torsdag 28. mars 2019

Når ulvene våkner...

Guttas såkalte blogg har igjen våknet opp fra en slags kunstig koma. StoreFisk har ikke gitt lyd fra seg på et års tid, 365 dager altså. Et stort og langt åpent sår. Et uendelig vakuum for alle våre kjære lesere. Etter norskordboka kan vi nok ikke defineres som bloggere lengre. Heldigvis, vi er jo alt for gammel for slikt ungdommelig tant og fjas. De fleste har vel konkludert med at gutta endelig har blitt voksen de også. Ikke et sekund for tidlig om man sjekker dåpsattesten. Brødrene Fisk har endelig fått banket litt vett i skallen og fått noen skikkelige perspektiver på livet sitt. Sluttet med lek og konkurransetull.

Selvsagt må vi skuffe dere atter en gang. Sykkelen er ikke helt bakerst i boden enda. Og vett i skallen har vi definitivt ikke fått noe av. Alle i nærmeste omgangskrets kan bekrefte det i klartekst. Senest for noen dager siden. Lillebror inviterer til pokerlag. Det varer og rekker. Folk dette av lasset som fluer, pakker snippsekken, virrer hjem og finner bingen. Igjen sitter to idioter. To brødre som er brødre. Brødrene Fisk. Heads up. Med ræva fullstappa av sjetonger. Det er snakk om lommerusk, ingen millioner i sikte. Men kampen om seier, heder og ære er der. Ikke faen om vi kan dele seieren. Det skal duelleres til sola står opp. Man gir ikke seiersrusen til lillebror uten å blø den siste sjetongen. To brødre. En kortstokk. Hodeløst konkurranseinstinkt. Alt for lite vett i panna. I svarteste Oslonatta tyner vi timer. Det går som det må gå. Lillebror stikker av med konfekten. Jeg må slukøret ta sykkelen hjem i Grorudnatta. Kunne vi ikke bare gitt oss. Bare for en gangs skyld si at det ble likt? Ikke faen...

Nok poker. Over til det virkelige livet. Sykkellivet. Lillebror viste seniortendenser og flekket tenner i 2018. Må si jeg har latt meg imponere av lillebrors pågangsmot, iver, kampvilje, overlevelsesevner og prestasjoner gjennom sesongen som gikk. Han startet som et skadeskutt og stakkarslig bytte. En ensom forvillet liten blåsau. Sviktet og forlatt. Som et levende åte til sultne røde Swixulvenisser. Heldigvis overlevde denne Blåsauen, som en blå ulv i fåreklær. Akkurat som i eventyret om Rødhette stakk ikke ulvene av med alt av trofeer og prinsesser. For det er jo ikke bare bare å være ulv om dagen heller. Stakkars lille Gråbein blir jo skutt og slaktet. Får skylda for det meste som ikke «fungerer» her på vår grønne øy. Akkurat som Rødnisseulvene. Elsket og hatet.

Lillebror var ikke en skadeskutt enslig sau. Bak maska skjulte det seg en sulten varg.

Vår store-lille verden har enorme utfordringer. Irreversible klimaendringer som vil forandre vår verden og 200 millioner barn som sulter hver dag er bare et par av dem. Hovedårsaken til problemet er forbruket i vår vestlige verden. Ola Normann er frontfigur for hodeløst forbruk. Det bryr han seg lite om. Det han derimot bryr seg om, det er ulv. Han drar den røde demonstrantcapsen alt for langt ned i øya. Drar skyggelua enda lengre ned for verdens utfordringer. Vi kan ikke bry oss om slikt. Vi har våre egne verdensutfordringer. Vi busser «mann av huse» land og strand rundt fordi vi er redde for et titalls firbeinte gråbein. Selvsagt er det frustrerende å være sauebonde når livsgrunnlaget blir filleristet. Det forstår vi alle. Det er lett å føle med disse. Men til alle som er redde for å gå i skogen... Her må resultatlista på bordet. Syklistenes realitetssjokk, tallene som aldri juger; En seks år gammel jente ble dokumentert drept av ulv i år 1800. Dette er sist noen ble drept av Gråbein i fedrelandet. Det er jo noen år siden. Det var altså før man møttes på Eidsvoll, før jeg ble Norgesmester på sykkel. Før rødnissene så verdens lys. Og det føles som en liten mannsalder siden. Her på Bjerke leker barna ute i snøen daglig. På ski, med ball, skøyter og akebrett. Ingen gjetere følger med.  Ingen er redde, ingen demonstrerer og løper rundt med plakater. Men det er flere macheter i hvert borettslag på Tøyen enn det er ulver i hele Norge. Resultatlista er tydelig, statistikken er klar. Det er vi som burde løpt rundt med røde hatter, plakater og vært i harnisk. Det er her folk blir angrepet. Det er på tide å våkne. Lillebror overlevde rødnisseulveflokken en hel sykkelsesong. Da bør det være muligheter også for Ola Nordmann til å finne en løsning. Vi var først til Sypolen og har krysset stillehavet på bamubusflåter. Da klarer vi noen ulv..

Nå er det snart enda flere ulver ute i skogen. Fiskene er i ferd med å våkne fra dvalen. Min dvale har vart i halvannet år. Jeg har kopiert eksperimentet til Kristoffer Skau. Forfallet han opplevde i 2001. Skau var rimelig medtatt etter en uke i glassburet. Mitt forfall har pågått i snart 100 uker. Kunne skrevet en tre binds leksikon om Fiskekroppens siste strabaser. Det holder med den korteste kortversjonen. Det startet med en skulderoperasjon og et sår som ikke ville gro i 2017, muskler som sovnet, en form som ble dårligere og dårligere for hver dag, bein som ikke lystret og blodprøver som lyste rødt på samtlige parametere. Hva som skjedde vet ingen sikkert, men noe sa i alle fall kabom stopp. Våren 2018 sjekket jeg langt oftere inn på Universitetssykehuset enn på Kikutstua. Det sier seg selv at det ikke er lovende. Så kulminerte det hele med en akillessene som eksploderte som lyden av en alt for skarpladd riflekule i mai 2018. Lyden var som kanonen til jaktkollega Nilsen, ingen passerer den like hel.  

Det har vært et tungt år i gjørma..

Nå har akillesen grodd sånn passe, leggstørrelsen er halvert, sykkellårene borte og bukfettet er tredoblet. Men Fiskekroppen lystrer igjen. Jeg frekventerer nå på ski og sykkel i ny og ned. Kroppen er i ferd med å nå en slags vater. Den fysiske alderen virker å ha blitt 23 år eldre i løpet av 1,5 år og legejournalen min er allerede på lengde med en godt over middels kriminalroman. Det er bra helsearkivet skal til Tynset, det er utenfor Swixulvesonen, her ligger journalen trygt. Håper bare de har satt av nok gigabyte.

Jeg har mosjonert fra tid til annen det siste året. Det er jo rett så trivelig å være mosjonist. En times formiddagsøkt i lett sone de dagene sola skinner er jo bare fryd og glede. Kanskje kan man også ta med fruen på tur. Jeg kan leve særdeles godt med en slik tilværelse, ja det er faktisk helt strålende. Familien er også superhappy med superpappa som plutselig har supergod tid. Som ikke skal sykle åttetall rundt de på alle turer. Ikke skal dra opp til spurt på hvert gateskilt. Storørreten skalv også av frykt hele sommeren, skogens dyr levde med konstant dødsangst hele høsten. Fangstmannen var hissigere på grøten enn tidligere år. Et sted måtte jo energien få sitt utløp.

En av høstens finere dager på tur...
Bordet er altså dekket, duken er pyntet, stearinlysene er tent og biffen er perfekt modnet og stekt,  Det er på tide å legge bort konkurranseskoa. La yngre krefter slippe til. Da gjenstår bare å si adjø. Det er bare en hake, eller to, eller tre. Laget kjører på videre, Vi har en ny sulten flokk. Vi har fått med oss et par spenstige damer og en kokos fra Baltikum i flokken. Alfahannen Nesteby, som er en halv mannsalder eldre enn meg, han holder jo fortsatt ut. Trening er fortsatt jævla gøy. Og følelsen av å mose de andre, den er bare så jævla digg. Frontallappen har ikke utviklet seg noen retning. Og sist men ikke minst. Rødnissene er borte. Nissefar har evakuert til Italia og nisseungene har meldt overgang til sirkus Arnardo. Med sine nye gjøglerdrakter har de også fått biroller som slottsklovner på nyinnspillingen av Reisen til Julestjernen. Noen med hjelm, andre uten. Seierspallen ligger altså åpen. Da blir det for dumt å kaste inn sykkelen.
Sirkus Arnardo tar gjerne over rollen til Dynamittharry.


Man kan bare ikke avslutte sykkeleventyret med punktering og ballongsprekk i Skaidi 2017. Jeg lovte å komme tilbake til verdens beste arrangører i Finnmark. Og det løftet har jeg tenkt å holde. Jeg vil også se Nordsjøen på sykkel en gang til, man kan ikke forlate Nordsjørittet liggende i fosterstilling bak målseilet. Jeg hører hjemme på pallen der. Det gode rolige liv blir det alltids tid til i et annet liv. Derfor har jeg litt flere besøk på Kikut enn hospitalet denne våren. Jeg har funnet frem oppskrifta fra barndommen. Legooppskrifta. Kloss, for kloss. Litt større for hver gang. Litt mer krevende for hver uke. Jeg har lært ett og annet det siste året. Kroppen er ikke som et sveitsisk ur. Den kan stoppe, og da bør man lytte, ikke lade den helt ut. Da går den tom, og da er det ikke en gang sikkert den kan lades igjen.
Der jeg hører hjemme i Sandnes.

Jeg er fortsatt ikke med på de hardeste øktene. Jeg snur fortsatt på de lengste turene. Men jeg er tilbake i manesjen. Jeg har fått trua på at jeg en gang kan sykle fort igjen.  På noen perfekte dager. I en perfekt løype. Jeg er blottet for ambisjoner, O2, røde blodceller, sykkelmuskler og utholdenhet. Men spekket med pågangsmot, engasjement og humør. Hvor langt man kan komme med de ferdighetene gjenstår å se. Men jeg gir det et slags realt forsøk. I mitt lille store hode har jeg alt å vinne. Og i det lille hodet tror jeg at jeg vet hva som skal til. Bare tiden vil vise hva som er mulig. Men en ting er sikkert. Det finnes ting som betyr så uendelig mye mer enn to hjul, stoppeklokke og wattverdier. Så om kroppen ikke svarer ja finner jeg på andre ting. Det er faktisk mulig det også..
En ny Fisk på stadig Storfiskjakt.. Vi gleder oss allerede til isen blir borte!


Og noen minner tar jeg med meg inn i evigheten.


Men nå ser vi mot sommer. Gjensynsgleden er på min side sykkelfolk!

GamleFisk

tirsdag 19. februar 2019

Gjennom Nordmarka på ski

Tilbake på sykkelen, hverdagen og en slags komfortsone. Kroppsverket begynner å avta, og jeg slipper å telle til 10 for å stå ut av senga. Lørdagens Grenadermarsj ble en seiglivet affære. Slik den naturligvis skal være. Å traske 90 km på langrennski, med nærmere 2000 høydemeter setter sine spor...

Når man starter en lørdag med å cruise gjennom Oslo downtown klokka fem om morran blir man vitne til litt forskjellig. Mellom avisbud og veiarbeidere prøver en og annen kandidat å finne veien hjem etter en fuktig natt. Med kebaben i hånda, røde tall på konto og en halv evighet til neste stipend. Noen scroller gjennom tinderen i et siste desperat forsøk på en slags avkastning. Det ender selvsagt resultatløst.  

Når man skal gå Grenader og etterhvert nærmer seg Akershus festning treffer man imidlertid en gjeng likesinnede sjeler. Kriblende sinn som har betalt nærmere to høvdinger for å finne seg sjæl gjennom en dag på ski i Nordmarka. På festningen parkeres bilene. En buss frakter deg til start i Hakadal og tilbake igjen fra Asker noen timer, opplevelser og erfaringer senere.

Lørdagens første store opplevelse kom tidlig. På bussturen fra Akershus festning. Med noen få timer i bingen som utgangspunkt blir gluggene fort tunge i et varmt og deilig bussete. Så tunge at undertegnede slokna med Circle K sin maxi kopp i hånda. 4 brennhete desiliter med rykende koffein på hodet. Normalfordelt i hele skrittet. Da var ikke øyelokka særlig tunge lenger. Og jeg skulle starter Grenaderen 2019 med nescafe gull på halve skidressen.



Vel fremme på start legger jeg mot all fornuft opp en strategi om å åpne hardt. Det jeg behersker minst dårlig på ski er naturligvis oppoverbakkene. Og dem er det flest av i starten. Etter motene opp fra Hakadal er det raskt og flatt inn til Kikutstua. Her vil jeg ha skyss med noen stakemonstre. Planen er å finne mitt tempo deretter. Det går bra lenge, men lefsene som tidligere har vært omtalt som mine soleklare rennski er lite egnet for lagvis med klister. De har gitt meg mange gode opplevelser, men er de nok klare for Haraldrud gjenbruksstasjon. Kjenner raskt at feste under skia begynner å avta, raskt. Det er panserspor, og slitasjen på brors innbrente klister nærmer seg bristepunktet.  Beina må samles og armene kobles inn for fullt. Det er kritisk. De er i utgangspunktet ikke egnet for denne oppgaven, og må spares lengst mulig. Tenker på Il tempo gigante når alle lampene lyser opp Flåklypa stadion som et sirkus. Det føles litt slik. Jeg mister gruppa med stakemonstre rett før toppen av bakkene. Tilbake som en skute på vei ned blir jeg seilende alene i motvinden til Kikut. Seiling i motvind er en tragisk idrett.



Jeg har da hatt en del begrensede ski opp gjennom, men aldri i mitt 27 år lange liv har jeg stoppa for å smøre skiene midt under et renn.  Men 75 km med dårlig feste, det går rett og slett ikke. Da kommer jeg aldri til å få oppleve søndag 17.februar. Skuta på vei ned vil da kaste ankeret for godt. Legge til kai på en øde øy. Må av med skia å smøre på første stopp. På Kikutstua er det selvbetjening. Får en dunderspekt tube med VM-klister i hånda. Innholdet er som størkna superlim. Adrenalintilførselen øker. Voldtar tuben og får klint på et par solide kladder midt under festesonen. Oppå den fine såla med isklister som storebror har slitt for å brenne inn kvelden i forveien. Forholdsvis suboptimalt opplegg.

Hinker meg videre. Med ski som lugger. 75 km til mål. Jeg har svidd av et lass med krefter til ingen nytte. Armene er allerede like vissen som gressplenene utafor Økernbråten borettslag en brent sommerdag i 2018. Har stått fem minutter og krangla med universaltuben på Kikut. En universal dårlig start. 

Sliter med å finne roen. Tar dårlige valg. Så kommer også smertene i høyre albue. Den såkalte golfalbuen sier de faglærte. Forbanner hele golfsporten langt inne i sjela. Sammen med golfalbuen kommer de dårlige tankene. Skal man rett og slett gi blanke da? Føler det meste har gått i dass siden kaffekoppen gikk på hue i fanget. Snur om på flisa. Bruker den begredelige åpningen til noe positivt. Roer ned sinnet og finner faktisk igjen flyten i gåinga. Koster på meg noen sekunder ekstra på Storflåtan som er neste matstasjon. Kaster ned fire kopper sportsdrikk og tar med en bixit i farta. Bixit i en slimete, andpusten munnhule er tråkige greier. Dette blir som hurtigtørkende betong å regne for en byggingeniør. Rene sementen i gommen denne bixiten. Vurderer å ta ut bixiten hel og få en gratis avstøpning av tennrekka, men har ingen plass å lagre avstøpningen i 50 km. Som en gave fra åven kommer det noen få regndråper på myrene ned mot Løvlia. Jeg gaper opp å suger inn noen dråper av frihetens regn, får noen av dem i munn og jobber ned resten av bixiten.

Ved Løvlia er man nesten halvveis. Jeg har konsumert noen boller på Løvlia i løpet av mitt byliv. I ro og mak med gode treningskompiser. Ingen boller på tapeten denne gang. Har en brødpose med crampfix hengende å dingle inni skidressen. På den posen står det Løvlia. Nå blir oppgaven og åpne sikkerhetsnålen som er festa i skidressen. Ta ut posen, svelge crampfixen uten å svelge posen. Og uten å hekte sikkerhetsnålen tilbake på feil plass. Til og med Lars Berger har skutt sine fulle hus med høy puls. Dette bør det være en overkommelig oppgave. Det er bare så vidt. Biter over hele posen og prøver å få tunga til å skille krampetabletter og plast. Det går ikke helt uten komplikasjoner, men med nye kopper sportsdrikk på Løvlia går alt ned i det store sluket. Ingen bixit i farten denne gang, men en dobbeltdekker med smøreost. Vurderer å hive litt av smøreosten under skia, men prioriterer næringstilskuddet istedenfor. Det er harde prioriteringer hele veien. Dette må vel være den såkalte 24-timers utøveren.

Albuen er vond, men ikke uutholdelig. Smertene i venstre albue begynner også å melde seg på. Skia begynner å bli forholdsvis bedriten igjen, men vet at Milslukern sport har smøreservice på Kleivstua etter ca. 60 km. Der står min gode kompis Thomas Sandvold klar med helproft utstyr. Har innsett at jeg må stoppe å smøre igjen. Det kan være forskjell på liv og død. Sandvold brer ut ny og deilig klister under begge skia. Får nesten en tåre i øyekroken når jeg ser hvordan ny og riktig festesmurning blir fordelt utover hele festesonen. 

Magekrampene har i aller høyeste grad begynt å melde sin ankomst. Jeg kan ikke plante stavene for kontant ned i snøen. Både på grunn av smertene i albuen, men også fordi krampa i magen setter seg. Og da må det tøyes. Har aldri tøyd magekrampe før. Vet ikke hvordan det gjøres. Ren improvisering. Konkurrenter og tilskuere beskuer metoden som praktiseres. Den er definitivt ikke tatt fra noen lærebok. Dette har de nok ikke sett før. 192 cm i kondomdress. Med gullkaffe i skrittet, rosa briller, en tom brødposedong hengende i skidressen. Med lange fangarmer som beføler hele mageregionen i høy frekvens. Mens han prøver å bevare farten på skia. Dette må jeg gjøre 5-10 ganger i løpet av de siste 30 kilometerne. Før Sollihøgda må jeg faktisk stoppe å tøye i 15-20 sekunder da jeg er usikker om magemusklene er på tur ut av dressen.

Med noen tilpasninger får jeg tilbakelagt de resterende kilometerne. Etter en berg og dalbane av en tur når jeg til slutt Jansløkka skole i Asker. På en 30. plass, en evighet etter vinner Øyvind M. Fjeld. Resultatmessig, og tidsmessig er jeg rimelig skuffet. Det er åpenbart. Men med ymse innslag av motgang underveis er jeg også noe lettet av å vær i mål. 

Det er lov å si seg fornøyd her i livet, selv om ting alltids kunne vært nærmere det man tror er perfekt.

//E




fredag 1. februar 2019

Blanke ark

Første måned i 2019 er allerede passert. Rettstaten Norge har pissa bort et anstendig lass med penger. Om Eirik Jensen er purk eller skurk vites fortsatt ikke. Treningssentrene i byen begynner å normalisere seg igjen, nye nyttårsforsetter har sprukket på uke 5 nok en gang.  Som et vissent juletre har igjen denne portalen for psykososiale betraktninger tatt seg en lang og god juleferie.

