Foto: Gunnar Aas Strøm
Etter snaue 9,5 time og 26 mil på sykkelen gjennom Østerdalen er det tid for å etterfølge kroppens ønske. Fred og ro. Det som lenge virket til å bli vårens største sykkelnedtur for minstemann i Aumliveien, ble i år igjen en uforglemmelig helg.
Bak meg har jeg som kjent en måned hvor det meste har gått i dass. Feber, skallebank og en kronisk uregelmessig mage har stukket kjepper i de fleste av mine sykkelhjul. En testtur forrige torsdag gjorde meg temmelig sikker på at Trans Østerdalen 2015 måtte beskues fra servicebilen. Men! Undrenes tid er ikke forbi. Fredag sto jeg på startstreken med en kropp som spilte på lag igjen. Om det var høyere makter, god karma eller tilfeldighetene som bikket min vei vites ikke, men lykken av å kunne starte var ihvertfall til å føle på.
Dag 1, vorspiel til den store festen. Her legges grunnlaget. Med et godt vorspiel ligger alt til rette for en god fest, og vice versa. Minnene raser tilbake til 2014. Da sto jeg med hull i gummien allerede på vorspielet. Alle vet hvilke fatale konsekvenser det kan få. En misslykket fest i 2014 altså. Prøver å ta lærdom fra dette når jeg forbereder meg til årets ritt.
Lagets strategi er i år igjen få en mann i brudd. Erfaringene fra de siste årene sier meg at første dag blir avgjort i terrenget. Setter meg derfor som eneste mann fra laget på fulldemper. Ut av Tynset sentrum, og 2 velkjente scenarioer gjentar seg:
- Jeg går i tv-brudd opp til vidsyn
- Anders stikker avgårde opp til Moanlangsetra
Og forsåvidt 3: det er motvind innover og Anders sitter med svarteper, igjen. Men, vi andre i blått kan sitte bak å ta livet med ro. Våre argeste utfordrere må kjøre han inn. Det gjør de rett før skytterbanen i Lonåsen. Glad vi ikke skal inn til siste stående, det hadde endt med strafferunder. Jeg har vannvittige tall på pulsklokka selv om beina fortsatt smiler og er glad. Klassisk følelse etter sykdomsavbrekk.
Foto: Geir Viksmo-Slettan
Foto: Per Roger Bekken
Før Sparsjøvollen er det min tur. Prøver meg på en aldri så liten tempoøkning. Det blir meter, litt overraskende, men desto mer gledelig. Nå sitter jeg plutselig med veldig gode kort på hånda. Luke inn på stien, med fulldemper, på kjente trakter. Kjører så hardt jeg kan uten å overdrive, egentlig innstilit på å kjøre solo mot mål om jeg må. Ut igjen på Savalen uten uhell, med Dr.B like bak. Mye som begynner å minne om jackpot allerede på vorspielet her nå. Bare et problem, Ola Kjøren. Han henger på hjulet til Dr.B. Vi kjører lagtempo inn til mål, blir pissa på av Ola i avslutningen. Jeg fordi jeg er tom, doktoren fordi han aldri har vært så begeistret for tempoøkninger i høy fart. Anders havner på delt 4. etter spurtoppgjør mot Steffan. Må være første gang han ikke har tapt en spurt. Andersen kommer inn litt etter det. Plager meg litt at Ola har vannvittig trøkk i sine føringer mot slutten. Aner at dette kan by på utfordringer.
Foto: Geir Viksmo-Slettan
Vi får starten vi drømmer om. Mange strenger å spille på før den fantastiske etappe 2. Hjem igjen til Aumliveien for å lade opp etter beste emne. Barndomshjemmet til brødrene minner mer om et utøverhotell enn et hjem denne helgen. To kandidater med høy toppirdettskultur i Otto og Andersen er på besøk. Det fører med seg sitt. Andersen har innlosjert seg på undertegnedes gutterom. Han innsisterer på at "love med like you do" skal avspilles av to ganger før nattatid. Mener det har ført til highscore tidligere. Kveldssermonien fører til massiv kritikk og tilrop fra de to naborommene. Det gir vi blanke i. Ritualer er viktig.
Dag 2 starter rett til himmels. Både løypeprofil, pulsklokke og laktatverdier peker den veien. Her er det ingen kjære mor. Selv om hun står å heier etter beste emne. Opp bygdabakken og innover Åsan. Ubehaget inntreffer fra første tråkk. Vi rekker ikke komme så langt denne dagen heller før Anders for lopper i sykkelbuksa. Han får en bra luke opp bakken som han holder helt til vi kommer ned igjen ved saga. Frem til Skardløypa trakasserer vi fjorårets norgesmester etter beste emne. Vi kjører og støter det vi er kar om. Kattens lek med musen. Blir sittende igjen med en følelse av at katten må lide, svi av mye krefter. Anders og Manengen kommer seg avgårde igjen innover Gammeldalen. Jeg og Dr.B får en grei reise. Andersen må dessverre notere seg for ulike luftproblemer. Noen i magen, og noen i dekkene. Han blir å finne på sidelinjen ved siste langestasjon.
Foto: Per Roger Bekken
Langs skogsbilveien begynner jeg å innstille meg på det som er i vente. Vet at det smeller skikkelig fra Dr.B opp skardløypa. Feltet som er stort og samlet sprenges i fillebiter. Jeg blir liggende i tredjeposisjon etter Ola. Tåkesynet melder seg litt for raskt dessverre. Mister hjulet til Ola, og blir stående igjen på perrongen når toget går. Ola og Dr.B tar igjen storbror og Manengen. Passerer dem og kommer nesten samlet til mål i dag igjen. Jeg må innse at det røyner på mot slutten, og at jeg sklir litt ut av sammenlagtkampen. Får besøk av Amdahl og Svanstrøm helt mot slutten.
Før sjarmøretappen på 120,5 km siste dag er det i realiteten bare Dr.B som har Ola på skuddhold. 12 sekunder skiller de to. Vi andre blir disiplene som skal frakte herren trygt til Koppang. Gjerne litt raskere enn de andre. Rundt grillen lørdagkveld blir det ytret ønske om å sende avgårde en indianer i en tidlig fase av løpet. Storebror kan melde om at han er sliten og uaktuell for den jobben. Andersen har brukt nærmere tolv km av husholdningens dasspapir i løpet av to døgn, og seiler ikke opp som noen god kandidat for jobben han heller. Jeg tar oppgaven og forteller klart og tydelig at jeg kommer til å gå på toppen av brekka.
Kommer vel omtrent halvveis i Brekka før Anders den kjørekåte drar avgårde igjen. Om han har våte tempodrømmer om natta eller hva som foregår er ikke godt å si, men borte blir han. Sammen med Manengen. Også var vi der igjen...
Foto: Per Roger Bekken
Lite nevneverdig før Fonnåsfjellet. Her avsluttes på mange måter årets Trans for min del. Starter med å kile kjedet i bunn av bakken, fortsetter med et par flyveturer i lyngen da jeg blir stressa av å havne for langt baki leksa. Stress på sti fører til veivalg som sjeldent gir noen form for butikk. Det meste går på tverke. Stivner, føler jeg sykler elendig opp til fjellet, til tross for iherdig heiing fra norsk folkehjelp på fire hjul. Kjører i kamikazetempo ned igjen fra fjellet, gir det et ærlig forsøk nedover Rendalen sammen med 4-5 andre. Innser etterhvert at det er for langt opp. Må bare vinke med flagget og innse at i dag var det ikke bra nok. Har oppladningen til rittet i bakhode, her er det bare å tenke fremover, å komme seg til mål. Kommer inn til en 6.plass et bra stykke etter de første.
Foto: Per Roger Bekken
Takk til alle sykkelvenner som tok turen til Østerdalen for å delta på sykkelritt. Alle som har bidratt til å få gjennomført arrangementet, dere gjør en fantastisk jobb! Gøy å sykle rundt på hjemmebane å observere hvor mange frivillige som bidrar. Vi i teamet gleder oss allerede til neste år, og skal gjøre den jobben som kreves for å ta tilbake tronen i 2016.
Eirik
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar