VO2-maks og laktatprofil, de kalde fakta

Mandagkveld. Ny uke og nye muligheter

Har akkurat inntatt horisontalen etter dagens gjøremål. Ferdig med en av ukas hardere økter. 50 merkbare minutter på rulla. Typisk mandag. Helgen, langturdagene er unnagjort og da markeres ofte starten av ny uke med mye laktat i beina.  

Vi har alle vår tilnærming til trening. Du har din, og jeg har min, og andre har helt sikkert sin. Om hva som er rett og som er galt. Jeg er enda ung og uerfaren i den store verden, men når det kommer til trening har jeg i hvert fall lært en ting, og det er at det finnes veier til rom. Ingen er like, og ingen kan læres gjennom mengder med pensum og teori. Det må riktignok ligge et minimumsnivå i bunn der, men ting må læres, det må prøves og det må feiles. Sånn er det bare. 

Et raskt kikk i notatene mine sier meg at jeg har noen tusen timer trening på samvittigheten de siste årene. Noe har jeg da lært, og deler av den erfaringen danner grunnlaget for min treningshverdag. Noen ting sitter faktisk igjen fra helt tilbake til da doktor B oversendte et dokument med tittel «fisketrening» for en del år tilbake. Vet mange ting som fungerer bra, gode økter jeg er kjent med, som fortsatt utvikler meg. Så prøver jeg med jevna og utvikle og forandre på små ting, ørsmå detaljer som jeg håper kan føre meg videre. Da er det gull verdt å gjøre noe som er målbart fra tid til annen. Har flere tester i ulike varianter jeg har brukt siden barndommen. Bakken opp til skistua hjemme på Tynset vil alltid være den samme. Hvor fort jeg løper opp dit vil alltid være et testresultat. Dog inneholder den testen en del parametere som ikke nødvendigvis forteller meg hvor fort jeg klarer å sykle til enhver tid.

Nå har jeg akkurat startet siste rulleperiode for i år. Økter jeg har kjørt tidligere, men med små endringer. Derfor bestemte jeg meg for å kjøre en test på Valhall Trening og Terapisenter AS både før og etter perioden. Første test er allerede tilbakelagt, full rulle bokstavelig talt med laktatprofil og vo2 maks. Som lovet skulle jeg komme tilbake til resultatene. Her de kalde fakta:

Jeg er ingen vitenskapsmann, men å sammenlikne noen tall fra gang til gang, det klarer jeg. Målte denne gangen et VO2-maks nivå på 78,3  antall milliliter oksygen, per kilo kroppsvekt, per minutt (mL/kg/min). Volumopptak som i mange sine øyne er viktigere målte jeg til 6344,5 milliliter, per minutt (ml/min). Og terskelwatten som i en syklists øyne er det viktigste målte jeg til 366,5 ved 4 i laktat og 339,3 ved 2,7 i laktat. Basert på tidligere tester har jeg målt omtrent samme vo2-maks nivå på det høyeste, derimot kan jeg ikke erindre å ha scora såpass høyt på terskelwatt noen gang. Derfor tar jeg med meg tall og resultater videre mot sesongen som tegn på alt som foretas ikke er helt bak mål. Og bra er jo det, jeg som innbiller meg at jeg har lært noe opp gjennom.

Tusen takk for super veiledning av Knut Sindre Mølmen gjennom testingen. I Valhall står kyndig personell med høy faglig kompetanse klar til å hjelpe deg. Ta deg en tur innom for å kartlegge ditt fysiske nivå. På den måten kan de hjelpe deg med riktig treningsmengde og treningbelastning. De skreddersyr treningsprogram som passer deg og dine ønsker. 

Snodig å lese korrektur på eget innlegg denne ganger. Pleier for det meste å være en haug med vås og fanteri med små snev av treningsfaglig i det fjerne. Forandring fryder sies det, da dette var ment som lite vås og noe faglig. Tror innholdet på denna sia gjenspeiler to surrehuer av noen brødre sitt forhold til det å være satsende terrengsyklister. Det er alvor, og fokus på trening. Men viktigst av alt vil alltid være gleden. Gleden av å ha en hobby man bruker store deler av fritiden sin på. Gjennom flotte naturopplevelser i tråd med konkurranseaspektet sitt flotte element. Det kan være økter som er seig å gjennomføre på regntunge dager, selvfølgelig er det det. Men den dagen jeg opplever det som noe annet enn innbydende å dra ut på trening 9 av 10 dager er det nok andre marker som skal få min oppmerksomhet. Det er sikkert. Nå er ikke det tilfellet, har det moro i sykkelhverdagen og nyter tilværelsen.

Lev i nuet, kom deg ut på trening, kjenn på endorfinene, nyt øyeblikkene og føl på stillheten.

God tur! 

Eirik

Kappsykling på Kanaris

Blant lavastein og forvirrede dansker på en sportsklubb uti Atlanterhavet har en sindig Nord-Østerdøl tilbragt de siste 10 dagene. Som et resultat av noen ulike bekjentskaper, og at jeg bare pissa på storebror med noen få sekunder under en intervall i jula, havna jeg på en 10-dagers treningssamling på Lanzarote. Etterlengtet og kjærkomment i en noe hektisk hverdag. "Bare vent til du eventuelt skulle være så heldig å prestere godt nok til å bli pappa du Jr, da kan vi snakke om travel hverdag" Hvilken kjernekar det ovennevnte sitatet tilhører krever neppe noen videre utdypelse. Fattern har ihvertfall hatt en samtale med meg om hvilke konsekvenser/hvilket ansvar slike prestasjoner som er nevnt i sitatet kan føre til. Regner med den samtalen også har funnet sted med mine eldre søsken, så ikke ta den nei.

Å anbefale Lanzarote til nordmenn på jakt etter den perfekte sydenferien vil jeg nok være litt forsiktig med. Derimot er Club la Santa det perfekte sted å legge en treningssamling. Her har du det du trenger. I tillegg til time opp og time ned med trening har vi sykla etapperittet 4 stage MTB Lanzarote. Det starta på rimelig bedritent vis. Seeding fra Birken hjemme i Norge hjelper lite i et ritt med Ekvator som nære nabo.

Første dag bestod av 35 raske km. Forholdsvis rett inn på teknisk terreng. I et relativt mislykket forsøk på å snike meg inn langt fremme i startbåsen var utgangspunktet satt. Lyktes riktignok i å hoppe over gjerdet ca midt i folkemengden, men med godt og vel 200 syklister i varierende fysisk form foran seg er det bare en ting å gjøre. Sykle til syra står ut av bein og ører i det startskuddet går. Det gjorde jeg, og laktaten, den kom som bestilt. Ta igjen de aller hvasseste var bare å glemme, men fikk dannet en gruppe med 5-6 mann som tidvis syklet mer enn fort nok for min del. Samarbeidet bra med disse store deler av etappen. Selv Spaniakker må samarbeide når Atlanterhavsvinden kommer i orkan styrke rett i fleisen på deg. 2 km før mål var samarbeidet over. Da var det singeltrack. Det visste jeg etter en treningsrunde dagen før. Kom meg først inn på den, gikk for en langspurt, det holdt. 9.plass på dag 1, med brukbar avstand fremover.

Å sykle ritt med Spaniakker er en opplevelse utenom det vanlige. Der skal det jukses og trikses for enhver pris. Team Hard-Rocx taktikken ala grenserittet 2015 blir hyppig benyttet..Når det er sagt er det joviale karer å kappsykle mot. Når målbanneren passeres er det store smil og idrettsglede som runger. Munnhuggeri i et bredt vokabular, blenging og andre former for uoverensstemmelser er totalt glemt. Herlig atmosfære.