En sniktitt på siste innlegg forteller meg at Skaidi Xtreme var forrige korsvei med bloggtilværelsen. Siden den gang er hundretusenvis av skritt forsert i skog og mark. Fryserne i Aumliveien er fylt opp med naturens herligheter. Før fryserkontakten ble dratt ut av undertegnede 3.juledag. Siste innskudd med julerådyr skulle vakuumpakkes. Fryserkontakten ble aldri tilbakeført til støpselet. Midtveis i januar kommer telefonen fra opphavet om at det dufter kadaver i hele kjelleren, og at Fias på Tynset er et fryseskap rikere.

Så står man tilbake med en fryser i minus og blanke ark foran 2019. Jeg har fargestiftene i hånda og er klar til å farge det nye året i alle regnbuens farger.

Vi har nylig presentert utseende til Team Ahlsell Cube 2019. Et fargekart som har fått to nye solstråler fra Nord og Sør. Samt en evighetsmaskin med baltiske aner som gjerne tilbakelegger 300 km før lunsj. Julie, Rakel og Justinas har blitt en del av laget. Positive tilskudd i stallen som skal hjelpe oss mot nye høyder. Vi blir vel antageligvis uslåelige også i 2019. Det skulle ikke forundre meg. Motivasjonen er på topp, og sportslige rammer ligger til rette for nok et år med sykkeleventyr. Da er det bare å trene.



Litt trening har det også blitt siden forrige gang, med et par skjær i sjøen.

Fra en forkjølelsesrunde ved sesongslutt var det glidende overgang til 5 dager i rypefjellet på Y-tjønnan.  To generasjoner Fisk, høvdingen fra Kvisles jaktlag, debut for vår firbeinte venn Tricko og gnistrende rypetellinger. Bordet har vel sjeldent vært dekket for en større jaktfest. Tross et regelrett migevær de første dagene var det en upåklagelig tilværelse. Hundrevis av ryper om dagen. Tricko i toppform. Jegerne i bunnform. Summa sumarum et riktig ryper antall ryper med hjem.



Tenningsnivået før en slik tur passerer naturligvis bristepunktet lenge, lenge før avreise. Undertegnede toppet de tre første dagene med et par bonustimer før mørkets frembrudd. Mens medjegere konsumerte leskedrikk i bua. Småjoggende rundt i fjellheimen. Gløtt av sol mellom vindkastene. Fullkommen sjelefred. Vill, men kvalifisert gjetning tilsier nærmere 90 km med fjellsko, sekk og børse de første tre dagene. Det må vel også kvalifiseres som trening.



Da gluggene slo ut av soveposen på dag fire var det imidlertid noe som føltes fundamentalt på tryne. Jaktbua gikk rundt. Jeg lå i ro. Fortærte frokosten. Dro ut og fikk lagt ned ei rype i panserstand før resignasjon på ei bærtue var neste stopp. Kangla meg gjennom noen timer til før toløperen fra konfirmasjon måtte overrekkes til Fattern. Bare å vifte med flagget, peile seg tilbake til bua. Noe som er en utfordrende øvelse når det føles som at en konsumert tequilaflaske styrer joystickene til nervesystemet.  Et karuselldøgn i soveposen senere var det bare å ta fatt på den lange veien hjem. Halvannen times marsj etterfulgt av en halvtime på sykkelen. Det var en særdeles lang tur. Ironman Hawaii. Vandret som en full sjømann gjennom fjellheimen, med hyppige 5-minuttere og et par-tre eksamener over noen elvekryssinger. Moses måtte lede folket gjennom Rødehvaet. Arne måtte lede sin yngste sønn hjem over Nordya en dag før tiden. Begge hadde henda fulle, men begge lyktes.



Hjem til mor på legevakta og fikk etter litt om og men stadfestet virus på balansenerven. Tre treningsfrie uker i brisen tilstand. En ustabil sykkelpendler mellom Bjerke og kontorpulten som fasit.

Fikk børstet av meg svimmelheten raskere enn fryktet. De med hvite frakker antydet måneder. Gutta jeg bor med hadde nok sett mørkt på det. Det slapp vi heldigvis. Fikk nye to måneder med jakt og andre fantestreker. Prøvde meg som crossrytter på superpokal. En skandaløs svak prestasjon. Tror i det minste underholdningsverdien var god for de fremmøtte. Storebror og eldste nevø humret i alle fall høyt og godt på sidelinja..



Høst blir til jul. Og julen i Østerdalen pleier å by opp til både dans og et anstendig antall treningstimer. Slik ble det ikke denne gangen. Mine Bjerkenaboer i Økernveien skulle alle feire jul i Aumliveien 6 i år. Til og med brors svigers var invitert. Sammen med søster og hennes familie ble det et solid startfelt. Rekordoppmøte. Når undertegnede troppa opp i nissekostyme på døra ble det mange bruddforsøk i stua. Sammen med Bjerkenaboene mine ankom et aldri så lite diaregilde verden sjelden har sett maken til. De hadde gjort unna sin runde før julekvelden. Nå var vår tur.

Julekvelden ble akkurat forsert før severdighetene var i gang. Jeg våknet 4 timer ut i egen fødselsdag med en ribbeeksplosjon i magen. På den tredje pendleturen i fosterstilling mellom senga og badet var det fri flyt i alle retninger. Da klokka blir 10.00 begynner jeg å bli lei av å se på gåsehuden som stadig vokser under dyna. Stabler meg opp på beina. Lusker meg opp i stua. Det er stille i huset. Er folket ute på ski? Er de inne hos Søster på frokost? Neida. Det er de aldeles ikke. Får først øye på fattern. 194 skjelvende centimeter ligger utstrakt på sofaen. Med hue under puta. Tviholder på pleddet som om det er laget av 24 karat gull. "Det må da vær noe helvetes smittsomt" Han kikker tomt ut i rommet. Maska taler for seg. Ser ut som han har bodd på sofaen i flere uker. Så kommer muttern traskende. I morgenkåpa fra soverommet. Hun ser ikke bare "dorsk" ut som hun selv sier. Det er fullkomment havari. Det er kollektivt mannefall. Husstanden lever i symbiose. Men det er ikke bare husstanden vår problemene har oppstått. Herlighetene har alt tatt med seg noen gjester i samme slengen også. Svoger Henning, kusine Ingrid og Kristine som feirer jul med slekta nedi Brumunddal lider også samme skjebne. Okkuperer hver sin dass rundt om i det norske hjem. Det blir ingen bursdagsfeiring i år. Aumliveien 6 er som et spøkelseshus denne første juledag. Slike runder går heldigvis over i en fart. Vi fikk etterhvert konsumert et dusin riflekjeks og noen mil på ski også denne julen.

Januar måned har vært av den bedre sorten. Med lange turer, harde turer, bedriftskaruseller på ski og annet krydder i hverdagen. Nå er det bare å gi gass utover vinteren. En ny sykkelsesong venter i det fjerne. Med Norgescup på hjemmebane i Østerdalen og EM i Rondane er det mye fett å glede seg til. Det blir kult.

//E

Noen høstglimt fra 2018



















torsdag 6. september 2018

Antiklimaks og Xtreme lykke


Vi er på vei hjem fra Alta, og Skaidi Xtreme Kristine og jeg. Har akkurat fått tigget til meg runde to med kaffe på flyet og laptopen er ute av hattehylla. Det er en anstrengt øvelse for en mann med 192 cm på strømpelesten å sitte på fly. Tenker litt på alligatoren i dyreparken i Aalborg som ligger og stanger nebbet inn i glassveggen på den lille pytten den har til rådighet. Beina sitter fast innspent i åttetall under setet til passasjeren foran meg, hårtustene subber i taket hvor enn jeg beveger meg, toppen av nøtta stanger i takbuen når jeg går på dass, og overdreven tidsbruk på pc fører til tennisalbue og dobbeltsidig kink i nakken. Gir det likevel et forsøk.

Tropesommeren går mot slutten. Sommer blir til høst, sykling blir til jakt og broder fisk har gått fra pasient med fot i pose til reisen mot julestjernen i 2019.

Inngangen til denne helgen var et av karrierens største antiklimaks. Ultrabirken. Med hele severdigheten noen dager på avstand er jeg i psykotisk stand til og komme med et lite tilbakeblikk.

Kl. 08.00 på Pellestova en lørdag sent i august hadde sommeren for lengst sluppet taket. Buksekremen i sykkelshortsen var farlig nært frysepunktet, men nøttene var fortsatt bevegelig og sinnet klart til dyst.

Man blir ikke akkurat skutt ut av startbåsen når Øyerfjellet skal forseres på kryss og tvers over 110 km. En tetgruppe dannet seg allikevel raskt, og da Granberg måtte stikke nebbet inn i servicebilen til sin Kristine våknet folket til liv og flyttet kjedet nedover på kassetten.

Jeg tok kommandoen inn i et lengre stiparti og etter litt hesblesing satt jeg der mutt alene med Dr.B i front. Vi kom ut på grusen, og når mannen med 100 års ultraerfaring kommanderer «heil javnt tempo» så adlyder man det. Han tok en føring for å gi en pekepinn på hva det innebar. Faen, det var jo rene søndagsturen. Noen kilometer senere var birk sport og kompani tilbake i dansen. Etter litt "rykk og napp"-sykling bestemte jeg meg igjen for å gire opp i neste stiparti. På veistrekkene fikk jeg bare en saueflokk på bakhjulet så fort jeg dro til, så det var bortkastet glykogen.



Kjørte jevnt hardt igjen i et kvarters tid, og ved utgangen på neste grusstrekk var det bare meg og Granberg igjen. Vi kjørte partempo i et par timer og sikret oss en solid luke til gjengen bak. Inn mot «finalen» de siste tre milene rakner hele drømmeuniverset på et nanosekund. Antonsen på p4 snakker hyppig om kebaben som figurerer som musesubstitutt ute på byen om businessen rakner i tolvte time. Det Atle, føles som peanuts akkurat nå.  En sylskarp gjenstand i gresset ned alpintrekket fra Natrudstilen skiller himmel fra helvete. Torpederer gummien som en bajonett i varmt smør. Dobbeltpunktering og mentalt dobbelthavari. Har vel aldri vært vitne til desilitere med slangeløs guffene forlate dekkene i en slik hastighet noen sinne. Rene vannguffesprederen oppi bakken den.

Perkile i dobbeltsvarte granskauen. Det er bare ikke til å tro. Det er til å grine av. På begge hjula. Er det mulig… Gjør et ærlig forsøk på å begrense krisemaksimeringen som er en sann realitet. Prøver apatisk å tette begge hulla med samuraisverd. Det er som å demme opp nilen med en ertepose. Drar så to grønne lateksslanger ut av sekken. Takket være Håkon kongesønn har man jo på birken med seg noe nevenyttig på ryggen. Putter i slange foran uten at det kommer noen flere forbi. Putter i slange bak mens Dr. B og Oddis kommer susende forbi.  I det jeg skal hive bakhjulet på sykkelen igjen hører jeg antydninger til en lyd som setter kjerneblødningen i full sving. Med hender, klær og sekk full av dritt havner det sjølsagt noe gris inne i slangen som gnager hull. Jeg er like langt. Nå er sekken tom for slanger, og det kan jeg ikke laste Håkon for.

En alpinbakke i Øyerfjellet er vitne til inkarnasjonen av en resignert herremann. Overvunnet av fjellet. Jeg føler meg like hjelpeløs som de tre bukkene bruse som aldri kommer seg over brua. Trollet hjemsøker gummien.  Askeladden hiver sekken på ryggen og jogger i vei videre med sykkelen ved sin side. Uviten om hvor hjelpen venter. Etter noen kilomøter treffer jeg Kristine, Turi, caddybilen og en pose med hjul. Mitt hjelpemiddel på siste vei til Lillehammer. Kommer inn på 7.plass, gjør unna det jeg må på Lillehammer og kommer meg avgårde.



Hva er vel så bedre for å skape balanse i det mentale regnskapet enn og reise til Alta, Skaidi Xtreme og evig gjestfrihet. Fjorårsbesøket til meg og bror er hugget i stein for de innfødte i Finnmark. To brødre som møtte opp der med et klokkeklart skilt lenket rundt halsen «jeg reiser alene». Ikke styring på en døyt. Bare et helsikkes kaos fra ende til annen. Vi overgikk oss selv på denne fronten i fjor. Etter at halve Finnmark ble snudd på hodet, og hver en same var satt i sving hadde vi to komplette sykler og fikk delta på severdigheten.

Dette skremte imidlertid ikke Susanne og Odd Peder fra å legge en ny invitasjon i potten. Enkelte liker å leve litt på kanten.

Og det ble like Xtremt fett i år igjen. Jeg får igjen troa på menneskeheten etter et besøk hos disse menneskene. For en gave fra gud. Det er smått imponerende at man bare våkner en dag og bestemmer seg for å få med seg venner/ bekjente og jobba rævva av seg for å stelle i stand Norges største sykkelfest. Og det på en plass som i aller høyeste grad er en naturperle av de sjeldne. Tenk ikke på det, men verdens metropol og møtested kan man ikke si at Skaidi er. En hyttegrend i et veikryss så langt opp i gokk det er mulig å komme om du setter Nordpolen under brøkstreken.

Det ble en noe trøblete flyreise på vei oppover til Alta torsdag kveld. Når flyvertinnen kommer og spør den lange staken som sitter vis a vis midtgangen om han er pilot. Han svarer ja. «Kan vi spørre deg om og bli med frem litt, vi prøver og lande dette flyet». Da blir det skjelving i buksa og risting i toppen på noen og enhver. Etter en god halvtimes vaking over Tromsø by kommer det en vak stemme inn på speakeranlegget som melder at vi får ikke ut «flåppsen». Med råd fra den lange staken har de likevel funnet ut at vi kommer til å lande i Tromsø. «Vær forberedt på bråbrems».

Vi går inn for landing og det bremses som anmodet på speakeren. Dama ved siden av har katta i bagen mellom bena. Den får trykkfall mellom øra og vræler ut over hele Nord-Norge. Men ned kommer vi nå. Like hel og ikke så trøtte mer. Veien videre er imidlertid usikker. Den samme røsten kommer inn på speakeren og melder følgende: «Som dere sikkert forstår kommer ikke dette flyet til og fly videre til Alta som planlagt, reisende som skal videre til Alta bes ta kontakt ved spørsmål». Javel, hva innbiller du deg egentlig? Om jeg har spørsmål eller ikke til flyet som ikke går? Er det buss for fly gjennom hele Nord-Norge eller er det noen plan B med i bagasjen. Selvsagt lurer jeg og et dusin andre spørrende tryner på det.

De får tenkt seg litt om og melder at nytt fly kommer fra Oslo, men at det kommer til å ta tid. Stakkars Odd Peder har selvsagt sendt ut en disippel som sitter klar på Alta lufthavn for å ta imot gjestene sine. Han må vende nesen slukøret tilbake. Uten gjester, og uten bil. Den står selvsagt igjen på parkeringa til vi omsider ankommer 01.30 natt til fredag. På flyplassen møter vi en gladlaks som heter Leon. Han skal også til Skaidi. Han har slått i hjel ventetiden på Tromsø lufthavn med noen bayere, så det er bare å sette seg bak rattet. Trøtt som f.., men Proacen som Odd Peder har satt igjen har ikke gått 5000 km enda. Jeg vil nødig troppe opp der fredag morgen med avtrykket av en samerein i lakken. Da blir det hverken lunsj med samene eller noe bedre førsteinntrykk enn i 2017. Kjøreturen går knirkefritt. Kristine sover mens Leon og jeg forteller noen røverhistorier og reflekterer om livet over Sennalandet. Skyfri himmel og måneskinn over vidda i nattemørket. Utrolig hvor godt kjent man blir kl. 02.00 om natten i førerhuset på en proace med hvetebakst fra Circle k som eneste fellesnevner. Eventyret i nord har startet.

Får en god natt søvn i hyttepalasset ved Skaidi hotell. Deler midlertidig bopel med et par rødnisser, Granberg og Hovdenak for anledningen. Enkelte med følge. Enkelte jobber med saken. Våkner til liv, ruller ned på hotellfrokosten og treffer igjen kjente og kjære ansikter fra fjoråret. Herlig å være tilbake.

I år som i fjor starter formiddagen med vandring opp til samelavvoen for reinsgryte, bålkaffe, lassokasting og joik. Leverer bra på de to første, liten progresjon fra fjoråret på de to siste. Mehl tar seieren i lassokastinga i år også, og får med seg en samepung. Altså en pung sydd i skinn for å oppbevare kaffepulver. Fadern den hadde vært ypperlig og hatt med på æljjakta om noen uker. Mehl har sikkert stått å tørjukka med den lassosnora oppå Gjøvik helt siden i fjor. Så er han også en samepung rikere. Gratulerer med dagen.

Proffene har alt gjort unna dagens trim, mens gjestene fra Østerdalen har sovet ut etter flyturen. Jeg ser for meg sykling og løyperekognisering på egenhånd helt til vertene lanserer et førsteklasses forslag. De drar en fulldepmet scottsykkel til 60 papp opp av hatten. Med batteri i kranken. Utstyrer Kristine med hjelm og setter hun på denne. Så er vi plutselig klar for sykling begge to. Stemningen er upåklagelig. Det grenser til nasjonalromantikk oppå vidda der. Reinen står å glor på oss. Jeg er tålmodig, lærer bort noen triks rundt stisykling og samler såkalte poeng. Per (75 år) på jobben sier det er viktig, for ikke å si avgjørende i det lange løp. Får bekreftet at dette blir en rå, men grisehard sykkelopplevelse også i 2018.



Tilbake til hotellet. Der venter dagens middag nummer 2 av 3. Spiser oss gode og mette. Når du er på Skaidi Extreme er du mett fra du lander i Alta, og jeg for min del er småmett enda. Fredag kveld er det åpningsshow. Med lokale innslag på scena, en alt for eplekjekk Engelsgjerd og selvsagt dagens middag nr.3. Lokale delikatesser som sørøyburger, reinspølse og bidos med passende tilbehør. Jeg unner meg en mack til herlighetene og håper det skal utgjøre forskjellen før lørdagens race. Med noe som vel må nærme seg norges hardeste startfelt blant topp 10 må en blånisse ta noen kloke valg for å være i stand til å strekke våpen.

Bestemte meg i farten for å skifte cletas på skoa før åpningsshowet. Den ene skruen satt som støpt, og med nok muskelkraft på umbrakoen fra biltema var skruehodet til slutt like rundt som magen etter middag nr. 3. Kom traskende ned på sletta med en sykkelsko i hånda. Spørrende i blikket søkte jeg råd hos tidligere redningsmenn Øyvind og Joakim. Ble utstyrt med drill og bor og det ble raskt vei i vellinga.

En ny god natts søvn, så er det straks klart for alvor. I den grad noe føles alvorlig og ikke avslappende i Skaidi.

Våkner opp til en drømmedag. Solen stråler klar krystallklar himmel. Fjellet bader i sol og sine herligste høstfarger. Alt ligger til rette for fest.

Blant mestere og tidligere mestere fra Danmark, Island, Canada og England står jeg klar på start. Publikum er på plass. Speakeren lager liv og det hele er et fantastisk skue. Ytre rammer for et sykkelritt man bare kan drømme opp. Jeg suger til meg det hele. Man lever lenge på slike øyeblikk. Roen, nytelsen, den friske fjelluften, men samtidlig spenningen før start som stadig jager opp pulsindikatoren på computeren. Dette har de altså fått til i et veikryss oppe i Finnmark. Odd Peder, Susanne og alle de andre. Alt er mulig. Om man bare vil. Og de som organiserer dette. De vil. Tusenvis av dugnadstimer er lagt ned. Det er bare og ta av seg hatten. Dere fortjener all skryt i verden.

