«Vårsesongen» er over, og det er vel
på sin plass å oppsumere de siste ukene litt. Gutta har vært med å
preget rittene slik som de skal, men mest gull og glitter har nok
gått til Kvile camping på Rena. I år igjen forsovidt...
Begynner forrige hælj på
Hedmarksvidda. Helios DBS vs Hedmark Terrengsykkel, havregrøtlaget
vs hedmarksmafiaen om du vil. Skulle vel egentlig tro at havregrøt
holder bedre enn mafiavirksomhet i lengden, men det er nok synlige
beviser på at det ikke stemmer bestandig.
Hopper vi over en forholdsvis kjedelig
innledning på rittet kommer vi til en relativt bratt oppoverbakke
etter et par mil. Her spadde østerdølene på ganske så mye
havregrøt. Dette førte til store sprekker i mafialeiren, de begynte
etterhvert å mistrives, og kun den lureste av de var igjen på
toppen av bakken. Steffan selvfølgelig. Steffan fikk en bitteliten
luke på oss gjennom et langt terrengparti. Vi tenkte det var en lur
ide å la han ligge foran å jobbe litt, Det var en lur ide helt til
det oppsto kaos i egne rekker. Som bakerste mann på havregrøttoget
missforstår jeg Knut Erik i en sving, og vi barker sammen. Han får
tåa si gjennom fremhjulet mitt og jeg planter 190 cm med trøbbel i
grusen. Forslått, fortomlet og forbannet krabber jeg oppå den beste
sykkelen og tråkker på gasspedalen igjen. Mine to lag kompiser
venter meg inn, mens mafiasjefen drar avgårde. Jeg har ikke en dritt
å bidra med når jeg kommer meg på halen igjen. Fremhjulet er
skakkkjørt og hater hver enste runde det må trille rundt.
Undertegnede er stinn av syre og kjelleren nær. Lagkompisene tar opp
igjen jakten på Steffan i front, men forgjeves. Luka har blitt for
stor og eliteklassens eldste tar med seg en splitter ny samsungmobil
hjem til Kvile.
5 dager senere var det nye muligheter.
Fiskvikgutta som blir som elefanter å regne i sykkelsirkuset var i
Trysil for å måle klatrekrefter med en del ulike klatremus på
Topprittet. Det gikk outstanding helt til vi skulle ned løypas
eneste parti med negativ profil, da satt lillebror med flatt
bakhjul.... igen! Som allerede nevnt inneholder topprittet en, ja EN
nedoverbakke. All fornuft i jr's hode sa at punkteringsstæsj kan da
legges igjen i bilen. Man PUNKTERER ikke på et toppritt. Men det
gjorde jeg altså, takk og farvel til dobbeltseier med storebror.
Storebror vant heldigvis på egenhånd, så Fiskvik på toppen av
pallen, det ble det nå uansett.
Etter overspising på pastabuffet
fredagkveld var det tid for å flytte fokuset fra flatt bakhjul til
nytt ritt lørdagmorgen, Trysilritet 75. Igjen dukket det vandte
scenarioet opp: Havregrøt vs mafia. Hvordan unngå å havne i samma
driten som sist? På startstrek rullet det litt uventet inn et par
ekstra kandidater som kom til å være med å prege rittet. Geir Lien
i tempodrakt blandt anet. Det forandrer en hel del, brudd og liknende
i starten er det bare å skrinlegge. Det blir å grave sin egen grav.
Rittet går sin gang, vi får etterhvert krympet tetgruppa til en
fornuftig størrelse, men alt av forsøk på komme ifra blir bare
slukt av flodhestene Lien og Gjellebekk. Ca 3 mil før mål er det
nokså langt terrengparti, mafiabossen kommer seg sjølsagt inn
først. Han dunker ivei, med fiskene på hjul. Når vi kommer ut på
veien igjen etter noen minutters bajaskjøring er det bare jeg og
Steffan igjen. Vi gir hverandre lovnader om både det ene og det
andre. I hovedsak blir vi enige om å kjøre så hardt vi kan begge
to, å avgjøre oss imellom på slutten hvis det holder. Registrerte
at østlendingen mente at Repshus «gjorde det mest
publikumsvennlig», men det var nok litt andre parametere inne i
bilde enn som så.
1 km til mål. Ingen tvil om hvem som
har vært sterkest de siste mila, ingen tvil om hvem som er best til
å spurte. Hva faen gjør jeg nå? Tenker i 5 sekunder at jeg sitter
i klisteret, at mafiaen sitter med de beste kortene. Det er dessverre
fakta, men skjønner at langspurt er eneste håp. Prøver å ta han
på senga i en krapp venstresving noen hundre meter før mål,
usikker på om jeg klarer det, men føler at jeg får fin fart. Ser
målet kommer kjapt nærmere, ser ingen på siden av meg. Håpet om
at dette går stiger, men 10 meter før mål kommer han forbi...
Nederlaget er bare å svelge først som sist. Men likevel er jeg
greit fornøyd. Tapte mot en overmann som var bedre enn meg, tapte
mot en god kompis, og en herlig fyr. Anders fulgte opp med 3.plass.
En flott helg ble avsluttet med
utdrikningslag for storebror. Ingen ende for hvor mange
kraftanstrengelser han måtte gjennom forrige helg. Men moro var det
ihvertfall.
Søndag sykler gutta Solan Gundersen.
Mengdeperiode er i gang for begge to, og løypa kunne vel ikke passa
oss dårligere, men bra trening og moro med startnummer blir det nok
uansett ;)
Jr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar