Gutta har lekt skiløpere igjen!

For ganske nøyaktig et år tilbake befant jeg meg på Hønfoss i Helios DBS sin kondomdrakt. Nærmere bestemt i Ringollen for å gå Ringkollenrennet. Dette scenarioet ble gjentatt i går.

De vonde minnene fra fjoråret er der fortsatt. Brovold høyere på resultatlista enn Jr, kunne det bli noen revansje i år? Det kunne det definitivt ikke. Da undertegnedes ski ble glidet fredagkveld, ble Brovolds toddytermos klargjort for en lørdag i kollen. Og det er ikke Ringkollen, men Holmenkollen det nå er snakk om nå. 

Ble imidertid utspilt mange andre vikige dueller denne lørdagen. Med et tosifret antall treningskompiser på start var det mye prestisje som skulle deles ut.

I første rekke stilte treningskompisene fra Østerdalen, i andre rekke sto det noen tilfeldige folk fra Team Centric, en juniornorgesmester og en kar jeg så på tv`en fra Drammen på fredag. Rett skal være rett. Ut fra start gikk det i et ålreit tempo, de grønnkledde gutta i Centricdrakt kom kjapt opp på siden og slo ann tonen. Ting begynte og sette seg, en tetgruppe pekte seg raskt ut. Følte litt på tingenes tilstand og konkluderete med at her prøver jeg å slenge meg med. Etter 5 km var jeg fortsatt med. På bakskia til Anders og Landheim. Hadde allerede nå en særdeles ukomfortabel følelse i kroppen, selvsagt hadde jeg det, hører ikke hjemme med de gutta der.

Tempo ble justert, kjente på hvor mye krefter som var brukt etter 1/5 av rennet. Mer enn 1/5 av de disponible kreftene var brukt. Kom et par eldre karer dampende, hang meg på dem. Helt til rennets lengste nedoverkjøring. Uten cera og mine begrense skikjøreferdigheter medførte at de eldre gutta var borte i bunn av bakken. Festet under skia mine hadde de nok og tatt med seg. Over til plan B, klare seg på armene den sista mila. Med mye motbakke og sugende ski er jo det kriseløsning for min del. I en syklists øyne regnes jeg nok som en langt over snittet massiv type, mens i en skiløpers øyne er jeg vel mere gummitarzan å regne.

Det begynte fort å røyne på med løpere som kom durende forbi. Snudde meg oftere og oftere i frykt for å få øye på et kjent ansikt. Det går ikke lenge før jeg får nettopp det. Uten lue, i gjenkjennelig stil og med Nord-Østerdalens største lår er det ikke til å ta feil av. Sjølsagt er det Torgeir Mikk! På tide og gå et trappetrinn nærmere kjelleren, er dessverre ikke så mange trinn igjen å ta av nå. En lang fiskebeinsbakke blir redningen. Får Mikkelsen ut av syne og det nærmer seg mål, det er tilfredsstillende.

Kommer i mål godt bak de grønnkledde gutta, litt for langt bak Landeheim og brodern. Føler den nevnte plan B får ta skylda for det. Enda et skirenn kan oppsumeres på liknende måte som tidligere. Slitsomt, vondt i kroppens mindre trente deler, en knallbra treningsøkt og mye moro!

Neste helg er det massemønstring fra Rena til Lillehammer som gjelder for gutta, så er vel skisesongen finito. Ihvertfall for min del.

Jr