Så blir nuet revet bort av stundens alvor. Rødnisser, en ekte nisse og Ben Thomas fra England skytes ut fra startblokka. Jeg kaster ut lassoen og prøver og henge meg på. Pulsen akselererer fra 0 til 100 på et åndedrag. Henger så vidt med i det gjeve selskap rundt det som kalles startlupen. En god runde oppi lia. «Startlupen e nu berre flatt flatt flatt, også nedover til stadioen igjen» Jeg holder på å dø. 3 av 41 kilometer unnagjort. Dette går ikke. Girer ned og prøver å finne flyten. Det tar litt tid når du sprengåpner og føler deg som den eneste hummeren på land over hele kontinentet. Klatringene oppover lia foregår i noe som minner temmelig mye om myr når det er oppkok i pulsmåleren. Ruller etter hvert i gang og finner et tempo jeg selv synes er ganske bra. Jeg får følge med Corry Wallace fra Canada et stykke på vei. Men han synes det blir for kjedelig å tilbringe tiden med en sliten nordmann og girer opp.



Ned fra den etter hvert så berømte masta får jeg en sigepunktering foran. Oppdager ikke det før jeg kommer ned og skal svinge brått høyre. Det er lite luft, dekket svikter, sykkelen sklir, jeg tryner og planter nøtta i myra. Tar et par slurper myrvann mens jeg fisker en patron opp av lomma. Skyter i den, dekket tetter og ferden kan fortsette. Herfra og inn går det med futt i beina og luft i dekka. Foruten om noen små glimt av den ene og den andre i et par 8-tall i løypa, ser jeg ikke mer til noen konkurrenter i min klasse. Jeg kommer inn til 6. og siste podieplass. Lever godt med det i et høytidelig selskap.

Så er dagen så langt fra over. Trasker opp i hytta for en dusj. Med skaidi sykkelrytter snack i hånda. Multebær innpakket av fløyelsmyk sjokolade. Fy fabian så deilig det er i munnen. Nesten så vannet går. Leverer Cuben ved hotellet. Her står det er en gjeng smilende russejenter klar med poleringskanna i den ene hånda og høytrykkspyleren i den andre. De spør pent om og få overhale den stive carbonramma mi. På tur ut av dusjen kommer det tekstmelding om at cuben er skinnende ren og klar til henting. Attpåtil med en smiley bak.

Henter ut sykkel, setter Kristine på styret og triller ned til målområdet. Reinsdyrwrap, leskedrikk, nytrukket kaffe og hjemmelagde kremkaker fra Skaidi til Murmansk står i vente. Selv seierherre Nissen klarer ikke dy seg. Soler seg i glansen med munnvikene dekket i sjokoladefyll. Atmosfæren er upåklagelig.

En slik dag toppes selvfølgelig med en real bankett. Tre-retters middag med passende läsk i glasset. Nissen får samedrakt, en heldig nordlending får en scottsykkel til 40 laken og min gode venn Thomas Engelsgjerd legger lista for egne prestasjoner i 2019 over høyttaleranlegget. Brente barn skyr ilden. De ser bort fra den i Halden. Kvelden avsluttes med allsang til titanic på anlegget. Sikkert tegn på at Ole Lukkøye er neste stopp.

Hjemturen gikk bedre enn oppturen. Rik på opplevelser og minner for livet er en ny arbeidsuke allerede snart over. Skadi Xtreme er og blir noe spesielt. Naturen, folkene, servicen og konkurrentene fra hele verden. Ord er ikke dekkende. Det må oppleves. Takk for i år Odd Peder, Susanne, Øyvind, Lisa, Joakim og alle dere andre. Ta en pust i bakken og sug på karamellen dere har skapt.



Sees i 2019

Jr. Fisk


torsdag 28. juni 2018

Sesongstart i Østerdalen

Like sikkert som badetissen ved årets første dukkert på Svarttjønna er det at Trans Østerdalen har sin selvfølgelige plass på terminlista til Fiskene. Sr. Fisk er den siste uken observert med is og krem rundt truten på det glade sørland, med fot i pose. Eget oppmøte så dystrere ut enn earth hour etter denne sykkelmagre vårsesongen. Så er det rart hva Snåsaluften på Tynset kan utrette. Med odds som hadde sendt Island hjem med VM-gull bestemte jeg meg sist fredag for og hente ut nummerlappen i kulturhuset og stille på startstrek.

Våren har vært preget av tropenetter. Gressplenene higer etter vann. Kontraskjærets gjester drikker kranene tomme for mjød og Oslo kommune sitt siste fremstøt er innføring av vanningsforbud. Tilstandene minner mer om Cape Town enn Norge. Denne fredagen på Tynset er det likevel tundrafrost og nordavind.

Etter noen uker i sykkelsølibat og en sedvanlig transforkjølelse uka i forveien stilte jeg derfor på start med åpent og variabelt sinn. Forrige treningstur på sykkel endte med DNF midtveis i Maridalen. Kunne det gå?



Etappe 1 har vært den samme siden Trans Østerdalen så dagens lys i 2012. Med noen mindre modifikasjoner. Den byr sjeldent på de helt store overraskelsene. Du skal opp en bakke. Ned en kjerrevei. Bortover i motvind. Gjennom et terrengparti i rød sone. Kjøre over evne ned til Dalvangen. Knekke deg opp en vegg av bakke. Hente inn det tapte om du ikke er sprek nok til å henge med. Være smart rundt kjærlighetsstien for og så spurte om spekeskinka. Det ble skinkerytter fra Swix Hard Rocx v/Vidar Mehl i år igjen. For undertegnede sin del begynte krampa å lugge ned til Dalvangen, noen spurt var det absolutt ikke rom for. Sjeleglad bare for og være med inn i det gode selskap.

Så er det dag 2. Dette begynner også og bli en slager. En seiglivet slager. Mang en syklist har kommet til Tynset og sett mannen med ljåen på Ripan mot slutten. Higende etter målstreken som aldri kommer. Ikke før du har kjørt ned Revegårdsstien og skal vekke kroppen fra de døde for og komme deg opp Brovold-brekka. Dag 2 inneholder alt. Den inneholder ihvertfall nok til at du ikke kan snike deg med selv om du kan løypa i blinde. Som sagt så gjort. Etter en meget taktisk dag 1 skulle den etterhvert litt eldre Jr.Fisk få trimmet lungene litt. Vi kom vel nesten opp til Milskiftet før åndenøden passerte bristepunktet. Der dukket det opp en liten mann. Med like lite hår på hodet som fett på rumpa. Dr. Bjørnstad Tuveng. Den evigunge Dr.B. Vi østerdøler vil like gjerne ha de genene på norgesglasset slik som Paasche vil ha genene fra Rudsbygd i opplag.

Jaktkompis og lokal helt Ola Barstad blir observert i denne kneika hvert år. Hvert år ser han undertegnede hyperventilere og snuse etter siste rest av dragsug som er igjen etter de første rytterne over bakketoppen. Heldigvis venter Tynset`s svar på Østmarkas kremfløte av stier ned til Oftensaga etter denne brutale starten. Jeg gir Bergebakken fra Elverum ck et ultimatum og en lovnad om at vi er oppe igjen i tet om han slipper meg først inn på stien. Det tilbudet velger han og ta. Og etter noen minutter med adrenalinpumpa som en tikkende bombe i nøtta er vi oppe igjen i tet når vi ankommer saga.






Så får jeg ny lift hele veien gjennom Gammeldalen. Dalen som sendte halve sykkelnorge hjem med driteanfall i 2017. Det er hyggelig med lift så lenge det varer, men på min vei er jeg smertelig klar over at når Dr.B og de andre gringosene girer opp retning Hobdsetra blir det hardt å være Jr.fisk. Til min store glede er det flere som deler min fysiske tilstand. Får derfor følge av Håkon Klerud, Oddis og en trivelig kar i oransj drakt på ferden videre mot Tynsetbyen. Prøver etter beste emne og gjøre turen vår så hyggelig som mulig. Forteller dem når vi passerer hytta på Hemstadvangan. Når vi skal svinge til venstre og når vi skal slite oss opp Skardløypa. Forteller også en røverhistorie fra elgjakta fra noen år tilbake. Den tror de ikke på . De gir imidlertid uttrykk for at de verdsetter infoen og vi får en hyggelig tur før alle mann kjemper for livet, samt egen eksistens mot slutten. Jeg kommer inn som 9.mann og er veldig lykkelig med det. Jeg har ikke vondt i leggen. Jeg kan nyte en deilig bolle fra Waagans bakeri i målområdet, og de første som kom i mål har heller ikke rukket og gå i dusjen. Egne menn er med helt i tetstriden, og laget setter sitt preg på arrangementet. Det er hyggelig etter en vårsesong hvor det meste har gått i dass.



Aumliveien 6 har de foregående år figurert som vandrerhjem for gjestende syklister gjennom Trans Østerdalen helga. I år er det mors pizza og mental balanse i heimen. I 2017 hadde bror hadde besøk av venngjengen sin. En gjeng aldrende menn som hulket så mye med tekoppen etter etappe 2 at det ble rekordutslag i barndomshjemmet på Richters skala. Vi har en felles tråd på sosiale medier hvor denne gjengen ytrer sine tanker om livet. Ytringer som må forbeholdes et lukket samfunn. Her diskuteres viktige og uviktige ting året gjennom. I år sitter de hjemme. Jeg sporer sjalusien i tilbakemeldingene som hagler inn etter årets 2. etappe. Ikke noe regn. Ikke noe sauemøkk i hjelmen. Ingen misnøye. Det prates om at fjorårets deltakere skulle hatt krigskorset med sverd og vært hedret som helter. Det gjelder og delta. Sitte nesevis bak mac`en hjemme kan forbeholdes bloggere og andre pappskaller.

Så var det klart for årets nyervervelse på dag tre. Jaktstart! Fantastisk påfunn. Og lande på Koppang etter siste dag har bydd på mye melkesyre, tunge stunder over Fonnåsfjellet og et betydelig redusert tåkesyn over Morakjølen. År etter år. Det har hatt sin sjarm. Og ha med Morten Gustu på et idrettsarrangement er i seg selv en gave fra Gud. En mann med et enste stort smil og ønske om å legge til rette for utøverne. Nå var tiden inne for en forandring. Fjoråret var spikern i kista da 2/3 av rittets deltakere valgte og ikke delta siste dag. Det strides om avgjørelsen. Særlig sør på Hedmarken er det enkelte som mener ting har hendt i feil rekkefølge. Det kan så være, men som deltaker, og som rytter var tiden inne. Dette ga mersmak. Dette var nytenkende. En morsom opplevelse. Selv med bein som knapt var i stand til å skape fremdrift. Følte som meg som Karius og Baktus rundt i Tynsetskogen på dag 3. Etter to dager som kameleon i feltet var det ingen huller og gjemme seg i, og ingen steder og bo. Her måtte all fremdrift skapes fra eget maskineri. Gi meg loff med sirup på.... Det er hjemmebanefordel på godt og vondt på slike dager. Når det er divergens mellom sinnets egne ønsker og kreftene man har til rådighet er det skummelt og vite om hver en bakke som venter rundt neste sving. Det førte i det minste til at man unngikk ballongsprekk.



Hadde gitt mor og far ordre om og stille seg i innkjørselen til Pilegrimsleden for en siste sekundering før alle nedoverbakkene. Som avtalt venter opphavet for en siste sekundering til en av sine håpefulle. Fattern slår ut i stjerne i lufta mens han formaner om at det ikke er noen i nærheten foran. Ta det ro! Jeg er jo en snill gutt, veslemann som muttern alltid har sagt og adlyder selvsagt ordre fra høyeste hold. Tar det pent ned lia og kommer meg trygt i mål. Den fantastiske speaker Bronken har sine ord i behold. Om man likte stiene på 2.etappe vil man kunne oppleve orgasme på dag 3. Selv om det er elementer i fysikken som gjør en slik tilstand uoppnåelig med det begrensede spillerommet testiklene får på et sykkelsete. Når det gjelder damene tør jeg ikke begi meg ut på noen ytterligere analyse.

Jeg ruller i mål med et bredt smil om munnen. Vinker til nevø Eskil som synes onkel kan tørke bort slimet rundt munnen hvis han skal smile til publikum. Jeg fikk fullført tre dager i mitt herlige Østerdalen. Det hadde jeg ikke trodd. Det er heller ikke mer enn et milanokvarter opp til den verdige vinner og rødnisse Vidar Mehl. En mann som kunne syklet Trondheim-Oslo og Oslo-Tokyo på direkten uten nevneverdige problemer. Så får  man bygge videre på dette og håpe formen eskalerer til det uendelige utover sommeren.

Knut Erik tar en fortjent 2.plass og Per tar en solid 4.plass. Ørjan gjorde en god figur første dag, men fikk noe trøbbel i tårnet over natten til dag to.

Takk Tynset. Takk til dere alle som bidrar til dette fantastiske sykkeleventyret. Ikke en gang sykkelforbundet sine nord-koreanske krav til løypevakter setter dere ut av spill. Rytterne nyter dagene på Tynset. Med store smil på folk i løypa. Varme grillpølser til Bronken sine røverhistorier i målområdet, og stort innslag av skryt i kulturhuset på kveldstid. Dette er ekte sykkelglede.

Sees i 2019.

Jr.Fisk




fredag 8. juni 2018

Hva skjer med gutta??

Bodene er spekka med kliss nye, fete, lette, raske sykler fra Cube. Klesskapet lessa med strøkne drakter fra Kalas. Storebror sine drakter er selvsagt kronet med flaggstriper. Sykkelsporten er fin slik, man kan sole seg glansen fra tidligere bragder resten av karrièren, ja faktisk resten av livet.

Sola skinner fra skyfri himmel. Dag etter dag. Varmerekordene faller som døgnfluer. Grilling i skogen er forbudt.  Nordmarka er tørrere enn Sahara. Selv de dypeste gjørmestiene og myrene fremstår som de lekreste flytstier. Kikutbollene ferskere enn noen gang, kaffen som alltid nytrekt og cola`n iskald. Livets glade symfoni. Men hvor i all verden er Fiskene?? De glimrer med sitt fravær…

Storebror sitter hjemme under parasollen, med skjegget i en postkasse han i øyeblikket ikke har. Han masseutskifter parkeringa til villaen. Uten at han vet hva det betyr. De trygge telefonene til ingeniørbror har vært god og ha den siste tiden. En alt for stor kanne kaffe, avrevet akillessene og rosa gips preger hans hverdag. Han observeres til stadighet inne på et glohett treningssenter humpende rundt på krykker mens gradestokken ute viser 30 grader. Med en fargeskala i pappen som gjør selv tomatene blass i lakken.

Undertegnede med sine lange bein frekventerer hyppig i Grefsenkollen på rulleski med rosa teip. Alle andre skiløpere flekser i baris, mens jeg svetter som en tvangsfora gås i dekkende trøye. Med manglende biceps og trening i å flexe vaskebrettet i mageregionen må man ta sine forhåndsregler for å ikke bli Grefsenkollens nye hakkekylling.

Hva skjer med gutta? Hva inni granskauen er dette for noe?

Vi har alle en bekjent som blir kaldt flytsonen. Han glimrer også med sitt fravær. Flytsonen har overfylt de tunge skoa til Skybert i Fiskenes univers de siste månedene. Sist jeg så noe til han sto jeg omkranset blant ladies i et land hvor det er lov å sitte 19 mann på planet til en pickup, og hvor selv rødnissene er din beste venn og lagkamerat. For en utopi.



Det begynner å bli et vagt minne. Det har vært utlagt tarm, daffesyndrom og nå scenehysteri i legemet til forrett, middag og dessert i mars, april og mai. En meny som forbeholdes papirkurven.

Nå er det bare timer til Nordsjørittet går av stabelen. Vestlandet bader i sol. Siri, Kjetil, Ulf fra Squeezy og alle de andre står på nåler for å gi deg en fest. En folkefest og en sykkelfest som bare de kan. Svensker og dansker fra Coop Østerhus har florert på sosiale medier den siste uken. De gleder seg til Nordsjørittdebuten. Drømmene mister kaoskontroll av sånt. Har visualisert scenarioet om å sette de på plass gjennom Njåskogen et uvisst antall ganger.

Men hjemme sitter altså vi. Med neser lengre enn parkeringskøa på Huk. Jeg har tilbragt fredagskvelden som hushjelp i egen bopel. Borettslaget har punga ut for nye vinduer eks. rengjøring. Det synet som ventet meg her etter avsluttet arbeidsuke innbød ikke til kald leskedrikk og fredagsro. Snapchatkontoen har overflod av sykkelvenner som suger til seg frisk sjøluft på Vestlandet. På Bjerke har det vært polering av nye ruter og grønnsåperus til de sene kveldstimer. Mens Jokke har skreket her kommer vinteren for fulle toner på anlegget. I strålende solskinn. Hvis noen av naboene mine leser dette kan jeg avkrefte grunn til bekymringsmeldinger og krisemaksimering. Den unge mannen i oppgang 23 som ofte blir observert med müslibollen i hånda, gående retning bilen 07.00 om morran har det bra. Heldigvis er idrett bare det viktigste av alt det uviktige.



De nye vinduene er så skinnende rene at jeg kan se helt til Egersund. Jeg skal følge med dere. Etter en tur med ski og staver i Grefsenkollen.

God tur.

Håper vi sees snart 😊

Jr. Fisk




fredag 4. mai 2018

Trøbbel i Fiskeparadis..

Det er en helt vanlig fredag. Jeg er på vei hjem fra jobb. Hovedstaden går inn i helgemodus. Har lagt inn 20 minutter ekstra på veien. En bonustur opp til Grefsenkollen. Tar fem minutter. Jeg har sittet her utallige ganger før. På denne gressplenen. På denne benken. Over hovedstaden. Reflektert over livet, formen og hverdagen. Hundrevis av intervalldrag har jeg kjørt opp hit. I år har jeg ikke kjørt et eneste drag. Det går visst ikke alltid slik man har planlagt.



Første helga i mai har de siste to årene blitt markert med danskebåt, tax-free shopping, rødpølse og sesongstart i Aalborg. Vi digger å være norsk i Danmark. Aalborg MTB skulle derfor være sesongstart også i 2018. Nytt lag, ny motivasjon, ny skulder, nye råe samarbeidspartnere og nytt utstyr. Bordet er dekket til storfest. Derfor var jeg grytidlig ute med å leie en gedigen partybungalow til hele vår nye Ahlsell Cube. Downtown i Aalborg. Bare et steinkast unna startlinja og de beste restaurantene i byen. Alt lå altså til rette for sesongstart med et smell! Smell ble det definitivt i fjor. Da holdt strikken i 75 av 100 kilometer. Da møtte jeg en betongvegg som var dobbelt armert. For to år siden holdt Fiskene 99 km før det gikk i svart. Bildet sier vel sitt...



Oppgaven var derfor griseenkel før avreise Danmark. Gjøre treningsjobben gjennom vinteren. Holde 100 kilometer den 5. mai. Knuse all motstand. Ta med pokalen hjem til fedrelandet. Å ta båten over Nordsjøen for å bli slått av Drenger og Rødnisser for tredje år på rad er ikke et alternativ.

Etter en høst med fatle og sykkelrulle var toppetasjen megaladd for seige skiturer og harde sykkelintervaller i det kalenderen bikka 2018. Kroppen svarte imidlertid blankt nei.

Jeg har vært med på dette gamet en stund. Vet hvordan ting skal føles, plutselig føles det ikke slik. Ikke i det hele tatt. Etter en blytung januar var det tid for justering. En rask blodprøve var alt som skulle til. Svaret er et slag med knyttet neve midt i pæra. Det lyser rødt på alle parametre. Fiskekroppen er på ukurs. Det er det siste jeg har sett til rød sone siden den gang. Noe har gått galt. Sjekker det som sjekkes kan. Ingen kan forklare hva, hvorfor eller hvordan det har blitt slik. Dager blir til uker og uker til måneder. Plutselig er det mai og sesongstart. Ingen Aalborg, ingen hardtrening, ingen sykkelform. Lillebror sliter også med legemet. Ligger betuttet rett ut på sofaen noen hundre meter nede i gata. Klør seg i hode og på pungen. Kom seg aldri på danskebåten han heller..