På dag 2 var det noen flere km å fordele juksingen på. 55 km, men fortsatt nokså folkelig løypeprofil. Med 9.beste startposisjon etter dag 1 gøv jeg løs på 2.etappe med færre bekymringer. Satt bra med teten en god stund uten at kroppen hatet meg til det maksimale. Det var vondt, men ikke uutholdelig. Fikk en liten periode småvåte drømmer om at her er det kanskje mulig å gjøre det riktig så bra. Satt med de halvvåte drømmene mine i ca 20 km. Da kom vi ut i et slags synkende lavasteinsparti. Det opplevdes som å sykle ut i et slikt lekebur fult av plastballer. Fikk følelsen av å være den største ungen som sank helt til bunn av rommet, han ingen ville leke med. Det virket som om partiet med rullestein strakte helt til Sydpolen, men tror i realiteten det varte i ca 5 km. Drømmene forsvant, jeg ble brutalt vekket til liv, innhentet av realitetene. Skled bakover i feltet og fikk til slutt selskap av en stor og en liten Spaniakk jeg klarte å henge meg på. Vi utfylte hverandre bra og kjørte sammen inn til mål. Som på dagen før trakk jeg det lengste strået i avslutningen, slo amigoene på slutten og kom inn til en ny 9.plass.

Takket være super leveranse av Foss sykler var jeg og Knut Erik så heldig å få med oss årets rittsykler med på tur. Trek procaliber 9.9. Spennende å ta i bruk da det er en del forandringer fra fjorårets modell. Nye flotte karbonhjul og en noe snodig dempegaffel som er snudd opp ned. Veldig komfortbabel og stødig i fronten. Utrolig responsiv. Har ikke hatt et teknisk problem på 10 dager, med 4 dager ritt inkludert. Det lover rimelig bra.

Tredje etappe, bakketempo på programmet. Det er jo ikke utelukkende søt musikk i Jr Fisk sine ører. Fikk estimert at eventyret fra surfebyen Famara og opp til øyas høyeste topp kom til å vare ca en times tid. La mest fokus på å ikke bli for hissig på grøten i starten . Det ble ikke noe problem overhode da beina var særdeles lite samarbeidsvillig første halvdel. Kom seg allikevel brukbart oppover lia, og når jeg fikk tatt igjen et par Spaniakker som hadde donga satt jeg igjen med et ok inntrykk på toppen. Endte som nummer 15, og hadde sånn sett min klart dårligste dag. Kanskje ikke helt uventa. Ga ihvertfall hva jeg hadde.

Fjerde og siste dag skulle vel være nok til å skille gutter fra menn. 88 km, mengder med slitsomt terreng i form av mye løs sand sand og en drøy bakke halvveis. Naturlig nok gikk det litt roligere fra start siste dag. Med noen unntak da det virkelig gikk fort. Vi var faktisk en periode bare 6 mann i tet. Meg sjøl, Søren, Lars, 2 fra Team Extremadura og Karl Platt. Men det samlet seg stadig igjen. Etter ca 30 km kom vi ut i den første seriøse sanddyna. Her datt folk som fluer, inkludert meg selv. Sykla imidlertid bedre og bedre utover rittet. Sanka plasser jevnt og trutt. Og når stakkars Nissen som hadde punktert kom og tok med igjen ca 2 mil før mål var det bare å hoppe i sleden og sitte på inn. Bare så det er sagt, det finnes mer komfortable sleder å sitte i. Den mannen er flink til å forflytte seg i lengderetningen på to hjul. Ålreit for meg, men håpløst for han som sannsynligvis tapte seieren sammenlagt på grunn av punktering to dager.

Jeg kom inn til 8.plass, noe som holdt til 7.plass i sammendraget. Det må vel sies å være bra uttelling for to 9.plasser, en 15.plass og en 8.plass. Det gjelder vel å ikke gå skoa fullstendig av seg noen av dagene når det er etapperitt, det unngikk jeg vel. Siste dag var slitsom, men en artig etappe med alt det er maratonritt skal inneha.


Nå er det flytur, med den evige higingen etter mer beinplass. Bare positive minner med i bagasjen hjem. Hatt noen upåklagelige dager med et over gjennomsnittet bra reisefølge. Mye moro, mange mil og mang en dårlig kopp med spank kaffe.Takk til iHus med Geir Ole Reiakvam for at vi fikk være med. Søren Nissen som på mange måter finansierte oppholdet vårt med fjorårets prestasjoner, og Lars Granberg, Otto og Knut Erik for en bra tur.

Eirik

Lysere tider

Høst blir til vinter. Kuldegrader kommer smygende, og døgnets lyse timer blir stadig færre. Sjelden har vel eierne av denne bloggen vært lengre nedi gjørma enn nå i høst. Anders fikk seg en brutal skrell etter kræsjen. Morfin var hovedernæringen i flere uker og alle former for fysisk aktivitet utgikk selvfølgelig. Mulig hormonene fikk kjørt seg litt etter alt det gode stellet av flotte pleiere på Ullevål. Hva vet vel jeg, kan bare tenke meg etter å ha vært på besøk opptil flere ganger.

Det har vært alt for mye kålrabi for min del i høst også. Ikke har jeg kræsja, og ikke har jeg spist noe morfin, men en eller annen form for totalt havarisyndrom har beleiret seg i min kropp. Uglene som traff mosen et par dager før birken slo seg til ro. Skyhøy hvilepuls og rekordlavt overskudd. 7 uker uten trening og ny verstenotering på badevekta ble en realitet. Flaks at det ikke kom opp tre siffer på vekta. Livets brutale fakta.


Når ting går på tverke er Doktor B en god mann å ha. Om det er disseksjon av sittesår på de eklest tenkelige plasser, kvitte seg med virusinfeksjoner som i dette tilfellet, eller bare noe så tradisjonelt som å ta drepen på seksuelt overførbare sykdommer i hopetall. Jeg vet heldigvis lite om det siste, men uheldigvis alt for mye om det første. Smått usikker på hva som er verst. Kommer an på omstendighetene og omfanget vil jeg tro. Det finnes ingen heksekur mot virus. Det kan ta tid, og tålmodighet er stikkordet. Flaks jeg er en rolig og tålmodig type når det gjelder slike ting. Et siste råd fra doktoren på den tålmodige veien: "No tenkjer du meire på elg og brudar enn form og trening Jr, så blir dette bra". Som sagt, så gjort, og nå er jeg ihvertfall i stand til å gå opp trappa uten å hyperventilere. Kan neppe ha vært ubytte av elg- og brudejakt som har gjort susen. For det har vel vært delvis under pari i høst. Selv om et par av skogens tidligere konger ligger i frysen. Og selv om min kjære far har observert det han liker å kalle simler på besøk i Aumliveien i korte øyeblikk. Nok om det, dette er en sykkelblogg og ingen alminnelig erotisk novelle.  Fått syklet noen veldig små turer på en veldig flott sykkel ved navn Trek 9.8 SL Procaliber. Hun skal være vår følgesvenn i 2016, og etter de første datene er jeg positiv. Kjemien stemte og vi fant tonen.

Litt om henne: Fantastiske kjøreegenskaper. Lett, smidig, og med den nye iso-speed patenten mottar hun alle mulige støt på en aldeles strålende måte. Geometrien er kanskje det råeste i mine øyne. Uansett stilling og underlag blir du som rytter sittende igjen med kontrollen, du er sjefen og kjører showet. Nye og bredere nav på hjulene gir en enda stivere opplevelse enn tidligere. Du trodde kanskje ikke det var mulig, men joda, undrenes tid er ikke forbi.

Da aller siste del av sesongen gikk rett i dass for både liten og stor hos Fiskene ble det brått off-season uten noe avsluttende blogginnlegg. 2015 ble som alle andre år fylt med både oppturer og nedturer. Sånn er det i denne businessen, men viktigst av alt er at 2015 også ble fylt med opplevelser og inntrykk vi tar med oss videre. Gode minner og flotte stunder vi ikke opplever så mange andre steder. Sender en ydmyk takk til våre samarbeidspartnere som har tro på jobben vi gjør. Uten dere hadde det vært umulig å leve ut sykkeldrømmen på samme måte. Tusen takk også til alle dere som bidrar for laget vårt. Dere vet selv hvem det er. Ingen nevnt, ingen glemt sies det. Takk også til alle gode og mindre gode konkurrenter. Dere legger grunnlaget for galskapen. Skal tenke på hver og en av dere under siste minuttet av vinterens brutale rulleintervaller.

Nå er eldstemann oppe på rulla igjen. Smilet er på plass og snart er til og med hagla tilbake på skuldra. Jeg er klar for å komme ordentlig i gang, kjenner det kribler veldig etter å komme tilbake til normalen.

Nå har veien tilbake startet. Starter med en drøy oppoverbakke, så får vi håpe det slaker ut fort som fy. No time to loose. Det er drøyt 260 dager til NM i Engerdalen. Det er tid nok, men det går fort.

Nyt siste rest av den flotteste årstiden!

Eirik

Plutselig god tid..

Bloggen til Lillegutt og meg har til tider vært som et spøkelseshus i sommer. Øde og forlatt. Vi har masse på hjertet og mange jern i ilden, for mange. Tiden er vår verste fiende..  Vårt største ønske fra julenissen er at døgnet skal få 28 timer.

Plutselig. En mandag ettermiddag den 31. august snur alt på hodet. Et drag opp Grefsenkollen, en litt brå sving, en landeveissyklist på vei ned. Jeg svinger høyre, han svinger venstre, Pang. Det bråstopper. Hjertepumpa slår, blod og adenalin pumpes ut i kroppen med høyt trykk. Noe av det renner nedover ansiktet. Jeg har møtt bakken før, alltid tenkt at dette gikk bra. Smerten har tidligere kommet gradvis mens adrenalinnivået har avtatt. Noe er annerledes denne gangen. Jeg kjenner det umiddelbart. Faen, dette er ikke bra. Får hjelp ut av veien. Kragebeinet er brukket, det ser jeg med en gang. Har sett nok Tour de France til å kjenne igjen hånda som henger og beinet som stikker fram. Er også tungpust. Ambulanse er på vei hører jeg en snill og hjelpsom dame si. Mari er også på vei. Mari henter Trek’n, ambulansen henter meg. Mannen jeg møtte kan sykle hjem, tilsynelatende uskadd. I ambulansen får jeg på nakkekrage. Kjenner venstre side er mørbanket. Ved ankomst sykehuset står sikkert 10 personer klare på akutten. Jeg blir sjekket fra topp til tå. Det konstateres et nakkebrudd, et brukket kragebein, et brudd i skulderen, seks brudd i ribbeina, en punktert lunge, et kutt rundt øyet og noen skrubbsår. Klassisk blåmandag,

Har sett bedre ut

Det er ni dager siden denne blåmandagen. Søte sykepleiere har servert meg mat til alle døgnets tider. Jeg får akkurat det jeg trenger av smertestillende. Velferdsstaten Norge fungerer. Folk klager på ditt og datt i disse valgtider, men i bunn og grunn er vi heldige her i kalde nord. Kunne selvfølgelig skrevet en lang blogg om kommunikasjon, venting og kø i helsevesenet, men har viktigere ting å bruke kreftene mine på om dagen… Har vært hjemme et par dager, men er tilbake på Ullevål nå. Skal operere bruddene i skulderblad og kragebein i dag. Etter dette vil pila forhåpentligvis peke kun en vei.

Sjukehusmoten får terningkast 2.

Jeg har imidlertid et problem. Jeg har ikke tid til å ligge her på sykesenga. Jeg har verdens beste jobb på Mailand. Jeg tar matteutdanning i høst som jeg definitivt bør jobbe med. Jeg har to stykker hjemme i Lunden som elsker meg. På fjellet venter både elg og rein på meg. Og mellom slagene innbyr Nordmarka til de flotteste sykkelturene nå på høsten. Høsten er jo min tid, den beste tida, tiden for de gode opplevelsene. De opplevelsene får man ikke på Ullevål sykehus..

Uansett, man må angripe dagen slik den er. Man får summet tankene her man ligger i en lett morfinrus. Alle sier jeg bir bra, det er det klart viktigste. Det kunne gått skikkelig galt denne gangen.  

Men nok filosofi. Dette er en sykkelblogg. Sykkelsesongen ble definitivt avsluttet denne mandagen i Grefsenkollen. Var det en god sesong? Nja, våren var bra, ikke høsten. Vårens høydepunkter var 3. plassen i Nordsjørittet og en dobbeltseier i Trysilrittet. I tillegg kjentes formen god og jeg hadde flere dager i flytsonen på to hjul. Tar man i betraktning at våren bydde på en del utfordringer utenfor min lille sykkelboble så må den oppsummeres som en sportslig suksess. Sommerferien skulle kombinere familie, feriering og litt flere timer på to hjul. Høsten hadde fire store høydepunkter. Grenseritt, NM, Vasa og Birk. Plasseringene ble 14, 15, 19 og 22. Hederlige plasseringer sier folk.. Bla, bla, bla…

Sitter og funderer litt på om jeg har for høye forventninger til meg selv. Ikke fordi jeg ikke har potensial. Men fordi jeg kanskje ikke kan forvente topplasseringer med den tiden jeg bruker på syklingen. Selv om jeg jobber som realist er jeg likevel født optimist. Har et medfødt konkurranseinstinkt langt over gjennomsnittet.

I år skal jeg jobbe 70 % studere 50 % matematikk, være pappa, sykle for å nå mine mål og holde på med litt andre ting innimellom. Man trenger ikke ta videreutdanning i matte for å skjønne at jeg slipper å kjede meg. Derfor passer det dårlig med treningsfri en lang periode nå. Jeg har aldri nok tid for å ta igjen de tapte treningstimene. Mens jeg ligger her har jeg tid til å kjenne etter. Er det verdt slitet? Orker jeg å trene meg opp igjen? Gidder jeg å prøve å komme tilbake neste år?

Svaret virker klart, svaret er ja. Men jeg skal fortsette som før. Syklingen er min hobby, den skal ikke gå utover det som virkelig betyr noe.

Treningsgleden, samholdet, turene og spenningen er krydder i hverdagen. De fleste lever A4, jeg unngår dette så godt jeg kan. Spørsmålet er hvordan jeg skal gjøre det. Jeg konstruerer meg et svar, en plan. Jeg skal ta noen valg. Gjøre noen prioriteringer. Opplevelsen av høstens ritt har gitt meg noen svar, noen svar jeg innerst inne visste fra før. I Grenserittet og CykelVasan var jeg med teten hele veien. Jeg var i brudd. Var aktiv i front og hadde en fair sjanse. Selvsagt er det ikke tilfeldig at jeg havnet nede på lista i innspurten. Jeg var for dårlig. Men noen tilfeldigheter spiller også inn. Jeg satt ikke på rett sted til rett tid. Jeg gikk ikke i det riktige bruddet. Det kunne skjedd. Jeg kunne vært der oppe. Formen var på topp begge gangene. Jeg kjente på følelsen. Følelsen av å være i toppform. Den vil jeg oppleve flere ganger.

