUNKTERER ikke på et toppritt. Men det gjorde jeg altså, takk og farvel til dobbeltseier med storebror. Storebror vant heldigvis på egenhånd, så Fiskvik på toppen av pallen, det ble det nå uansett.

Etter overspising på pastabuffet fredagkveld var det tid for å flytte fokuset fra flatt bakhjul til nytt ritt lørdagmorgen, Trysilritet 75. Igjen dukket det vandte scenarioet opp: Havregrøt vs mafia. Hvordan unngå å havne i samma driten som sist? På startstrek rullet det litt uventet inn et par ekstra kandidater som kom til å være med å prege rittet. Geir Lien i tempodrakt blandt anet. Det forandrer en hel del, brudd og liknende i starten er det bare å skrinlegge. Det blir å grave sin egen grav. Rittet går sin gang, vi får etterhvert krympet tetgruppa til en fornuftig størrelse, men alt av forsøk på komme ifra blir bare slukt av flodhestene Lien og Gjellebekk. Ca 3 mil før mål er det nokså langt terrengparti, mafiabossen kommer seg sjølsagt inn først. Han dunker ivei, med fiskene på hjul. Når vi kommer ut på veien igjen etter noen minutters bajaskjøring er det bare jeg og Steffan igjen. Vi gir hverandre lovnader om både det ene og det andre. I hovedsak blir vi enige om å kjøre så hardt vi kan begge to, å avgjøre oss imellom på slutten hvis det holder. Registrerte at østlendingen mente at Repshus «gjorde det mest publikumsvennlig», men det var nok litt andre parametere inne i bilde enn som så.

1 km til mål. Ingen tvil om hvem som har vært sterkest de siste mila, ingen tvil om hvem som er best til å spurte. Hva faen gjør jeg nå? Tenker i 5 sekunder at jeg sitter i klisteret, at mafiaen sitter med de beste kortene. Det er dessverre fakta, men skjønner at langspurt er eneste håp. Prøver å ta han på senga i en krapp venstresving noen hundre meter før mål, usikker på om jeg klarer det, men føler at jeg får fin fart. Ser målet kommer kjapt nærmere, ser ingen på siden av meg. Håpet om at dette går stiger, men 10 meter før mål kommer han forbi... Nederlaget er bare å svelge først som sist. Men likevel er jeg greit fornøyd. Tapte mot en overmann som var bedre enn meg, tapte mot en god kompis, og en herlig fyr. Anders fulgte opp med 3.plass.

En flott helg ble avsluttet med utdrikningslag for storebror. Ingen ende for hvor mange kraftanstrengelser han måtte gjennom forrige helg. Men moro var det ihvertfall.

Søndag sykler gutta Solan Gundersen. Mengdeperiode er i gang for begge to, og løypa kunne vel ikke passa oss dårligere, men bra trening og moro med startnummer blir det nok uansett ;)

Jr

På bortebane langs Nordsjøen

Jeg, Eirik og Knut Erik samt serviceteamet Mari og Kristian har vært på langtur til Stavanger. Her har Østerdølene opplevd nye områder, sett havet og syklet Nordsjørittet. Dette er nye trakter for oss. Sagnet sier at ingen Østlending har sjans i dette rittet. De takler ikke sjølufta, sidevinden eller konkurransen fra Vest. Her jobber havgudene, værgudene og historien mot oss. Likevel var dette rittet et av årets hovedmål. Når sesongplanen ble lagt en mørk høstkveld for noen måneder siden ble fire datoer merket i kalenderen for min del. Nordsjørittet, CyckelVasan, Grenserittet og Birken. Fire "monumenter" av noen grusklassikere. Rittene alle maratonsyklister drømmer om å vinne. Jeg satte meg et mål, seierspallen i MINST et av disse rittene.

Noen fakta om rittet:

• Norges nest største sykkelritt med 12 500 startende. 
• Vestlendingenes Birkebeiner, drøye 9 mil fra Egersund-Sandnes. 
• Løypa går i jordbrukslandskap langs Nordsjøen, oftest i motvind og med få lange stigninger. Underlaget består av mye asfalt, en del grusveier/kyststier og ca 3 km terreng. Altså et landeveisritt på terrengsykkel. 
• Dette er Østerhus Ridley sitt territorium, de har preget rittet og tapetsert seierspallen de siste årene. Men det var før vår tid, ingen trær vokser til himmelen.. 

Vi forberedte DBS`n til fart før avreise. Den ble satt opp med stiv gaffel (sykkelen altså, ellers var det lite stive gafler hos gjengen denne helga...) og 2.0 dekk. Fredagen før rittet ble brukt til å sole seg i glansen i Norgestrøye og løypebesiktigelse. Først en runde med alle mann i helgas partyvogn, en Opel Vivarro. Vi freste rundt på småveier og jorder så grusen spruta. Minnet nok mest om en polsk bandittliga med kassa full av tjuvgods. Deretter sykla vi første halvdel. Knut Erik klaga på mye aircondition og såre luftveier, Eirik messa om byller i ræva og at han var sulten. Samtidig slurra det litt i Minifisk sine gir. Undertegnede hadde mer enn nok med å holde sykkelen rett i sidevinden. Alt helt som vanlig dagen før ritt altså.


Brødrene Fisk på løypebesiktigelse, havet et uvant syn.

Ved ankomst start skjønte vi tidlig at her var vi lilleputter på fremmed mark. Østerhus Ridley biler rullet rundt i startområdet. Når starten gikk ble jeg og Knut Erik statister da vi fulgte trafikkreglene med høyrekjøring i første rundkjøring. Alle andre tok snarveien. Plutselig var vi sist. Liten vits å henge på startstreken i 10 min før start for å komme først da! De første par milene gikk på smal grussti. Her gikk det i blenging, kjefting og støvskyer. Vi fikk sikkert noen uvenner her i vest. Vi kom oss likevel med teten ut på asfalten. Her fikk vi grisedeng ved spurtprisen etter to mil. Etter mange rykkforsøk gikk endelig et brudd i vei. Jaggu meg klarte jeg å komme meg med, sammen med tre mann fra Østerhus Ridley. Bra å være med tet, negativt at jeg var i sterkt undertall. Tre mot en er feigt!

Nå er gode råd dyre. Legger en slagplan inn mot løypas lengste stigning. Gutta må grilles og kokes, på høy varme. Setter opp farten i den lengste bakken og får litt hakeslepp når alle må slippe. Bakken går inn i løypas eneste terrengparti og jeg holder farten. Ut på veien igjen ser jeg ingen bak. Å kjøre herfra og 5-6 mil alene til mål i den konstante vinden inn fra Nordsjøen er imidlertid Gale-Mathias. Venter derfor på Galta fra ØH. Vi kjører godt sammen, men får følelsen av at han driver med noe "lurium". Føringene hans er for rolige, mine er for harde. Jeg vil holde unna, han kan nok gjerne se at vi får selskap. Altså sitter jeg litt i dødens posisjon. Kan ikke kjøre fra heller. Straks resten av ØH hører at jeg er alene i tet blir det nok godstog bak. Med 7 damplokomotiver. Da holder det ikke med EN strikkmotor i front. Får en luke i det vi skal over en hengebru, landeveissyklisten som har forvillet seg opp på en MTB kløner det til. Vurderer å kline til, slår det fra meg, venter på han. Dette er ikke tiden for et nytt av mine idiotinnfall.

Slik så det ofte ut. Jeg først, Galta på bakhjulet.

Vi har opparbeidet en solid luke da vi nærmer oss dagens andre spurtpris. Den beryktede Tinghaugbakken. En stupbratt motbakke på 500 meter. Føler meg pigg inn i bakken, vet Galta vil prøve. Han prøver, han kommer forbi, han fyker i fra. I en fart jeg ikke er i nærheten å holde, på 10 sekunder har de fine beina blitt til to sure tømmerstokker. De er virker til å være fulle av både lignin og melkesyre. De vil ikke mer. Må sette meg på sete, prøve å komme meg opp bakken. Passerer folkelivet og lagkammerater fra Helios DBS trim team som har inntatt pole position i bakken. Galta er borte, vet ikke hvor han er, eller hvor jeg er, har tåkesyn. 500 meter virker som 5 kilometer. Kommer meg opp, erindrer folk som roper. Hører 35 sekunder, 35 Sekunder(!), jeg har tapt 35 sekunder på 500 meter! Faen...

De siste 20 kilometerne er en kamp mot seg selv. Mot bein som ikke vil bidra, mot skyggefulle tanker om ulvene i feltet som jager bak. Ser meg bakover i ett sett, prøver å jobbe. Hver kul er som et lite fjell. Men dette har jeg opplevd før, smerte er bare en illusjon. Jeg har trent så mye for å orke nettopp dette. Vet at om feltet kommer blir jeg hakkemat, Østerhus Ridley mat. Tre km før mål kommer en skikkelse fykende forbi, det er Bystrøm fra ØH. Har ikke nubbesjans til å ta bakhjulet, er halvveis i koma. Faen. Men det er bare Bystrøm. Jeg blir tre. I Norges nest største sykkelritt. Et av årets hovedmål. På bortebane. På Vestlandet. Ved havet. Herlig følelse...



Skulle gjerne stått et hakk lengre til venstre

Eirik og Knut Erik ruller inn med feltet bak. De er for veik i spurten til å komme på podiet. De har kjempet med nebb og klør hele dagen for å holde farten nede i feltet. Herlig gjeng. Nevnes må også Martin Andersen. Ryktene sier at han bidro både verbalt og med bena til at jeg holdt unna. Synes jeg hører smella, rart jeg ikke hørte den helt framme i bruddet egentlig..

Plassen på pallen blir som en seier. Er nok det beste vi kunne klare. Dette var David mot Goliat. På Goliats hjemmearena. Og Goliat vant, men David ga han kamp. Ikke til døra, men i 7 av 9 mil. Vi får mye skryt og i målområdet. Av både edruelige og litt mer skakke. Rittet har gått på storskjerm og på nett TV. ØH har endelig fått litt kamp, de har ikke styrt hele skuta selv. Men eventyret sluttet etter 7 mil denne gang. Jeg stakk ikke av med pokalen og halve riket. Men det kan skje senere i år. August er min måned. Forutsetningene virker bedre enn noen gang!

Neste helg er det Trans Østerdalen. Da er vi tilbake på hjemmebane. Med dempergaffel. På sti. I vakre Østerdalen. Vi gleder oss!

Erfaringer jeg tar med meg hjem:

1. Landeveissyklister er faktisk ræva i terrenget
2. Landeveissyklister er gode til å støte (fortsatt snakk om på sykkelen)
3. På Jæren blåser det hele tiden
4. Nordsjørittet går i flotte omgivelser
5. Berlinerbollene vi fikk i mål var verdt halve turen
6. Eirik suger i Stiga Hockeyspill 
7. Fulldemper, dempegaffel og terrengdekk kan du legge igjen hjemme
8. En kul tur, anbefales om du vil prøve nye utfordringer

Anders

I juniors verden er alt mulig

Tjena!

Det er et lettet sinn som nå ligger på rom 256 på Scandic i oljebyen Stavanger og lader opp til Nordsjørittet 2014. 

Ukene har gått, ting har skjedd. Med pinsehelgen kom sommerferien. Med sommerferien kom trua, trua på at det er mulig å gjøre det helt store. Definisjonen på det helt store kan være så mangt. I sommerferiesammenheng er det for noen å kapre den deiligste dama på beachen, for andre er det kanskje å være den deiligste dama på beachen. Whatever, her er det altså Nordsjørittet det dreier seg om. Terrengeliten mot landeveiseliten, arbeidsmauren mot fiffen. Kall det hva du vil, kontrastene er mange, likhetene enda flere.

Slaget om Nordsjøen, i vindkastene fra Egersund til Sandnes skal kongen av sjøen krones. Et terrengsykkelritt så nært et landeveisritt det er mulig å komme. Hva er det egentlig som venter junior og hans lagkamerater? En løype skapt for fiffen, men utøves som arbeidsmauren. Hvor store er sjansene? Hva er realistiske mål? Svarene får vi om få timer. Grubling vil ikke gi noen svar. I uvissheten av realitetene dukker opptimismen opp. Så klart gjør den det. Fiffen er regjerende mestre, arebismaurene er klare til å snu på det. Går man ett, to og tre år tilbake i tid er det Østerhus Ridley som har regjert på tronen.  Forventningene er gitt. De har alt å tape, vi har alt å vinne.

Trua er der, i juniors verden er alt mulig..

På bærtur på Sørlandet

Årets Norgescup skulle innledes et sted på Sørlandet med rittet Å i Heiane. Knut Erik måtte kjøre Norge på langs fra Tynset, så han ankom allerede torsdag. Jr og jeg kom vimsende etter i Caddybilen utpå dagen fredag. Ettermiddagen brukte vi til treningstur og løypesjekk. Rittet er ikke noe prioritert ritt for min del. Med en travel hverdag må man spare toppformen til de rette dagene. Denne lørdagen på Sørlandet er definitivt ikke en av disse dagene for min del. Ryktene gikk om en løype som ikke passer meg. Og ryktene var det hold i. Løypa bar preg av mye sti i myr og bratte bakker. Altså det absolutt motsatte av hva jeg ønsker meg. Skjønte kjapt at dette ville en slags kattens lek med musen. Men at musen ville være overlegen. Den store klumsete katten vil bare kave seg fast i gjørma. Litt som Tom og Jerry. Dette kunne fort utvikle seg til et slags Å i Helvete for min del. Heldigvis er Knut Erik både lettere på badevekta og bedre på myrløping enn meg. Dermed hadde vi forhåpninger om å hevde oss da slagplanen ble lagt over en bedre pizza fredag kveld.

Hadde slike mareritt i dobbeltsenga jeg delte med Jr natt til lørdag.

Lørdag morgen er alt som det pleier, ikke så mye er nytt fra fjoråret. Nesteby lager Helios havregrøt til gutta mens Jr drikker kaffe som andre drikker vann. Når vi ankom start hadde Jr lagt igjen hjulpinnen sin på parkeringsplassen utenfor Lillesand Apartments, halvtime ekstra i bil på Jr der altså. Ut fra start lørdag gikk det i rolig tempo bak en smått kaotisk master. At de fleste holdt seg på sykkelen var mer flaks enn forstand. Jeg ble feig og havna litt bak. Dermed satt jeg med halen mellom beina langt bak i feltet da vi dundret inn på første stiparti. Kø, kjefting og stress er det som foregår bak i baktroppen og vips hadde teten ei luke. Ingen krise for min del, men verre at Jr og Knut Erik hadde klart å surre seg enda lengre bak i feltet enn meg. Ut på veien igjen prøvde jeg det jeg var kar om for å kjøre meg og Knut Erik opp i teten igjen, selvsagt med minimalt hell. Etter noen minutter hardkjør fortalte beina at det er mai. For tidlig for året, det går ikke. Så mens jeg satt med syresjokk gikk seierstoget, egentlig før rittet egentlig var i gang. Kjedelig..

Men kjedeligere skulle det bli. Etter ca 55 min kjøring satt jeg plutselig helt alene på en kjerrevei, ingen foran, ingen bak, ingen merkebånd. Faen... Syklet rundt neste sving, ingenting. Kun en stokkand å se, samt ei jævla skogdue som bråker i ett sett. Bare for å si at du i villamarka, utenfor allfarvei. Du er som Monsen, på villspor, du har surra deg bort, dobbeltfaen. Banner noen gloser, håper ingen hører meg. Er jo på Sørlandet, heldigvis er det lørdag, ikke kirketid. Tar den sure U-svingen. Ruller noen minutter tilbake og finner et skilt med pil ut til venstre på en sti. Havner inn i mosjonistgrupper, teten er flere kilometer framme i skogen, langt utenfor skuddhold. Bruker noen minutter på å finne motet. Konkluderer med at jeg har lite mengdetrening og trenger noen harde turer. Har ikke kjørt til Sørlandet for å bryte. Det handler om sportsånd også. Man bryter ikke om man kan komme seg til mål. Bestemmer meg for å kjøre hardt til mål. Får 2,5 time i gjørme og mudder. Opp og ned på "heia" som de kaller det i her i sør. Passerer noen syklister nå og da.

Kvakk-Kvakk. Når denne karen kommer ruslende midt i løypa skjønner man at man er på villspor..

Får tid til å tenke litt mens jeg knoter her alene i skogen over stein og myr. De fleste Sørlendinger vil nok hevde at vi alle er skapt i Guds bilde. Men jeg er ikke skapt for slike løyper. Trenger mer fart, fast underlag og en måned til med sykling. Da skal det bli andre boller. Eller kanskje det må bli mindre boller. Alle med et lite snev av naturfag i sekken skjønner at en på drøyt 80 kilo synker lengre ned i myra enn en på 60. Og at i bratte bakker er 60 kilo mer praktisk enn 80+. Det handler om gravitasjon, som igjen gir ekstra friksjon. Finner det som en slags forklaring på hvorfor jeg ikke hevder meg i slike ritt. Mager trøst... Men bruker det som motivasjon til "mine" ritt kommer! Er jo litt stas å sykle i flaggtrøye for en traust og sindig sindig Østerdøl. Vil bruke min tid i manesjen til å prestere litt med flaggtrøya også. Ikke komme rullende en halvtime bak alle andre som en forvillet sirkusklovn i flaggdrakt!

Ble stort sett one man show langt bak alle andre..

Ruller inn i mål, blir 20 ett eller anna. Jr noen plasser bedre. Knut kjører seg sterkt opp og blir 4. Rå prestasjon etter å regelrett ha surra bort sjansen i starten. Herlig! Vi oppsummerer helga på McErn og ruller hjem. Slitne og revansjesugne!

Anders

Ballen sparket i gang

Bare få dager etter påske var brødrene brothers på Tynsetferd igjen. Med lange skareturer, både på skøyteski og sykkel i bagasjen var det lørdagkveld klart for å sette seg i Kiaen fra Granrud bilverksted. Sesongstarten var faktisk bare timer unna for undertegnedes del denne helgen. Sammen med medlemene i mitt andre hjem, Lunden 24 H, rullet vi nedover mot Tigerstaden igjen. For tredje dag på rad ringte klokka 06.00 søndagmorgen. Kroppen forlot motvillig lakenet for å forberede seg til ritt. Trøtt, en ukomfortabel kaktus som lurte i halsen og en sliten kropp etter timer på fjellet. Toppetasjen var likevel bestemt på å kjøre ritt, pakket derfor den flunka nye 27,5” sykkelen fra DBS inn i caddybilen og duret avgårde.

 

Tynset på sitt beste

En drøy time kjøring rullet Caddybilen meg rett inn i løvens hule; NC-åpning i Rundbane på Darbu. Kattens lek med musen holder vel nesten ikke mål her, men i nærheten er det vel. Forventningene var nada, forhåpningene var å få flest mulig runder før svensken i den jeveste svenske drakta kom dansende for å sende meg ut av dansen. På rundbane blir du plukka ut når du blir tatt igjen med en runde. Læppa som vi ville sagt i Ø.dalen.

I solskinn og lune forhold skulle løypa beskues. En løype med mye moro, og mye utfordringer. Konkluderte vel med at det skulle være mulig å holde seg på sykkelen hele veien, så la det som et delmål i bakhodet. Ready-set-go! Bakerst i elitefeltet, sammen med noen andre fortumlede maratonryttere var det nå bare å gjøre sitt beste. Etter tre og en halv tur over styret, et sidebein forslått i møte med ei ubeleilig plassert bjørk, granatsjokk for blodpumpa og masse komiske scener for tilskuerne var det etter runde 4 slutt på moroa. Like flatt bakdekk som en italiensk pizzadeig. Idet bakhjulet var på igjen, med ny grønn latex innabords kom den blågule trøye dansende bakfra. Game-set-match... Da var det bare å gå all inn frem til runding. Alt i alt en fin dag med mye moro og ikke minst god trening. Knut Erik syklet å, han rakk akkurat ikke ut på siste runde før svensken kom å gjorde livet surt.

Ei uke senere. Maratonsirkuset sin tur til å ta av, Helgøya. Fjerde året på råd jeg sykler Helgøyatråkket, stort sett endt med rullegardin på runde 2 samtlige ganger. Tenkte at i år får det da fadern meg være tid for å ende denne nitriste visa. Foruten doc B var vi 4 andre gutta fra teamet på plass. En løype som passer både Knut Erik og Bersvenn bra, meg og Anders litt dårligere. Står på start og memorerer fra mitt første Helgøyatråkk fra noen år tilbake. Jeg og Anders ligger å bader i lyngen oppi en skråning, med verktøyposen strødd over hele løypa. Uvenner og utilfredse. Ødelagt sykkel og laaangt bak. Nå, noen år senere kan jeg gløtte opp på startstreken å registrere at den samme personen står i norgestrøye med startnummer 1. Smått surrealistisk.

Dagens matchplan er enkel. Ikke sprekk som en dong... Beholder isen blandet med colagel i magen på runde 1. Tar det ”pent”. Ut på runde 2 i rygg på norgestrøya. Tipper vi er innafor topp 15. Noe som er en ca målsetning. Mister Norgestrøya i motbakkene, men kjører den inn igjen i terrenget. Runde 2 går fint. Krampa begynner å lugge idet jeg skal over toppen av øya for fjerde og siste gang. Bra disponert for en gang skyld. Synes nedoverbakken på andre siden av toppen plutselig er lengre enn runden før. Det har sin naturlige forklaring, har sykla feil. Jævli surt, men må bare snu 180^o på løpe opp igjen. Kommer etterhvert til et skilt ”brå sving til høyre”. Skiltet er riktignok jevnet med jorden, så feilsyklingen har sin logiske forklaring. Karrer meg akkuratt in topp 15, og sier meg ok fornøyd med det. Mesteparten av eliten på plass. Som antatt var det Knut Erik og Bersvenn som hadde mest å stille opp med her. Deilig sykling av begge gutta førte til en enda deiligere 2.plass for Knut Erik og en råsur DNF på Bersen. Han var så uheldig og fly over styre en tur like før mål. Med et framhjul liknende et 8-tall ble det naturlig nok vanskelig å fullføre. Hadde ikke doktoren vært på andre siden av havet med en rødpølse eller to i hånda er jeg sikker på at han også hadde vært en mann å regne med her.

Anders med jr`s røde armer i buskene bak

Med tanke på at helgas plan var å sykle JH-ritt søndag la jeg og Anders ut på en 10-minutters resttur etter rittet på lørdag. Restturen endte rett og slett med DNF. Utmattede gutter med seriøse mageproblemer etter overdose av gel og sportsdrikk. Langflate med totalt drita endte vi i grøfta... Bare å ringe Mari i kiaen,dama som fikser alt.

Søndag var gutta mot alle odds på startstrek igjen. Med magen under kontroll! Knut Erik var også på plass igjen. 74 flate av totalt 75 km på landevei endte i år igjen med en umulig oppgave. Vi prøvd det vi kunne å komme i fra, men med 20 mann i Lillehammerdrakt som kontrollerte var det håpløst. Etter mye rykking å napping var lactatverdien i beina= sjanseløs i spurten. En bra økt er uansett med i bagasjen til Oslo igjen. Avsluttet en glimrende hælj med hjemmelaget pizza. Et kjempetips for en sunnere og bedre bunn er å bruke sammalt spelt fra Helios istedenfor hvetemel. Da blir det grovt og godt!

6 dager til norgescup åpning i maraton på Sørlandet. Fint å være i gang:)

See you!

jr

 

Ting jeg ikke forstår

Grubler, men forstår ikke alt...

Jada, det er mye jeg ikke forstår. Noe er utenfor min kapasitet til å fatte, noe bryr jeg meg ikke om å forstå. Men noe prøver jeg å forstå, uten å lykkes...

Har akkurat rundet av en lang arbeidskveld med retting av prøver. Grunnen til sent kveldsarbeid er at jeg startet gårdagen med en herlig skitur i Nordmarka. To timer fri i sola bytter jeg gjerne med to timer retting på kveldstid. Sjokolade i drikkebeltet, skareføre, milevis med nyfreste løyper og stillongsen lagt igjen hjemme. Mars og april, månedene for de flotteste ski opplevelsene. Herlig med en rolig skitur etter mange korte, intensive og harde sykkeløkter siste dagene. Variasjon, naturopplevelser og restitusjon er aldri feil i en ellers travel hverdag.

Slik så det ut over Fyllingen i går. Slett ikke verst...

Uansett, tingen jeg ikke forstår, supermosjonisten, Nordmenn på evig jakt etter merker, status og tider. Refleksjonen min bak denne særegne stammen av den norske befolkningen starter tilbake en novemberdag i 2013. Jeg og Jr sykler langtur i Nordmarka. Forholdene er optimale, lav høstsol fra skyfri himmel, lunt og godt i den tette granskogen, magiske høstfarger og barfrost på stier og myrer. Sykkelføre over alt! Vi koste oss skikkelig denne dagen i Nordmarka jeg og Jr, en dag vi husker. Alene i skogen, møtte knapt nok en supermosjonist. Hvor var de??

Novembertur i Nordmarka. Idyllisk og alene. 

Joda, ryktene hadde gått blant finanseliten ute i Bærum. Det er snø på Sjusjøen, skiføre.. De har evakuert opp til Hedmarksvidda. Stått i kø over Minesund, i skytteltrafikk på ferden snøen. Snøen som knapt nok er snø.. Det er ikke puddersnø fra himmelen. Mer en isliknende kornete materie, kunstsnø. Lagt ut i en 3,3 km stripe. Det er sent i november, knapt nok lyst på dagen, og sola kommer ikke over åskanten på Sjusjøen. Kald novembersno er det også oppå fjellet. Men her finner supermosjonistene snøen. Her går de rundt og rundt i en kø som minner om kassakøa på Ikea en lørdag formiddag. Runde på runde. Nytt lag med smurning hver 5 kilometer, den sliter fryktelig på smurningen denne kornete kunstsnøen. Tusenlapper i drivstoff og timevis i bil har de ofret for å komme hit. De tyner ut nok runder i 3,3 kilometeren til at de kan den i blinde. Men det bryr ingen seg om, de er på ski. Det er alt som teller for gutta, mil i beina.

Så, årets første skitur for min del. Det er sen adventstid og snøen har kommet til Nordmarka. Jeg har med Anders J og Bo til Sørkedalen en stappmørk og kald mandag kveld i desember. Det snør lett, er sur vind og en del minusgrader. Vi skal gå med lykt. Det er stinn brakke på parkeringen ved Skansebakken. Vi lurer på om det er SUV-krav for å få parkere, men heldigvis er det en ledig plass til Kian der ingen av de andre kjempene får plass. Vi har valget mellom 800 meter kunstsnø i en rundløype eller tynn snøsåle med dårlige spor opp mot Heggelivann. Velger det siste i frykt for å bli svimmel, sinnsforvirret og folkesky i rundløypa. Der går de på rad og rekke som et 17. mai tog, supermosjonistene. De ser fokuserte ut, tankene kretser rundt fraspark og tyndeoverføring. Det er et dårlig scooterspor oppover mot Heggelivann, vi må ofre et gammelt skipar på grunn av all grusen i løypa. Men du verden det er trøkk i skogen. En blanding av konstant motlys og mørke gjør at vi ikke ser steinene. Det er som en flytripe med lyskastere de 15 km opp mot Heggelivann. Gud vet hvor mange lumen fra dyre hodelykter som er i sving oppover lia. Vi går konstant inn og ut av det som en gang var et skispor. Nå bare en løs stripe med blanding av grus og snø. Sunngått av 1000 vis av supermosjonister. Alt i alt en høyst middels skiopplevelse for min del.

Så tilbake til gårdagens skitur. Som vanlig møtte jeg tjukt med folk i Nordmarka. Flust med eliteutøvere fra landslag, tigerlag og andre profflag. Heldiggriser som har fri hverdager. Møtte også mengder av turfolk med sekk, pulk, hund og Kvikklunsj i sekken. De smilte om kapp med vårsola. Noen satt å drakk øl langs løypa, noen tok en kaffestopp ved Kobberhaughytta. Herlig stemning. Men en gruppe var tynt representert, supermosjonistene. Gutta med fokuserte blikk og fluor under skiene. Swixmafian. Hvor er de?

Milevis med nykjørte løyper i går, men hvor er supermosjonistene?

Eller skareføre utenfor løypene, følelsen av å fly innover myrene, men heller ingen supermosjonister her..

Svaret fikk jeg i på min hardøkt på sykkel i Maridalen mandag ettermiddag. Denne dalen nord for Oslo som er vendt mot nordøst. Skyggesida. Kald trekk, snø i veikanten og vårbløte tunge veier var det som møtte meg i Maridalen. Sammen med horder av syklister. En stakkars jente prøvde å øvelseskjøre innover veien der, for en skivebom. Det var aldri klart i mot, minnet mest om en Tour de France etappe, begge veier. Noen i felt, noen alene, noen hadde platehjul, noen tempobøyle og noen hadde gått i brudd. Ikke rart ekofisk snart er tomt for olje med den mangden karbon som hadde samlet seg i Maridalen denne ettermiddagen.

Møtte igjen de samme fokuserte blikkene fra Sørkedalen i desember. Skisesongen startet de på en 700 meter lang kunstsnøstripe i oktober, så nå er de lei den slags. Nå er det "nagelbitten", riktig utveksling og trøkk i bena som gjelder. Kanskje evakuerer de også til Syden for å få sykle nå mens vinteren herjer her hjemme...

De går på kunstsnø i oktober og fryser kølla fast i sykkelsetet i mars. Etter Birken på sykkel i August og Birken på ski i mars er det signifikant endring i antallet med tunnelsyn i Nordmarka. Herlig for oss andre som nyter skogen. Men hvordan har de det egentlig disse gutta? Kan de ikke senke skuldrene, kose seg på tur?

Dette er ikke ment som kritikk mot noen, bare som tips. Og tipset mitt er som følger: Utnytt tiden til trening og ikke på reise. Følg sesongen og tren etter forholdene. Kos deg ute i skogen innimellom de harde øktene, det er lov! En sykkeltur i november er også trening i banken. Det samme en skitur i april ;)

Anders

Noen tanker rundt birken som aldri ble noe av..

Hallais

Birkebeinerrennet 2014 blir vel neppe liggende igjen som noe godt minne for de 17 000 sjelene  som sto å klødde seg i pappen på Tingstadjordet sist lørdag. I Påskesol og  med skiene brennfulle av overpriset narkotisk glidemiddel fra Swix var nok alle som en klare for å gi jernet over fjellet. Men det var det altså ingen som fikk muligheten til!

Om jeg synes avgjørelsen var gal?  Tja, å komme med noen fasit på en beslutning som er gjort på bakgrunn av skjønn og menneskelige vurderinger blir jo bare idiotisk, men å ytre sine meninger er vel alltids lov. Jeg blir jo ikke akkurat alene om å gjøre det denne ukaJ

Det er en utrygg grein jeg nå skal bevege meg ut på, men i mine øyne burde det latt seg gjøre å dele opp startfeltet på ett eller annet vis. Det er ikke så lett, men det burde kanskje la seg gjøre? I første omgang tenker jeg ihvertfall: la nå Swix Ski Classics gjengen gå. De er proffe eliteutøvere  som står foran et av årets viktigste renn. I verste fall måtte man jo bare avbrutt som i 2007, alle som hadde rukket og komme seg opp  på fjellet ville også vært i stand til å komme seg ned igjen.  Spesielt med en sekk pakket med det mest nødvendige hengende på ryggen.

Videre ville jo dette medført at jeg ikke hadde fått gått selv, ikke Anders heller for den saks skyld. Med tanke på at vi læbba over fjellet i langturtempo på drøye 4 timer gir jo ikke det helt mening heller. At været bedre seg utover morran er det liten tvil om. Det var jo rett og slett påskeforhold da jeg og Anders gikk. Vi gikk ivei ca en time etter utsatt start. Slik så det ut opp fra Kvarstad...

Hadde det vært mulig å kommet med en anbefaling fra arrangørens side? ”For alle som tror de bruker noe mye mer enn 5-6 timer kan det bli en tøff tur grunnet mye vind på fjellet”. Altså en oppfordring der fakta er opplyst, men samtidig som at ingen blir nektet å gå hvis de føler seg skikket?

Konklusjon er vel at jeg stiller meg litt undrende til å nekte samtlige å starte. Det er jo selvfølgelig et kjempetap for arrangøren å avlyse også, så jeg forstår jo at de følte seg nødt, men kanskje burde det eksistert en gylden middelvei der.

Uansett, Birkebeinerrennet 2014 ble bare et tomrom i historiebøkene. For undertegnedes del var nok faktisk ikke det så dumt. Etter Ringkollenrennet for et par uker siden har kroppen oppført seg som om den har reist på chartertur til Gran Can (uten sykkel vel å merke). Denne uka har jeg stort sett løgge sjuk på sofaen. Så det har nok vært noe svineri i aksjon.

Fredag morgen var det heldigvis bedre, enda bedre i løpet av helga, nå er jeg erklært frisk(av meg selv). Dermed har det blitt noen fine sykkelturer i helga, rådelig!

Jr

Gutta har lekt skiløpere igjen!

For ganske nøyaktig et år tilbake befant jeg meg på Hønfoss i Helios DBS sin kondomdrakt. Nærmere bestemt i Ringollen for å gå Ringkollenrennet. Dette scenarioet ble gjentatt i går.

De vonde minnene fra fjoråret er der fortsatt. Brovold høyere på resultatlista enn Jr, kunne det bli noen revansje i år? Det kunne det definitivt ikke. Da undertegnedes ski ble glidet fredagkveld, ble Brovolds toddytermos klargjort for en lørdag i kollen. Og det er ikke Ringkollen, men Holmenkollen det nå er snakk om nå. 

Ble imidertid utspilt mange andre vikige dueller denne lørdagen. Med et tosifret antall treningskompiser på start var det mye prestisje som skulle deles ut.

I første rekke stilte treningskompisene fra Østerdalen, i andre rekke sto det noen tilfeldige folk fra Team Centric, en juniornorgesmester og en kar jeg så på tv`en fra Drammen på fredag. Rett skal være rett. Ut fra start gikk det i et ålreit tempo, de grønnkledde gutta i Centricdrakt kom kjapt opp på siden og slo ann tonen. Ting begynte og sette seg, en tetgruppe pekte seg raskt ut. Følte litt på tingenes tilstand og konkluderete med at her prøver jeg å slenge meg med. Etter 5 km var jeg fortsatt med. På bakskia til Anders og Landheim. Hadde allerede nå en særdeles ukomfortabel følelse i kroppen, selvsagt hadde jeg det, hører ikke hjemme med de gutta der.

Tempo ble justert, kjente på hvor mye krefter som var brukt etter 1/5 av rennet. Mer enn 1/5 av de disponible kreftene var brukt. Kom et par eldre karer dampende, hang meg på dem. Helt til rennets lengste nedoverkjøring. Uten cera og mine begrense skikjøreferdigheter medførte at de eldre gutta var borte i bunn av bakken. Festet under skia mine hadde de nok og tatt med seg. Over til plan B, klare seg på armene den sista mila. Med mye motbakke og sugende ski er jo det kriseløsning for min del. I en syklists øyne regnes jeg nok som en langt over snittet massiv type, mens i en skiløpers øyne er jeg vel mere gummitarzan å regne.

Det begynte fort å røyne på med løpere som kom durende forbi. Snudde meg oftere og oftere i frykt for å få øye på et kjent ansikt. Det går ikke lenge før jeg får nettopp det. Uten lue, i gjenkjennelig stil og med Nord-Østerdalens største lår er det ikke til å ta feil av. Sjølsagt er det Torgeir Mikk! På tide og gå et trappetrinn nærmere kjelleren, er dessverre ikke så mange trinn igjen å ta av nå. En lang fiskebeinsbakke blir redningen. Får Mikkelsen ut av syne og det nærmer seg mål, det er tilfredsstillende.

Kommer i mål godt bak de grønnkledde gutta, litt for langt bak Landeheim og brodern. Føler den nevnte plan B får ta skylda for det. Enda et skirenn kan oppsumeres på liknende måte som tidligere. Slitsomt, vondt i kroppens mindre trente deler, en knallbra treningsøkt og mye moro!

Neste helg er det massemønstring fra Rena til Lillehammer som gjelder for gutta, så er vel skisesongen finito. Ihvertfall for min del.

Jr

Kanaristrekene over for denne gang

Hallo

I skrivende stund sitter jeg i en ukomofortabel stilling på flyet nordover igjen. Min kropp er rett og slett ikke skapt for å sitte i et flysete. Det blir en klaustrofobisk følelse og aldri få strekt ut de utallige centimeterne med bein. Atmosfæren her bærer preg av nordmenn som har vært på vinterferie og tatt seg ut på ulike måter. Hjernabank, øresus og kallsvetting er fellesnevneren. Jeg lengter hjem...

Kan oppsumere en topp uke på Græn Cæn. Reiser hjem med sårt underliv, solbrente kroppsdeler og flere sykkeltimer i kroppen enn når jeg dro. Summa summarum sier jeg meg tilfreds med det. Planen var to hardøkter og resten langturer. Slyngeaktiviteter og restjoggeturer på bachen kom som en bonus

Slagplanen ble fulgt fram til turens siste dag. Med vekkerklokka på et tidspunkt da du kan høre på grisetidlig på p3, var intensjonen å sykle den siste hardøkta før avreise. Kjente tidlig at det hadde vært selvmord. Smerter i kroppen, tett i pappen og spreng bak øya. Symptomer som ikke på noen som helst måte lar seg kombinere med trening. Svingte derfor DBS`en tilbake til hotellet etter bare en drøy halvtime, demonterte vidunderet og slo meg til ro. Skulle nesten tro jr har blitt eldre. Bøyer meg i hatten

Foruten om å mosjonere har vi bedrevet litt alternative sysler på ettermiddagene. Blandt annet biljard og minigolf. Etter og ha stukket av med totalseieren i biljard over turkompis Even satt euroene løst..

Dagens treningstips: Alltid få ut innestengt aggresjon

Føler jeg har trent så mye jeg kan uten at kvaliteten har blitt noe dårlig. 30 timer er nok for meg. ”man teller ikke timer, men gode timer” som doktor B sier. Alltid deilig med et  ”avbrekk” i treninga. Dersom det blir en evig rundgang på det man gjør begynner motoren etterhvert å gå på tomgang. Den evige rundgangen går over til en ond sirkel. Det skjer et eller annet i topplokket dersom du skal gjennomføre den samme intervalløkta hver Onsdag, eller den samme styrkeøkta hver Fredag. Og det er ikke bra. 

Den riktige miksen av mengde, intensitet og variasjon til riktig tid er i mitt hode veien til rom. Men jeg sier ikke at det er lett. Ofte er ikke det hodet og kroppen på bølgelengde. Det er akkuratt her det gjelder å være smartere enn de andre. I en travel hverdag må man ha emne til å ta de riktige treningsvalgene hele tiden. Det hjelper ikke å ha plan om å kjøre hardt en dag hvis kroppen ikke er i nærheten av å være klar. Da blir det garantert jalla.

Fokuser på deg selv, og ikke de andre.

Jr