Vi må sende vårt nye teammedlem alene på tukt over Nordsjøen. Han må kjempe alene mot Rødnisser og Drenger. Vi andre krysser fingrene for Per. Heldigvis har han en egen partybungalov.  Han kan invitere til et realt houseparty om han vinner pokalen.

Men hva med brødrene Brothers. Har Fiske blitt for gammel og grå? Har sykkelverden rullet fra oss?
Svaret er enkelt. Svaret er nei. Vi skal tilbake. På toppen. Der vi hører hjemme. Enda bedre. Enda raskere. Enda sterkere. Historien er full av folk som har reist seg og kommet styrket ut av en tur ned i avgrunnen. Menneskesinnet er en merkelig innretning. Når man plutselig ikke kan gjøre det man elsker. Da blir man mer motivert enn noen gang. Dette er ikke slutten. Så langt langt i fra. Håper å se dere på startstreken også i 2018. Jeg skal være der, jeg trenger bare litt tid.

Bekken bruser av energi og nytt liv på Grefsenkollen. Hestehoven blomstrer denne fredagen over Oslo. Naturen reiser seg etter en lang og tøff vinter. Den har vært tålmodig. Men nå er den klarere og finere enn noen gang. Det gir meg trua. Trua på et nye sykkeleventyr. Jeg må bare gjøre som hestehoven. Være tålmodig. Vente til riktig tid. Til sola skinner. Da skal jeg igjen blomstre på to hjul.. Som en vis dame en gang sa; Hvis vi ikke hadde noen vinter, ville ikke våren vært så deilig. Hvis vi ikke av og til møter motgang, ville ikke gode tider vært så velkomne.



Tar sykkelen og ruller ned. Henter Lillegutt i barnehagen. Han er bedre enn noen gang på to hjul. Vi sykler hjem til mamma. Leker oss soldansen på trampolina. Tar en utekaffe og skummer avisa i kveldssola. Lager oss fredagspizza og fyller litt rødt i glasset. Livet kan heldigvis by på så uendelig mye mer enn terrengsykling. Det virkelige livet... Sykkel er bare viktig av alt det som egentlig ikke betyr en noenting. Men likevel, det er faen så gøy..



God helg!

StoreFisk









søndag 18. februar 2018

Dyrene i Afrika




Så var Afrikaturneen over. Alle eventyr har sin ende.


Å reise til Sør-Afrika på sykkelritt har vært en gulrot og en drøm for meg i mange år. Da muligheten ba seg var det bare å berolige foresatte, ta vaksiner og pakke viagraen i håndbagasjen. Mente aftersunen selvfølgelig. Liberty Trans Cape 2018. Et sykkelritt som arrangeres for fjerde gang. Går over sju dager og sykles i par fra Knysna til Franchoek. Som en del av UCI-lag trodde jeg en partner skulle være mulig og oppdrive fra egne rekker. Så feil kan man ta. Det skal skrives bachelorgrader, noen føder og andre har bare en skulder til disp. Døgenikter.

Rødnissene fra Swix Hardrocx står imidlertid alltid klare for sykkeleventyr. De har slikt å drive med. Lite føding og bachelorskriving i leiren der. Ole Hem var førstemann ut. En drømmemakker med alt en konkurrerende Blånisse kan ønske seg. Så ble drømmen til mareritt. Ole stuper på trynet ned fra Ullevållseter seks dager før avreise. Kragebeinet tvers av. På ski. Perkile. Ypperlig timing. For båda två.

Slikt blir det tankekaos og sinnsforvirring av. Føler meg som Kjell Bjarne i Elling som er mentalt innstilt på flesk og duppe. Den turen til Afrika, den skulle jeg ha. Heldigvis var redningen nær. Rødnisse 2 fra Halden kom med positiv tilbakemelding på direkten, selv om han satt på flyet hjem fra Canarisen. «Hvorfor ikke, bagen er jo allerede pakket» Tror det er syklist man skulle blitt 😊

Fredag 02.02. Klokka passer 24.00. På plass i Cape town. 15 timer på fly. Lune 40 graders temperaturforskjell fra Oslo møter deg i døra. Det er oppkok i pappen. Bekkenløsning i korsryggen. En nøttebrun rødnisse fra Halden står klar til å hjelpe tynsetingen med bagasjen. Oppbyggingen av nisseunionen starter knirkefritt. Jul på månetoppen.


Thank you Laura and Sarah for a beautiful flight on the way down to CT #helloladies 

Rett i seng, ny flytur til Goerge og Knysna noen timer senere. South African Airways. Lokal moro. Kommer oss til Goerge, får testet utstyr og sykling i nærmere 40 varmegrader. Presterer sjølsagt å glemme solkrem på armene første dag. Semiamatør av en annen verden, senere the lobster from Norway som må sykle rundt med løse armer under rittets to første dager i 35 stek. Gratulerer med dagen. Jeg reiser alene.

Når startskuddet etterhvert går søndag morgen er det en ellevill spenning som frigjøres fra overtente sinn. Nå skal det mentale regnskapet balanseres etter noen uker og måneder med grubling. Hva duger man til? Fasiten er aldri langt unna. Idretten er ærlig. På godt og vondt.

Et av hjemmelagene har god glid på skiene. De stikker unna i første bakke. Resterende har is i  rubben. Sitter igjen som dødstekte hummere med åndenød. Me and my partner in crime kommer på toppen som andre lag. Dette er vår posisjon. Her hører vi hjemme. Her glir vi inn i næringskjeden. The Thomastrain and the lobsterboy finner sin fart. Afrikanerne forsvinner i det fjerne, det samme gjør det jagende kompani bak. Vi ruller inn til en 2.plass på åpningsetappen og føler vi har god kontroll på sakene.



Så starter de syv underverker av en profftilværelse. Rittet er sponset av Volvo. Blankpolerte xc90`er står klare til å frakte alt som kan krype og gå av nedstøvede syklister til dusjen. Der står de og venter til lem og legme er presentabelt for lunsj i rittcampen. Så kjøres du tilbake til et lunsjbord det krever sin mann for å håndtere på en fornuftig måte. Der ruller du deg god og mett til øyelokka annonserer at en liten tur i bingen er å foretrekke. Med starttider henholdsvis 06.30 og 07.00 er det opp før fuglen flyr. Så kommer en ny Volvo og kjører deg til hotellet. Sykkel og møkkete klær har du forlatt hos arrangøren. De møter deg nyvasket til neste dag. Sjåfører av begge kjønn i volvobilene takker pent for at de fikk æren av å kjøre deg og rittmagen til hotellet. Snakk om utakknemlig jobb. Om du ønsker deg ut igjen på kvelden er det bare og gi en lyd. De er aldri mer enn noen minutter unna.

Treretters middag klokka 18.00 står klar hver enste kveld. Rittet har en egen kokk  som er med på hele moroa. En kokk som i blinde hadde servert Eivind Hellstrøm de deiligste retter. Uten og få passet påskrevet og knuste trommehinner. For en ønskedrøm. For en tilværelse. For en kjip følelse det er å være broder fisk hjemme i Norge. this is the shit. This is Nirvana.

Dag 2. Vi rapporterer på ydmykt vis til speakeren ved målgang dag 1 at vi har «doing a stabile race, hopefully the winner guys has pushed a bit to hard from the beginning». Jeg har møkkabein ut av en annen galakse. Det er tortur å presse gjennom et anstendig antall watt i pedalene. Pølsebein. Pokker. Føler meg sjakk matt. Føler meg som en deigklump. Klistret til underlaget. Kjenner at det sykles ufornektelig sakte, men det går bare ikke mer. Makan, er det sånn uka skal bli? Hva tenker Thomastoget? Skal han sykle sammen med en kringledeig fra Østerdalen i sju dager? Hva hadde Magnus Carslen gjort? Ingen ting. Sjakk matt er sjakk matt, selv for han. Det går jo som det må. Vi ramler av teten, blir hentet inn bakfra. Så har jeg vel litt flaks med at 2.etappen i utgangspunktet passer meg meget bra. Deigen hever utover i etappen. Vi avanserer i feltet igjen. Tornerose våkner fra dvalen mot slutten og vi ruller inn til 3.plass.


Dag 3. Hva venter? Lengste dag. 114 km. Skal det bli 114 km hvor Timon skal taue Pumpa fra team Happy Salmon gjennom jungelen i dag igjen. Det blir samlet «felt» mellom de tre første lagene etter første lange stigning. Får hyggeligere svar av legemet i dag. Vi er venner igjen. Laget som etter gårsdagen har kapret 2.plassen er en spennende og utradisjonell sammensetning av et sykkellag. En franskmann som er en tro kopi av Chris Froome, i tospann med en overtent plugg av en tysker. Heretter kalt Speedy Gonzalez på morsmålet i Happy Salmon leiren. Speedy ligger aldri dårligere enn nr. 2 i feltet. Ligger 1,7 mm bak masterbilen hver dag og er generelt gira på livet at the moment. Han er den typen. Artig konkurrent som farger hverdan i Afrika.

Speedy har en klar plan om å kjøre meg av lasset etter gårsdagens begredelige forestilling. Pumba, the lobster boy from Norway skal grilles. Det er tyfon av en motvind nede ved kysten. Speedy brenner høyoktan som dagen er lang. Lar ikke en kneik går fra seg før han brenner til. Kikker litt tilbake på meg med jevne mellomrom. Jeg lar han gå rett i baret. Kølla i buret. Jeg sikler og griner på den røde nesa hver gang han brenner på. Er ikke sliten at all, men det tror han. Det blir samlet inn, og jeg har en sjeldent god følelse i kroppen etter 110 km med ballene i klem. Det blir hektisk på slutten. Lederne som er på hjemmebane er tydelig kjent i hver en sving gjennom sentrum. De støter ut av en 90 graders sving 7-800 m før mål. Jeg ber Thomastoget pent om å tette luka. Ingen respons. Speedy sitter igjen med halen mellom beina og faller tilbake som en potet. Vi ruller inn til 2.plass. Happy med dagen, Happy Salmons. Men nesa er lang etter at seieren gikk fra oss på en god dag.

Fjerde dag. Kneika. Det er alltid en milepel å passere halvveis i et etapperitt. Dag 3, 4 og 5 byr alle på distanser over 100 km. Sol og 30 stek er bytta ut med pøsregn og 25 grader. Ypperlig for nordmenn som er vandt til å kjøre griseritt i 0 grader. Arenaen er dog en annen. Dette er rene grisebingen. Gjørma er så klebrig at vi må løpe opp flere bakker fordi gjørma pakker seg mellom ramme og hjul. Statisk stillstand. Aldri vært vitne til makan. Skulle hatt spade i lomma. 

Speedy har definitivt ikke lært leksa si etter dag tre. Han fyrer opp damplokomotivet og brenner på i samme stil. Same procedure as day 3. Tre lag. Vet at det kommer en heftig bakke på sti ca. halvveis. Nå er det lobsteren sin tur til å grille Speedy. Grabber en muffins på tredje waterpoint. To min senere går løypa rett til værs. Sier adjø til Speedy langt inne i sjelen og løper meg opp i tet.

Får trill på sykkelen igjen etter litt gjørmegraving. Tråkker til med krefter jeg har og krefter jeg ikke har."Har du kontroll Fisk? Det er 55 km til mål lyder det fra bakhjulet"

På toppen er det bare Happy Salmons og anpustende afrikanere igjen. Digg. Får motorpace med afrikanerne på andre siden. Kan ikke erindre og tilbakelagt 35 km så raskt i et sykkelritt ever. Passerer 50 km/t i rulla når den minste av afrikanerne er fremme og drar. For et lokomotiv. De takker så pent for samarbeidet etter 85 km. Da er det slutt på lobstermoroa. Thomastoget må i aksjon igjen. 20 km senere står de og jukker en pinne ut av giret på toppen av en bakke. En ny glød blir tent i maskineriet som er sluttkjørt på tomgang. Klarer med et nødskrik og slepe meg på halen inn til målstreken. Der konstateres det begredelige faktum med 1. og 4. plass til team Happy Salmon i spurten. Jeg misser totalt i inngangen. Det knekker 90 grader venstre 50 m før mål. Jeg har hverken krefter eller syn til å oppdage noe som helst. Kunne ikke svart på hvor i verden jeg kommer fra, hva jeg heter eller hvilket kjønn jeg er. Det er rimelig kølsvart. Purkstusslig, men sant. Så blir det en ny 2.plass, men det nærmer seg.




Dag 5, the neutralized day. Superlette første 35 km, for lette selv etter gårsdagens tur i underetasjen. . Ca.50 mann. I samlet felt. Med mange elvekryssninger. Med de fordeler og ulemper det følger med. For det meste ulemper. Kommer så til et låst gjerde uten videre merking av løypa. Her er det for sikkerhetsskyld en bisverm som holder til. Ledermotorsykkelen står med hjelmen full av bier og er smått sinnsforvirret. Det komplette kaos oppstår. 50 ryttere titter febrilsk rundt seg i alle himmelens retninger. En luring tar til slutt avgjørelsen om å klatre over gjerdet. 48 av 49 inkludert oss selv har ikke mer vett i pappen å vise til. Klatrer etter. Så sykler vi 5 nye km til veien stopper. Da kommer en ny motorsykkel brasende og melder «go back guys, you are far away from the track and in complete wrong direction". Tilbake 5 km, over samme gjerde. Forbi samme bisverm. Nå er det min tur til å få et biestikk i pappen. Er bare passe glad i veps, bier etc. Det er ingen hemmelighet. Kroppen agerer uten samtykke fra hjernen. Drar noen mr. Bean moves midt i feltet. Henger hjelm og briller på styret mens jeg får ristet bia ut hjelmen. En hjelm som raskt blir forholdsvis trang. Havner langt i bakleksa. Sliter meg til slutt opp igjen etter slalomsykling for å høre at UCI-kommissæren har valgt å nøytralisere etappen.

Da blir det trilletur resterende 60 km inn til mål. En luring av de sjeldne fant ut i det vi hoppet over gjerdet at dette måtte være feil vei. Han snur altså 180 grader uten å si et pip til noen av de andre. Sykler solo 80 km i motvind for å stikke avgårde med etappeseieren. Passerer da før UCI-kommisæren melder at rittet er nøytralisert. Får beskjed på siste water point 11 km før mål om at rittet er nøytralisert. Sint som en fele selvfølgelig resten av kvelden. Karma is a bitch si.



Nest siste dag. Du er da kommet til det stadiet i livet hvor butterdeig og croissanter må oppdrives til frokost for å orke og spise deg mett. Det er vondt og stå ut av senga. Å sette seg på sykkelsete er som å tre en ananas inn mellom beina.  Med fem knirkefrie rittdager på råd var dagen kommet for en dose med spetakkel og kålrabi. Thomastoget punkterer tidlig. Spretter av og starter med å ødelegge pumpa. Vår eneste tilgang til ekstern CO2. Sykkelmekanikeren fra Halden uttrykker sine tanker rundt det. Guds frie natur langt sør for ekvator får vært vitne til noen norske formaninger som ikke tåler dagen lys. Jeg starter jobben med å trygle de forbipasserende om litt luft. Etter en god stund får vi det og er klare til videre ferd. Rett rundt neste sving står Speedy med sin kjære kompanjong. Fire sykkelhjul, tre av dem med luft i. Guds frie natur får igjen vært vitne til noen ymse formaninger. Denne gangen på tysk.

Vi kjører en steikende bra tempo i 60 km. Tilbake på 2.plass. I det vi inntar den begynner framdekket mitt å sprute guffe i alle himmelens retninger. Det får vi plugga i en fart, og en ny jakt på 2.plassen er i gang. Afrikanerne er for lengst stukket av gårde og langt på vei avgjort kampen om sammenlagtseieren. Vi knekker det siste laget om 2.plassen opp siste stigning og karrer til oss en ny 1. taper plass. Kjører en knallbra dag som team foruten to hull i gummien. Speedy og sin makker punkterer like godt 5 ganger og gir oss en luke på drøyt 50 minutter til dag 7.



Så eksploderer magen som en granat i løpet av kvelden. Komplett gjennomtrekk og det er spraylakkering av badet 5 minutter etter hvert forsøk på inntak av næring. Våkner kl. 01.00 på natta og må skru av aircondition for og få igjen varmen. Skjelver som en struts og pappen verker som en maurtue. Gleder meg ikke nevneverdig til vekkerklokka som ringer 3,5 time senere. Med god grunn. Å gå ut av den dyna når klokka ringer er som å krysse Nordpolen. Thomas henter noen crossainter til og meg og hjelper meg med pakkingen. Får konstatert at feberen er fraværende og innstiller selvsagt sinnet på at det er 73/650 km unna 2.plass. Det er guds lykke at vi fikk god margin bakover. Dag 7 blir en kamp om å opprettholde en form for tempo til mål. Uten å sprenge en syk kropp.  Sitter over endeløs savanne. Har akkurat flekka av sykkelshortsen og tømt magen. Kjenner at tanken er bunnskrapt. Vet det er 7 km stigning mot slutten. Hoi. Hva ville Jan Baalsrud gjort? Kommer i mål etter 72 km på bakhjulet til Thomastoget. Langt bak de beste lagene, men innenfor limiten på 50 minutter til lag 3. En befriende følelse å krysse mållinjen og grave gress i Franchoek. Målet om pallen er innfridd, og det er enkelt og slå seg til ro med en 2.plass når vinnerne totalt sett var flere hakk hvassere. De hadde heller ikke multius dritopolaris siste døgnet.

Premiesermoni, tablemountain i soloppgang, safari påfølgende dag og litt lokal rødvin så er man etterhvert klar for hjemreise. Foruten om at magen har servert flytende avkastning 25 ganger daglig i to døgn har alt gått prikkfritt. Minneboka har fått friske og gode innskudd.  Det var selvfølgelig den største utopi at 11 dager lengre vekke fra Tynset enn noen gang tidligere ikke skulle by på utfordringer. Tropper opp på flyplassen med rennede tarm, luguber helsetilstand og generelt lite motivert for 15 timer i fly hjem. Bare for å få følgende beskjed. «I`m sorry mr. but your flight arrived for 22 hours ago». 12 Februar 00:40 der altså.

I egen tankevirksomhet har det alltid vært natt til tirsdag. Noe det selvfølgelig ikke er. Føler meg som den mest inkompetente, største premietreskallen sør for Polarsirkelen. Forbanner meg selv, mens siste rest av overskudd i en utmattet kropp svinner hen. Får beskjed om å traske bort til billettskranken for å finne ut når neste ledige fly til Norge er. Det var ikke mulig å endre billetten til Ole på tur ned. Ser for meg samme skjebne, en fattig hverdag og at utfallet blir å reise tilbake til Cape Town for en ny natt, for og så knuse sparegrisen for en dyr billett hjem. Krisemaksimerer og mobiliserer det som er mulig. Klemmer ivei noen tårer idet jeg går bort, forklarer situasjonen og drar opp med at dama er gravid hjemme i Norge. På noe som neppe kvalifiserer til ståkarakter i engelsk. De kommuniserer seg imellom i skranken. Det føles som hele 8.etappe mens de korresponderer og taster på laptopen. Så kommer altså tilbakemeldingen om at de er villig til å hjelpe meg. Får booket om billetten til et annet selskap. Jeg er bønnhørt og får gleden av og dra mastercardet på et beløp jeg mer enn gjerne er villig til å betale. 

Det ordner seg alltids 😊

Takk for turen Thomastoget, det har vært en sann glede fra ende til annen.
Takk til Cyklon som stilte med lånesykkel for anledningen. Syklet alle dager på hardtailen CUBE Elite C:69 SLT 29.
Takk Original Teamwear for perfekte trøyer i varmen. 

Team Happysalmon



Jr