Oppladningen til Birken ble litt så som så med forkjølelse. Likevel var jeg blant de piggeste terrengsyklistene. Jeg var akkurat for dårlig når seiersbruddet gikk. Jeg satt i front, hadde alle sjanser i verden til å være med. Orket bare en kilometer. Da røyk strikken. Mistet bakhjulet til CF Hagen og så det forsvinne innover vidda. Visste det var gullhjulet. Forskjellen på fulltidsutøver og amatør gjorde utslag. Men jeg var i nærheten. På en maks dag er jeg kanskje med, den bakken passer meg godt, det vet jeg. Uansett kult med seier på CF. Den var fortjent, han har gjort jobben.

NM på Rjukan ente med en 15 plass. En snau halvtime bak nevnte Hagen. Bakkene var for bratte, terrenget for krevende og rittet for langt. En treningshverdag med korte harde turer kombinert med en kropp på 80 kg passet ikke i dette NM. Jeg hadde aldri en følelse av å være i nærheten. Jeg var sliten og lei. Motivasjonen sank i takt med antall minutter opp til tet og antallet kilometer på knotesti. Pulsklokka viser at jeg aldri var i nærheten av Vasa, Grense eller Birkpuls på NM. Var ikke nok gira, var aldri i posisjon til å orke å gå i kjelleren.

Det er en slags mote i sykkelnorge som sier at jo mer knotete sti, jo mer gøy er rittet. Fulldempersalget har eksplodert. Bra er det, folk kommer seg ut i skogen! De kommer frem selv der den groveste traktor må melde pass. Jeg sykler sjelden på knotesti, synes ikke det er SÅ jævla kult. Sikkert fordi jeg er elendig på det. Men jeg har blitt vant til sånt, å skille meg ut i sykkelmiljøet. Hår på leggene, sykler heller en time hardt på grus enn tre rolige i steinura, spiser bacon til frokost om jeg vil og tar mer enn tre hang-ups. De innfødte tror jeg er gal, jeg lever svært godt med det..

De beste opplevelsene fra denne sesongen har jeg fra ritt som Nordsjørittet, Trysilrittet Grenserittet og CykelVasan. Her kunne jeg bidra, her var jeg framme og preget rittet, her hadde jeg en real sjanse. Her går det i overfart i perioder, roligere i andre perioder. Her må man tåle fartsendringer. Her spiller taktikk og tilfeldigheter en vesentlig rolle. Det er her jeg har min mulighet. Her jeg kan utnytte mine ferdigheter, watt og kilogram. I NM og de øvrige lange, seige tekniske rittene er det mann mot mann. Timer etter time. Kampen mot klokka. Evnen til å ligge på terskel i mil etter mil er avgjørende. Den mister man når man aldri trener på det. Jeg er ikke god nok teknisk. Jeg holder ikke i fire timer. Jeg kan bli bedre. Har prøvd i mange år, hatt framgang, men er langt fra best. Når man setter av begrenset til trening må man finne sin vei.

Min satsing vil rettes mot grusrittene. Det er her jeg kan få ut mitt potensial. Jeg har for sterkt vinnerinstinkt til å være fornøyd med et ritt fordi stiene er fine. De flotte turene er den største motivasjonen i treningen. De får jeg på ski, sykkel eller med børse i det daglige. Når jeg drar på ritt er det for å vinne. I 2016 blir denne satsingen enda tydeligere. Treningen spisses enda mer. Jeg er 30 år. For gammel til å kjøre ritt uten mål og mening. Jeg har fått min store NM mulighet. Den fikk jeg på Geilo en septemberdag i 2013. Den ene gangen NM løypa passet meg. Jeg grep den sjansen! Jeg skal gripe den igjen om den kommer. Neste år skal jeg gripe nye sjanser, neste år. Må bare bli operert først, nå kommer ortopeden snart å henter meg håper jeg..

Birkebeinertider og andre smeller

Sitter å kjenner på andre runde med herpesblemmer denne uka, mens jeg tenker tilbake på birkenhelgen som er tilbakelagt. Herpesblemmer på leppa om noen var i tvil.

Har aldri fått fullklaff på Birken. Kan ha en sammenheng med at det er verdens største terrengsykkelritt. Etter dager med tidvis god form utpå sensommeren var håpet om at Birken 2015 kunne bli en flott opplevelse. Jr begynner å få sin dose med erfaring fra birkenritt han også. Har fjoråret friskt i minne da den klassiske birkenpinsen var gått fra sølv til gull grunnet 5 deltakelser. 

Birken er på mange måter et spesielt ritt, men i likhet med mange andre har det sine avgjørende faser. Det er opp til Skramstad, gjennom terrenget, opp Rosinbakken og ned Ballettbakken. Den siste tiden har mye av fokuset på trening ligget rundt disse 4 partiene. De rare blikkene fra folk på Ullevålseter var mange da undertegnede kom løpende med sykkelen forrige onsdag.

Birkenhelgen starter i år igjen i servicebransjen på fredagens ultrabirk. Sammen med søster Andersen fikk jeg delt ut totalt 24 flasker og x antall barer og gèler til ultraslitne syklister. Med en vinnertid på drøyt 6 timer sier det seg selv at behovet for sqeezy var stort! Ola Kjøren tar her en veldig fortjent seier foran Trek-kollega Henrik Kippernes, mens Ole Hem blir nummer 3. Våre menn ender henholdsvis på 5,6 og 11(Martin, Doktor.B og Knut E). Jeg synes de står på bra gjennom den sinnsyke kraftanstrengelsen dette tross alt er. Jeg tester Ballettbakken på Lillehammer før jeg vender nesen mot Elverum igjen. En følelse av symptomer man ikke ønsker seg dagen før dagen kommer snikende på bilturen tilbake. Prøver og ikke tenke så mye på det, men når middagsbuffeen på Elgstua ikke er mer enn sånn passe attraktiv aner jeg ugler i mosen. Tar en tidlig kveld og håper på det beste.

Foto: Østlendingen

Plutselig er det lørdag. Om jeg føler meg bedre eller om jeg prøver å fortrenge fakta er nok ikke godt å si, men hodet må være med fra start, så jeg innstiller meg på det første. Virkeligheten innhenter meg raskt idet vi forlater Rena, beina er ikke så innbydende som jeg håper. Allikevel føler jeg at det går brukbart opp mot Skramstad. Som ventet eksploderer tempoet når vi kommer inn på gruveien. Scenarioet gjentar seg, og de minst dødelige i elitefeltet siger ifra. Sier til meg selv at det er uaktuelt å stå igjen på perrongen en gang til, reiser meg for å støte meg opp til de. Passerer storebror med en meter før realitetene melder seg. Melkesyra løper løpsk i hele kroppen min. Bare å sette seg ned igjen å innfinne seg med livet. De 7 beste drar avgårde...

Alltid hissig på grøten ihvertfall

Gjør en brukbar figur gjennom terrenget og kommer ut et sted mellom 10 og 15.plass. Det er folk foran og bak, og skjønner at her vil det samle seg en gjeng fra 8.plass til et stykke bak i leksa. Vil så gjerne bidra i gruppa, gjør et ærlig forsøk på å hente de foran, men har fint lite å bidra med. Det kommer opp folk bakfra parallelt med at min form daler og beina svikter. Lurer meg med opp fra Kvarstad, men idet vi kommer inn i Rosinbakken er det over og ut. Sitter igjen på toppen med en tynn mann fra Lillehammer i motvinden. Vi seigpiner oss forbi Elgåsen, Storåsen og Sjusjøen før vi får selskap bakfra. På Sjøseterveien setter krampene inn for fulle mugger, jeg må i grøfta, ikke bare en, men to ganger Kampen mot konkurrentene har blitt til kampen mot krampa. En ny bataljon kommer feiende forbi uten at jeg er i stand til å løfte en finger. En funksjonær på motorsykkel ser lange bein sprellende i grøfta, kommer stormende til for å hjelpe. Blir etterhvert i stand til å komme meg på sykkelen igjen ved egen hjelp og fortsetter. 

Et uhell kommer sjeldent alene, og for å krone en kølsvart dag seiler jeg rett inn i gjerdet i bunn av Ballettbakken. Med en venstreside som en raspet pizzaost kommer jeg meg omsider i mål. Tom på alle mulige måter... .Noen videre konklusjon om lørdagens prestasjon er ikke nødvendig. Skal man hevde seg i Birken nytter det ikke å være 97 %, da blir man spist levende. Anders gjør en grei figur og ender på 22.plass. Bare å gratulere Carl Fredrik med seieren. Den har du virkelig fortjent.

At man må melde pass mot overmakten på en dag hvor ikke alt fungerer, det er greit. At røde-kors personellet hadde plassert bandasjene på min venstre fot feil vei, slik at plastrene satt som støpt når min kjære mor skulle bytte i går, det er ikke greit. Bedre lykke neste gang til de altså!

Til slutt, en mer alvorlig  og kjedelig nyhet. Anders sin 22.plass i Birken er nok dessverre hans siste opptreden på sykkel for en stund. Som mange allerede vet var han ute for å sykle intervall i Grefsenkollen to dager etter helgens ritt. Det endte med frontkollisjon med en annen syklist, og en skikkelig skrell. Han har det etter forholdene bra, men sitter igjen med brudd i skulder, nakke, kragebin, ribbein og punktert lunge. En sånn trøkk ville nok fått de fleste til å svartmale situasjonen, tenke mange negative tanker. Sånn er ikke du skrudd sammen. Rolig og balansert som alltid forteller du meg på telefon at vindforholdene er gunstig med tanke på reinsjakta på Alvdal. Du skulle være med svigerfar til helgen, men meddeler nå at den plassen kan jeg overta. Du kommer deg raskt på beina igjen, og kommer sterkere tilbake. Det er jeg sikker på. Du er en tøffing! Kanskje blir det ledig plass på en stubbe ved lillebrors elgpost om noen uker også.

Eirik

Høstfest

På tre uker har jeg og min kjære storebror syklet Grenserittet, NM og Cykelvasan. Tre merkedager som har svirret rundt i hodene våre under mang en treningsøkt det siste året.

Juli ble en knirkefri affære. La om treningsplanen i inngangen til måneden da ting gikk totalt på tverke utover våren. Fokuset var på topp foran hver eneste økt, og jeg kjente raskt at kroppen begynte å svare knallbra på trening. Gjorde akkurat den jobben jeg bestemte meg for, og fikk logga ca 70 timer i Juli. Det timeantallet skremmer ihvertfall ingen av mine argeste konkurrenter, men at 15 av 34 økter var harde skremmer kanskje noen av dem. Når jeg i tillegg fikk stå på toppen av pallen både 1, 2, 3 og 4 gang var smilet definitivt på plass før August. Verdt å nevne er det vel også at Anders syklet 3 av de 4 rittene jeg vant J Ble nok for mye iskrem med strø og det gode liv på han i Italia.

Så var det alvor! Først ut var Grenserittet. Det er en fryd å gå løs på sesongens høydepunkter når du vet at formen er der den skal være. Det jeg i min egen treningsdagbok kaller kalasbein er de beina du ønsker deg ved inngangen til en sånn periode. Og det hadde jeg nå. Det hjalp ikke en pøkk, og Grenserittet endte med et purkstusslig resultat. Så nært, men allikevel så fjernt. Det er sykkelsporten og grusrittene på godt og vondt. Lite som skiller himmelen fra helvete. Formen var upåklagelig, satt bra plassert og gjorde hva jeg kunne for å bidra til høy fart hele veien. På et tidspunkt var vi faktisk bare ni mann i tetfeltet, og tre av dem fra vårt eget team. Meg selv, Anders og Martin. Istedenfor at dette holdt inn ble vi hentet av en hel bataljon bakfra og det hele roet seg. Mot slutten blir det bare surrball for min del. Først flyr jeg en tur ut i blåbærlyngen på et rimelig ugunstig tidspunkt. Fikk en liten dytt fra sida, men kan for det meste takke meg sjøl for flygeturen. Så kommer jeg meg opp igjen. Ligger på hjulet til Haldens store hjemmehåp Thomas Engelsgjerd ved inngangen til en teknisk utforkjøring. Tror jeg ligger smart helt til han rett og slett tar snarveien inn på stien å skaffer seg første posisjon. Får med seg sin Australske lagkompis på shortcuten. Om veivalget går på kjentmannskvota, eller om det var en manøver litt på kanten for være opp til andre å avgjøre, men skal ihvertfall sørge for at det ligger både steinblokker og piggtrå der neste år :D

De kjører bajas ned til bunn og det blir mye vann mellom båtene. Så mye vann at tetgruppa deler seg i to. Uansett om Hard-Rocx gutta tok snarveien er det egne ferdigheter som svikter. Skuffende, men sant. Stivgaffelen blir nok stående igjen i garasjen hjemme under neste års grenseritt. Gjør et ærlig forsøk sammen med Vidar Mehl på å kjøre oss opp igjen til de foran, men det nytter ikke. De gir sjølsagt flat fjøl for å holde oss bak.

Dessverre satt resten av gutta på laget bak meg ned bakken og vi rullet dermed inn til henholdsvis 11, 14, 15. 22 Close, but no cigar....

NM på Rjukan kan oppsummeres med et ord bestående av tre enkle stavelse for min del, DNF! Slet med en småsjuk kropp etter grenserittet og forventningene var ikke akkurat på topp. Kom meg uansett på start, og hadde en klokkeklar plan om å ta det i mitt tempo. På 110 km med så mange høydemeter er det mulig å spenne bein på seg selv mange ganger. Prøvde å følge planen, det holdt 30 km. Kræsj, bom, bang i grøfta og bøyd girøre. Sykla på alt for tunge gir til neste langing. Fikk sykkelen i stand igjen før jeg trilla videre. Det gikk i saktefilm og kroppen ville ikke være med på dette. Gjorde det eneste riktige, tenkte fremover. Hoppa inn i langebilen på Kalhovd og kjørte hjem. Tor Halvor blir lagets beste, gjør en kjempeinnsats å kommer inn på en solid fjerde plass. En fjerdeplass i en konkurranse med tre medaljer vil alltid føles forjævlig, men prestasjonen står det fortsatt stor respekt av. Undrer meg igjen over hva den mannen er laget av. Gratulerer til Calle, Ola og Lars som tok årets medaljer. Må vel sies å være verdige medaljevinnere alle tre.

Vakker natur står igjen som mine beste nm-minner i 2015

Sist ut av de tre, Cykelvasan. Atmosfæren og stemningen man møter i "söta brors" rike må bare oppleves. Et plettfritt arrangement det er en nytelse å delta i.

Fra første rekke på starten tar jeg teten i det masterbilen slipper. Her ligger jeg helt til den eneste med maken drakt og etternavn kommer opp på siden av meg. Innover flatene tar Trek Mesterhus kommandoen. Som på Grenserittet går det uten noen form for trøbbel i starten. Sitter langt fremme og prøver å bidra til høy fart. Dessverre er det bare vi og noen svensker som ønsker seg det. De andre venter på spurten ser det ut til. Det har ikke jeg tenkt til å gjøre et år til. Formen er god nok til et bruddforsøk, og idet en av fire svensker fra landeveislaget Tre Berg Bianchi prøver seg er jeg ikke vond å be. Det er tidlig, men vet jeg må ha med en bra mann skal de våte drømmene kunne realiseres. Vi samarbeider godt og vel i et par mil, og opparbeider oss en luke på borti 50 sekunder på det meste. Det blir sjølsagt aldri nok, men plan B er at de beste svenskene skal kjøre fra røkla i bakkene før Oxberg. Det gjør de faktisk nesten, og vi er på et tidspunkt 7 mann foran. Øyner håpet og formaner på svensk at «nu kör vi som fan va» Får forsåvidt god respons på forslaget, men spurtkanonene som har gjemt seg i gruppa bak aner faren og våkner til liv. Dermed hekter pulje to seg innpå igjen og vi er like langt. Forskjellen er bare at jeg har svidd mest krefter av alle…. Mot slutten er det uro i feltet, masse bruddforsøk og høy fart. Jeg og Anders prøver etter beste emne å komme oss av gårde, men det er ikke lett. En liten mil før mål kommer en mann seg av gårde. Han holder på mirakuløst vis unna for ulvene bak og får utløp for det meste idet han kan ta imot kransenkullan av damen i bunad inne i Moraparken. En vannvittig bra prestasjon. Jeg og Anders blir statister i spurten og ender som henholdsvis 19 og 20. I ritt som Cykelvasan må man ta et valg. Spare alt til slutten eller prøve seg underveis. Hverken jeg eller Anders er i stand til å vinne noen spurt inne i Moraparken, så vi må prøve det første. Det er selvfølgelig en stor skuffelse å rulle over målstreken. Så lite igjen for så mye innsats. Men jeg tar med meg det positive. Gjorde som jeg hadde planlagt, var offensiv i hode hele veien. Jeg tror i en alder av 23 år at det er veien å gå for videre utvikling. Håper i hvert fall det.

Alle som kjenner meg godt vet at jeg er en over snittet dårlig taper. Det har jeg vært helt siden jeg lærte meg ulike spill- og konkurranseformer i barndommen. Da slet jeg hardt med å holde humøret tilbake, og stemningen rundt meg bar nok ofte preg av det. En litt eldre utgave av Jr skjuler bedre for sine omgivelser hva han egentlig føler. Men de aller nærmeste må nok fortsatt leve med en taus gutt i bilen hjem om ting ikke går veien.

Nå står jeg igjen helt tomhendt etter disse tre rittene, det er det bare å innse. Det dummeste man gjør er å irritere seg over ting som har skjedd. Det er enkelt å si det, men vanskelig å praktisere enkelte ganger. Mange snakker om marginer på feil side i disse rittene. Ja, det er små marginer, men når Wengelin drar inn sin tredje strake seier i Grenserittet skal ingen fortelle meg at det har med marginer å gjøre. Man får som fortjent. Før eller senere. Jeg føler selv at jeg er i nærheten av å lykkes. Kommer nærmere for hvert år. En dag går bruddet i Cykelvasan inn. Jeg kommer til å prøve om og om igjen så lenge lysten er der. Så lenge det terger og irriterer meg så jævlig hver gang jeg taper. Det ble ingen høstfest i år, men det kommer flere muligheter...

Nå er det birken neste, før 2015 blir kronet på Andersen sin hjemmebane i Engerdalen. Neste års NM. Da skal gutta fra østerdalen være i form!

Eirik

Nå smeller det!

Juli måned deler på mange måter sykkelsesongen i to. Det er store ritt på våren, og det er store ritt på høsten. Midt på sommeren er det i større grad trening og lokale ritt som preger livet. Storebror tok på seg skribentrollen første del av Juli, nå tenkte jeg å fullføre. Best i den rekkefølgen da hans hukommelse ofte har en tendens til å fravike fra sannheten. Subjektive visualiseringer, sannheter med modifikasjoner.

Jeg gikk inn i Juli med blandede følelser. En sesong som startet så lovende skle bokstavelig talt ned i gjørma etter 4,5 time på Haraløkka i Mai. Følgene ble en Juni med mye ball. Noen ritt endte med fiasko, mens noen ritt endte uten start i det hele tatt. Kom meg akkurat i vater igjen til å få delta på hjemlige trakter under Trans. Dessverre med et grunnlag som førte til lite heder og ære.

Deretter var det hedmarksvidda rundt. Stakk av med seieren rett foran den lange nesa til storebror. Til hans store fortvilelse. "oppgjør på kammerset" var det som møtte meg i Østlendingen mandag morgen. Her snudde en dårlig trend, og videre ble det en fin sykkelreise gjennom Juli. Fått gjort en solid treningsjobb og besøkt toppen av seierspallen 3 ganger.

Moratråkket

Femundrittet

Mot slutten av Juli derimot må junior en tur ned fra sin rosenrøde sky. Fra toppen av seierspallen må jeg avlegge en visitt i løvens hule. I et bygg som kalles hioa. Høyskolen i Oslo og Akershus. Karmaen hjemsøkte meg. Alle med fisk11 på vennelista på snapchat kunne observere at undertegnede kalte seg byggingeniør for et par måneder siden. Snakk om å leke med ilden. Bacheloroppgave og eksamener var levert, men ingen resultater var innkassert. I skrivende stund er konteeksamen til sensurering. Så får høyere makter avgjøre veien videre.

Nå står vi igjen ved inngangen til August. Fokuset er spisset ytterligere, og de største nasjonale høydepunktene står for tur. Interne brødre- og lagdueller er fullstendig tilsidesatt, nå er det alvor. Om tre uker er Grenserittet, NM og Cykelvasan unnagjort... Vi gleder oss til det som er i vente.

 Jobben er gjort, nå smeller det.

Eirik

Når alt går veien...

Dette er femte strake året jeg og Eirik har vært i Trysil første helga i juli for å sykle Trysilrittet og Topprittet. Ikke fordi bygda ute på skogen er verdens midtpunkt. Men fordi rittet og atmosfæren er noe som tiltaler oss. Det har imidlertid vært en historie fylt med opp og nedturer. I løpet av årene kan vi skilte med brekt ramme, knekt sete, knekt bakgir, punktering, feilsykling i siste sving før mål som hindret seier, to utdrikningslag ved målgang, konjakkskalle, tarminfeksjon, forkjølelse, løyperekord, Toppsrittseier og Trysilrittseier.

Hele laget sto for første gang i år på startlista. Selvfølgelig var det for godt til å være sant. Nesteby måtte kaste inn håndkledet med forkjølelse. Oppladningen var svært ulik for alle sammen. Singelgutta (les Andersen og Jr) var på Brokeback Mountain oppladning i Engerdal. Den inneholdt visstnok både sykling, skyting, filmaften og 200 repetisjoner av Ellie Goulding`s "Love Me Like You Do". Ryktene fra fjelloppsynet sier også at de nok la veldig mye flesk på brødskiva når de delte siste års damehistorier. Doc hadde som vanlig sovet alt for lite de siste dagene før rittet og avsluttet en lang arbeidsdag med 11 pannekaker til middag før avreise. Hans eneste treningstur siste dagene var et sykebesøk per sykkel til Tolga. Han hadde klare tegn til abstinenser etter kaffe når han hentet meg fredag kveld. Undertegnede har allerede hatt ferie et par uker. Det betyr litt mer hvile, litt mer trening og betydelig høyere inntak av grillmat med god drikke til. 

Jeg og Doc ankommer Radisson Hotell klokka 21 fredag. En biff, en dessert, to liter farris og et teammøte (som selvfølgelig koker bort i våsprat og kaffedrikking) senere er vi i seng. Lørdagen starter med en litt for kraftig hotellfrokost for enkelte. Klokka 10 ruller hele laget ned mot start i Trysil sentrum. Alle gutta utenom meg kjører fulldempa sykkel. Lite høydemeter medfører at avgjørelsen vil falle på stipartiene. Vi vet vi må kjøre fort her da spurtkanoner som Mehl og Repshus har meldt sin ankomst. Ingen av oss vil møte dem på oppløpet og taktikken er lagt deretter. Vi får imidlertid bakoversveis nede på start. I alle fall noen av oss. Doc har lite å legge bakover mens Jr sitt hår er så stivt av voks at det må høytrykksspyler til for å endre fasongen på det. Begge de nevnte spurtkanonene mangler på start. Vi holder oss likevel til planen og skal kjøre fort i ulendt terreng.

Ut fra start setter Bjerkseth tidlig fart i bakken. Jeg og Doc bidrar til å holde tempoet. Singelavdelingen på laget har nok tankene på feil sted for de faller av opp mot toppen av bakken.. Heldigvis for dem sitter det tempohester av god gammel årgang sammen med dem. De bidrar til at feltet samler seg innover Trysils skoger. Inn i første terrengparti er vi sikkert 40 stk samla. Vi holder oss til planen og kjører full maskin i skogen. Smack-smack og 80 % av feltet er borte. Historien gjentar seg imidlertid og gamlekara kjører seg opp igjen ute på veien. Inn i andre terrengparti kommer jeg litt sent inn og havner bak i køa. Må derfor brøyte meg fram gjennom busk og lyng for å avansere. I det jeg løfter blikket kommer et sykkelkjede flygende som en boomerang mot meg. Unngår mordforsøket og ser at Doc sitter å tråkker med 200 i kadens uten at hjulene er med på notene. Skjønner at han er ute av dansen med kjedebrudd. Kommer meg fram i gruppa og holder farten til neste terrengparti. Her kjører jeg til og med et spurtopptrekk inn mot stien og slipper Andersen først inn. Få som kjører fra denne unge karen med tung ADHD nedover på sti. Fulldemperen hans suser nedover stien, jeg legger meg på hjul og lar det stå til. Ute på veien er vi kun 6 mann igjen. Tre av dem fra Trek Mesterhus, fem med fulldemper, pluss meg. Vi kjører lagtaktikk mot mål. Jr og Andersen sliter ut de andre med hver sine bruddforsøk. Spesielt Engerdølen er "kjørekåt" og gjør en glimrende jobb. Jeg ligger bak og sparer meg til 600 meter gjenstår. Finner da tyngste gir og kjører det jeg klarer. Det holder til seier. Med Andersen 3 og Jr 4 blir det en strålende dag.

Tripp, trapp, tresko...

Etter en god pizzalunsj på hotellet setter jeg i gang med å mekke om sykkelen til å bli så lett som mulig til Topprittet dagen etter. Demper erstattes med pinnestiv karbongaffel og dekkstørrselsen blir halvert. Mens jeg står utenfor hotellet og skrur sykkel i den stekende ettermiddagssola kommer plutselig Solørgjengen ut med sykkelklær. De messer noe om at de skal ut på sykkeltur. HÆ? Hørte jeg rett? Har de ikke brukt opp kreftene sine på rittet? Dumt da de ikke var først i mål tenker jeg. Konkluderer med at de ikke helt rett bevart gutta fra sørfylket... Kjenner at mine verkende bein definitivt ikke vil ut på sykkel nå. Men så mumler de også noe om at vi skal være med. Jeg avfeier dette raskt. I samme øyeblikk dukker både Berit, Martin, Jr og Doc opp i full teamdrakt og med sykkelen klar. Joda, de skal ut å sykle. Skjønner at det er jeg som er utafor. Lever godt med det, det gjelder å ikke gjøre akkurat som alle andre hvis man skal slå dem. Man må tørre å gå opp sin egen vei, å tro på det man gjør. Bruker tiden til 20 minutter svømming i bassenget for å løse opp stive bein. Fortsetter restitusjonen med 10 min i boblebadet og en liten, kun en altså, kald utepils i solsteken. Bruker tiden til å nullstille hodet til nytt blodslit. Jeg sitter der og kan konkludere med at formen er god. Det er en god følelse for en som driver på med dette. Det gjelder å nyte og ta vare på disse øyeblikkene. Plutselig føles bein og hode klart for ny dyst. Plutselig har jeg trua på å kjempe om ny seier dagen derpå. 

Eget opplegg

Søndag er det duket for Toppritt. Drøye 900 høydemeter fordelt på 13 km. Newtons gravitasjonslov om forholdet mellom masse, kraft og akselrasjon er definitivt ikke på mitt lag. Drøye 80 kg krever vesentlig mer watt i pedalene enn de små sprettene som knappast ser 60 tallet på badevekta. Noen holder seg til frukt til frokost. Jeg har lært at man ikke skal gjøre noe nytt før ritt. Fyller tallerkenen med brød, egg og bacon. Klarer imidlertid å styre mine lyster så spiser litt mindre enn akkurat passe. På Topprittet er det en spurtpris etter 1 km, en etter 10 km og toppris ved målgang. Vi har bestemt at målet er at laget stikker av med alle prisene, slik at alle andre må dra tomhendt hjem. Derfor strekker jeg feltet fra start, akkurat så hardt at mange synes det er ubehagelig, men ikke fortere enn at jeg tror Jr kan legge inn et rykk. Som sagt, så gjort. Han suser i fra og sikrer første spurtpris. Det er imidlertid det siste vi ser av han i dag, Jeg sparer meg i denne spurten og har derfor mye krefter til å legge inn en fartsøkning rett etter spurtpunktet. Vet at dette er et helvete mentalt for de andre når de tror tempoet skal roe seg litt. Planen funker optimalt og ingen tar bakhjulet. Vinner med god margin og setter løyperekord også i dag.

Pokal nr to for helga. Borghild tok også en dobbel i dameklassen. Vår egen Berit ble 3 begge dager.

Tok rubbel og stubbel av premier på Topprittet.

To dager, to seire, to pokaler, to løyperekorder, to biffmåltider, to hotellfrokoster, masse sol, en svømmetur, en utepils og masse latter. Helga i Trysil har vært strålende. Takk til arrangører for en flott helg! Takk til meteorologene som alltid varsler sol og sommer i Trysil denne første helga i juli. Takk til familien Andersen for langing og tipp topp service. Takk til barnevaktene hjemme. Takk til gode lagkompiser for godt samarbeid og mye moro. Takk til alle samarbeidspartnere som hjelper oss på veien og takk til kokken på Radisson for super pizza. 

Andersen tok grep for framtiden og gikk for salat etter fiasko i Topprittet. 

Vi møtes igjen til neste år! Samme sted, samme tid!

Anders 

Vårens vakreste eventyr

Foto: Gunnar Aas Strøm

Etter snaue 9,5 time og 26 mil på sykkelen gjennom Østerdalen er det tid for å etterfølge kroppens ønske. Fred og ro. Det som lenge virket til å bli vårens største sykkelnedtur for minstemann i Aumliveien, ble i år igjen en uforglemmelig helg.

Bak meg har jeg som kjent en måned hvor det meste har gått i dass. Feber, skallebank og en kronisk uregelmessig mage har stukket kjepper i de fleste av mine sykkelhjul. En testtur forrige torsdag gjorde meg temmelig sikker på at Trans Østerdalen 2015 måtte beskues fra servicebilen. Men! Undrenes tid er ikke forbi. Fredag sto jeg på startstreken med en kropp som spilte på lag igjen. Om det var høyere makter, god karma eller tilfeldighetene som bikket min vei vites ikke, men lykken av å kunne starte var ihvertfall til å føle på.

I fjor måtte hjemmehåpene abdisere fra transetronen da en spirrevipp fra Oslo Sportslager kuppet det hele. I år var det en sindig trønder i norgestrøye som sto for de fleste skjærene i TrekMesterhussjøen.

Dag 1, vorspiel til den store festen. Her legges grunnlaget. Med et godt vorspiel ligger alt til rette for en god fest, og vice versa. Minnene raser tilbake til 2014. Da sto jeg med hull i gummien allerede på vorspielet. Alle vet hvilke fatale konsekvenser det kan få. En misslykket fest i 2014 altså. Prøver å ta lærdom fra dette når jeg forbereder meg til årets ritt.

Lagets strategi er i år igjen få en mann i brudd. Erfaringene fra de siste årene sier meg at første dag blir avgjort i terrenget. Setter meg derfor som eneste mann fra laget på fulldemper. Ut av Tynset sentrum, og 2 velkjente scenarioer gjentar seg:

1. Jeg går i tv-brudd opp til vidsyn
2. Anders stikker avgårde opp til Moanlangsetra

Og forsåvidt 3: det er motvind innover og Anders sitter med svarteper, igjen. Men, vi andre i blått kan sitte bak å ta livet med ro. Våre argeste utfordrere må kjøre han inn. Det gjør de rett før skytterbanen i Lonåsen. Glad vi ikke skal inn til siste stående, det hadde endt med strafferunder. Jeg har vannvittige tall på pulsklokka selv om beina fortsatt smiler og er glad. Klassisk følelse etter sykdomsavbrekk.

Foto: Geir Viksmo-Slettan

Foto: Per Roger Bekken

Før Sparsjøvollen er det min tur. Prøver meg på en aldri så liten tempoøkning. Det blir meter, litt overraskende, men desto mer gledelig. Nå sitter jeg plutselig med veldig gode kort på hånda. Luke inn på stien, med fulldemper, på kjente trakter. Kjører så hardt jeg kan uten å overdrive, egentlig innstilit på å kjøre solo mot mål om jeg må. Ut igjen på Savalen uten uhell, med Dr.B like bak. Mye som begynner å minne om jackpot allerede på vorspielet her nå. Bare et problem, Ola Kjøren. Han henger på hjulet til Dr.B. Vi kjører lagtempo inn til mål, blir pissa på av Ola i avslutningen. Jeg fordi jeg er tom, doktoren fordi han aldri har vært så begeistret for tempoøkninger i høy fart. Anders havner på delt 4. etter spurtoppgjør mot Steffan. Må være første gang han ikke har tapt en spurt. Andersen kommer inn litt etter det. Plager meg litt at Ola har vannvittig trøkk i sine føringer mot slutten. Aner at dette kan by på utfordringer.

Foto: Geir Viksmo-Slettan

Vi får starten vi drømmer om. Mange strenger å spille på før den fantastiske etappe 2. Hjem igjen til Aumliveien for å lade opp etter beste emne. Barndomshjemmet til brødrene minner mer om et utøverhotell enn et hjem denne helgen. To kandidater med høy toppirdettskultur i Otto og Andersen er på besøk. Det fører med seg sitt.  Andersen har innlosjert seg på undertegnedes gutterom. Han innsisterer på at "love med like you do" skal avspilles av to ganger før nattatid. Mener det har ført til highscore tidligere. Kveldssermonien fører til massiv kritikk og tilrop fra de to naborommene. Det gir vi blanke i. Ritualer er viktig.

Dag 2 starter rett til himmels. Både løypeprofil, pulsklokke og laktatverdier peker den veien. Her er det ingen kjære mor. Selv om hun står å heier etter beste emne. Opp bygdabakken og innover Åsan. Ubehaget inntreffer fra første tråkk. Vi rekker ikke komme så langt denne dagen heller før Anders for lopper i sykkelbuksa. Han får en bra luke opp bakken som han holder helt til vi kommer ned igjen ved saga. Frem til Skardløypa trakasserer vi fjorårets norgesmester etter beste emne. Vi kjører og støter det vi er kar om. Kattens lek med musen. Blir sittende igjen med en følelse av at katten må lide, svi av mye krefter. Anders og Manengen kommer seg avgårde igjen innover Gammeldalen. Jeg og Dr.B får en grei reise. Andersen må dessverre notere seg for ulike luftproblemer. Noen i magen, og noen i dekkene. Han blir å finne på sidelinjen ved siste langestasjon.

Foto: Per Roger Bekken

Langs skogsbilveien begynner jeg å innstille meg på det som er i vente. Vet at det smeller skikkelig fra Dr.B opp skardløypa. Feltet som er stort og samlet sprenges i fillebiter. Jeg blir liggende i tredjeposisjon etter Ola. Tåkesynet melder seg litt for raskt dessverre. Mister hjulet til Ola, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Ola og Dr.B tar igjen storbror og Manengen. Passerer dem og kommer nesten samlet til mål i dag igjen. Jeg må innse at det røyner på mot slutten, og at jeg sklir litt ut av sammenlagtkampen. Får besøk av Amdahl og Svanstrøm helt mot slutten.

Før sjarmøretappen på 120,5 km siste dag er det i realiteten bare Dr.B som har Ola på skuddhold. 12 sekunder skiller de to. Vi andre blir disiplene som skal frakte herren trygt til Koppang. Gjerne litt raskere enn de andre. Rundt grillen lørdagkveld blir det ytret ønske om å sende avgårde en indianer i en tidlig fase av løpet. Storebror kan melde om at han er sliten og uaktuell for den jobben. Andersen har brukt nærmere tolv km av husholdningens dasspapir i løpet av to døgn, og seiler ikke opp som noen god kandidat for jobben han heller. Jeg tar oppgaven og forteller klart og tydelig at jeg kommer til å gå på toppen av brekka.

Kommer vel omtrent halvveis i Brekka før Anders den kjørekåte drar avgårde igjen. Om han har våte tempodrømmer om natta eller hva som foregår er ikke godt å si, men borte blir han. Sammen med Manengen. Også var vi der igjen...

Foto: Per Roger Bekken

Lite nevneverdig før Fonnåsfjellet. Her avsluttes på mange måter årets Trans for min del. Starter med å kile kjedet i bunn av bakken, fortsetter med et par flyveturer i lyngen da jeg blir stressa av å havne for langt baki leksa. Stress på sti fører til veivalg som sjeldent gir noen form for butikk. Det meste går på tverke. Stivner,  føler jeg sykler elendig opp til fjellet, til tross for iherdig heiing fra norsk folkehjelp på fire hjul. Kjører i kamikazetempo ned igjen fra fjellet, gir det et ærlig forsøk nedover Rendalen sammen med 4-5 andre. Innser etterhvert at det er for langt opp. Må bare vinke med flagget og innse at i dag var det ikke bra nok. Har oppladningen til rittet i bakhode, her er det bare å tenke fremover, å komme seg til mål. Kommer inn til en 6.plass et bra stykke etter de første.

Foto: Per Roger Bekken

Fasit er en meget fortjent seier  til Ola Kjøren. Tor Halvor tar andreplassen, men Lars Ragnar Manengen blir nummer tre etter en fantomopptreden på siste dag. Strek i regninga er det at vi mister tredjeplassen i sammendraget, men sånn er livet. Det blir ikke alltid som man har tenkt. Når det gjelder lagets eneste dame er det lite å utsette på hennes prestasjoner. Berit gjorde rent bort med suveren seier på alle 3 etappene. Rett og slett fantastisk av den blideste dama sør for polarsirkelen. Antageligvis den blideste nord for polarsirkelen også.  Tror mange skal få slite med ho utover sommeren.

Takk til alle sykkelvenner som tok turen til Østerdalen for å delta på sykkelritt. Alle som har bidratt til å få gjennomført arrangementet, dere gjør en fantastisk jobb! Gøy å sykle rundt på hjemmebane å observere hvor mange frivillige som bidrar. Vi i teamet gleder oss allerede til neste år, og skal gjøre den jobben som kreves for å ta tilbake tronen i 2016.

Eirik