Birkebeiner og påsketradisjoner

Er akkurat inne igjen fra en lang tur på sykkel. Strengt tatt begynner det vel å bli noen timer siden. Og komme inn fra en lang treningstur på hæljetid er herlig. Da kan man hoppe i dusjen, spise lunsj å slenge seg ned i sofaen med en kaffekopp. Senke skuldrene og ta livet helt med ro. Rulle kølla i sofaen som Anders liker å si.

At det ikke finnes dårlig vær, men bare dårlig klær, det kan glatt avkreftes etter gårdagens utflukt på procaliber`n. Klærne fra trimtex er av de beste i klassen, så de er det ikke noe galt med. 0 grader, øsende regn og gode 5 sekundmeter med vind i lufta. Det er dårlig vær. Udiskutabelt. Prøvde å gjøre det beste ut av det. Det begynner å bli vår, og det byr på en del muligheter. Tok med terrengsykkelen dit den hører hjemme, i skogen. Der går farten ned og innsatsen opp. Kroppstemperaturen holdes på ønsket nivå, og iveren består. En nytelse å sitte på treksykkelen på sti igjen. Kjenne litt på adrenalinet og brusingen når man blir tvunget ut av komfortsonen på såpeglatte steiner og røtter.

Når jeg derimot valgte å fortsette turen med ring 4 (Maridalen-Kikut-Sørkedalen) ble det straks andre boller. Med 5 cm slaps fra veien stående i en kontinuerlig søyle opp fra underlaget, begynner fort temperaturen under jakka å synke. Prøvde derfor å vie tankegangen til noe jass jeg kunne skrive blogg om. Bedre det enn å tenke på den førstegrads nedkjølinga som begynte å oppstå på penis. Det hadde ikke ført noe bra med seg.

Nok om det. Årets påskeferie skulle innledes med Birkebeineren på ski. Usikker på hvorfor jeg vil meg så vondt å rippe opp i det, men la gå. Fredag før påske satte to håpefulle brødre seg i Caddybilen og rullet av gårde til Elverum. Sandvold hadde vært så gjestfri å satt gård og grunn til disp for at gutta skulle få en optimal oppladning til lørdagens renn. Storebror som vanlig smøregeneral, mens lillebror fikset en bedre middag full av karbohydrater. En arbeidsfordeling begge er tjent med. Deretter var det bare å innta en middels bred dobbeltseng hvor brødrekjærligheten kunne dyrkes til det fulle.

Ved start på Tingstadjordet var det som vanlig VM i galskap. En salig ansamling av mennesker med skrekkblandet fryd i blikket og luft i magen. Selv om deltakerantallet har gått en del tilbake de siste årene har ikke iveren dempet seg på de som fortsatt stiller. Folk stiller opp i kø en god halvtime før startbåsene åpnes. Klar til å utføre årets desidert raskeste 60-meter for å beine seg frem til best mulig startposisjon. Når 250 mann skal gjennom en åpning på 90 cm samtidig oppstår det tilstander jeg sliter med å finne et dekkende ord på. I år tok kaka. I det funksjonæren klippet sperrebåndet og løp unna for å redde eget liv ble det en kjernebevegelse i den folkemengden som må oppleves for å forstås. Et titalls mann ble rett og slett på brutalt vis skjøvet gjennom reklameplakatene. Gjerdstolper som holder husdyr på godt og vel et tonn fløy som pinneved. Folk lå strødd, rene slagmarka. Klamret om ski og staver som om det skulle være et spedbarn. Jeg kom meg unna med liv og spedbarn i behold, og med mine sjumilssteg kom jeg jammen meg i første rekke også. Alt var perfekt. Inntil startskuddet…

Ved første tak sitter jeg limt i bakken. Luringen bak meg står oppå ski mine og utfører noe som oppleves som en krokfot. 190 cm rett på trynet. Selvfølgelig oppå egen stav som ligger igjen i småbiter. Snur meg med et blikk i ansiktet som tilsvarer tingenes tilstand. Mulig det kommer noen ord også som står i stil. Husker ikke, litt svart akkurat der og da. Registrerer i hvert fall at vedkommende føler seg skyldig. Han er taus som en østers og trasker fortumlet i vei. Mens Birkebeinernes 500 beste skiløpere drar av gårde opp mot Skramstad hangler jeg meg etter med en stav. Desidert sist. Ingen Terje Bogen til å redde meg slik han reddet Oddvar i 82. Går et kvarters tid før jeg til slutt får en stav. Selvfølgelig har de ikke sjiraffstvaer på stavposten så den lengste de har er alt for kort. 10 cm for å helt nøyaktig. Med kort stav og en shabby albue blir det i overkant mye belastning på en side. Det tar ikke lange tia før jeg får seriøse smerter i albuen igjen. Bytter etter hvert stav både en og to ganger før jeg får en i riktig lengde. Kommer meg til mål på en tid jeg helst vil glemme. Rimelig kølsvart dag. Enkel oppsummering. Etter å ha plassert storebror i statistrollen på et onsdagsrenn tidligere i vinter hadde forhåpningen begynt å bygge seg opp i det stille. Skulle innlede påsken med å krone en god skisesong mellom Rena og Lillehammer. Det gikk rett i vasken. Både Anders og spesielt Berit gjorde gode figurer. Berit med en solid 15.plass i dameklassa. Anders gikk på 2.52 i motvinden. Plasseringa på Anders husker jeg ikke i hue. Ikke tenkt til å slå den opp heller. Så bra var det ikke. Men han vant helt klart både klassen for syklister og for de som fikk skuldra ut av ledd underveis. At noen klarer å tryne på paddeflat mark og få skuldra ut av ledd mellom Midtfjellet og Sjusjøen er jo en gåte. 10 spor i bredden, en motorvei av en skiløype på fjellvidda. Amatør..

Har gått rundt med den livsoppfatning om at skirenn bare er gøy. God trening gjennom vinterhalvåret. Blir det gode resultater er det en bonus og går det ikke så bra tar jeg det med et smil. Birken 2016 bekreftet at det ikke samsvarer helt med virkeligheten. Gjorde unna dusjing å styr i en fart i Håkons hall og satte meg i caddybilen. Rullet innom Statoil Strandtorget å kjøpte meg trøst i form av kalorier, koffein og det som verre var. Alene i bilen kjørte jeg hjem til påske. Antageligvis greit jeg var alene.

Deilig å komme hjem til påske. Til en gjeng som alltid leverer og gjør sitt for at familien skal få en flott påskefeiring. Hytteliv, kvikk-lunsj og mengder med kvalitetstid. Masse flotte skareturer på skøyteski, og mye relativ hygge mellom turene. Påsketreningen består av mange timer i forskjellige aktiviteter. Fint å bryte opp litt i det vanlige mønsteret innimellom. Da er det lettere å være skjerpet og holde fokus.

Nå nærmer det seg beachsesong og sykkelsesong. Blir deilig å komme i gang med sykkelritt igjen. En liten måned til det braker løs for fulle mugger. Aalborg MTB siste helga på April blir første mål på veien. Da setter brødrene Fisk seg på båten over sjøen i håp om at det er deijlig å være norsk i Danmark. Først en måned til med trening. Den akter jeg å bruke på mest mulig måte. Prøve å tilvenne meg farten som venter når man møtes med startnummer på styret igjen. Skal i hvert fall bli brukbart å ikke delegere en kalori på pensumbøker denne våren. Det er en stund siden sist.

Eirik