Avsluttet den forrige sesongen svært brått. Et tafatt forsøk på å knuse asfalten på Grefsenkollen etter et særdeles ufint møte med en annen syklist. Måtte ta en runde med meg selv. Men fader heller, er jo gøy også. Starter denne sesongen like brått som den siste avsluttet. Alt for tidlig på sesongen for en nordmann som er alt for glad i å gå på ski. Likevel var jeg og Jr på plass i Aalborg forrige helg. Gutta var mer eller mindre klar for 100 kilometer i det vi på forhånd trodde var et flatt land. Regnet hadde styrtet ned hele natta og vinden blåser som alltid friskt inn fra Atlanterhavet og gir følelsen av konstant sidevind fra alle kanter.
Startskuddet smeller langs Limfjorden. Et kaotisk første kvarter med svinger, fortauskanter, brostein, små bruer, inn og ut på veier og masse små stolper midt i veien som skal hindre bilkjøring til daglig. I dag bidrar de til at noen karbonsykler og noen spinkle danske syklister får et ublidt møte med steinhard betong. Ingen tvil om at betongblokkene kom seirende ut av den duellen. Som vanlig blir jeg litt feig i slike felt og havner litt bak i rekken. Jr derimot bruker sin tradisjonelle "tanks taktikk" og ploger seg seg fram i tet. Når vi kommer ut på første sti går det som det må gå. En kar som sitter alt for langt fram i feltet, med alt for mye syre i beina, gir luke i sidevinden. Cirka 15 mann siger fra. Jeg sitter med "kukken i buret" som Jr så fint kaller det i en slags dødens posisjon. En haug med danske "wannabe" syklister som har kjørt seg delvis fast i åkeren skiller meg fra luka opp til teten. Sprutregnet natta før har medført at det som til daglig er tørre fine åkerveier har blitt til milevis med sammenhengende hengemyr. Jeg kriger meg forbi en etter en til jeg endelig er først i gruppa og kan jage teten. Et etterlengtet veistrekk på noen fattige hundre meter gjør at jeg kan klaske giret på den gigantiske 40 skiva jeg har valgt foran. Tråkker til alt det jeg makter av watt. Hele toget som sitter på bakhjulet mitt detter av lasset og jeg jager tetgruppa i ensom majestet. Ut på hengemyra igjen og det er et evig kamp om å finne et sted der sykkelen ikke synker ned i kvikkleira. Traktorhjulsporene er helt ubrukelige, de likner mest på to striper med sprutbæsj. Midten av åkerveien er pyramideformet og glatt så dekkene sklir og sporer i alle retninger. Dermed blir løsningen å sykle ute i periferien og samtidig torpedere bondens avlinger. Forsvarer veivalget ved å innbille meg at nattens monsunregn sikkert har druknet det som var av høstens havre og hvete lell. En blanding av grisemøkk, gjørme, sølevann og kunstgjødsel er nok det man får skyllet i trynet i den desperate kampen med å hente igjen tetgruppa. Pulsklokka viser full alarm og indikerer at jeg er helt i toppen av superkritisk rød sone. Men jeg har ikke noe valg, skal ikke rittet være over etter en halvtime må jeg opp i den gruppa. Har faen ikke tatt danskebåten med hele harryavdelingen på Østlandet for å bli kjørt av etter et kvarter. De oversvømte åkerveiene tar aldri slutt. Jeg kjemper febrilsk mot de fysiske lovene for å hente tetgruppa. Det er liten tvil om at fjærlette danske drenger på 60 kilo flyter bedre i hengemyra enn 82 kilos fjellape fra nord. Forbanner meg over den daglige kaffesjokoladen og for mye bacon til hotellfrokosten og koster på videre. Aner at jeg sakte men sikkert kryper innpå teten. Når jeg igjen får noen hundre meter fast dekke under hjula ser jeg at tetgruppa tar en slurp drikke. Finner igjen tyngste giret og et siste maksdrag. Da er jeg plutselig ajour på halen.
Resten av klanen liker tydeligvis ikke at de nå har to karer i blått fra Trek Mesterhus med i tetgruppa. I det vi svinger ut på neste hengemyr er det maks fart i front. Jeg og Lillebror karrer oss med så godt vi klarer. Pulsen er igjen på maksgrensa og jeg må jobbe mentalt for å holde meg på halen. Tankene går til Frodo og Sam i det de passer The Dead Marhes på sin evige vei mot Mordor. Landskapet, de endeløse flate hengemyrene og sumpene er også her. Frodo så døde lik flyte i vannet. Sam var litt småtjukk akkurat som meg og Lillebror. Vi skimter nok også mannen med ljåen i det fjerne mens vi kjemper mot melkesyra. Ringen jeg bærer er ikke så tung, men disse 82 kiloene som skal trygt over myra er likevel en blytung byrde. Men søren heller. Frodo kom til Mordor, vi skal bare tilbake til Ålborg. Det er bare å kjøre over evne og håpe på et mirakel. Akkurat i det jeg får litt trua virker det som om Saruman har lagt noen feller også i den danske åkeren. I det som viser seg å være siste svingen ut av sumpen spretter en ståltrå opp fra gresset som en klapperslange og fanger syklisten foran meg. Umulig å bremse og jeg dundrer rett inn han. Sitter fanget i samme tråden. Den kiler seg inn i gaffelen og det blir en meget upassende taktisk stopp. Luke opp til tet igjen og et nytt magedrag venter. Også denne gangen kommer jeg opp igjen.
 |
| Tunge sykkelforhold i det danske kulturlandskapet |
Bestemmer meg nå for å ligge på halen og finne igjen litt krefter og meg selv. Det går fint i akkurat fem kilometer. Hele gruppa må løpe opp det som likner mer på en bergskrent enn en motbakke. Jeg er på halen og i det jeg kaster meg opp på sykkelen er clipsene under skoene stappa med hestemøkk og gjørme. Får ikke festet skoene og har dermed null kontroll ned igjen fra bergskrenten på andre sida. Det er akkurat nok til at gruppa forsvinner igjen. Nye 5 kilometer med lungespreng før jeg er igjen er på halen. Har havnet i en ond spiral og orker ikke sitte foran i gruppa. Må bruke tiden på å komme meg og få inn på en bar og drikke. Da bærer det inn i et sandtak som likner et bombekrater. Løypeleggeren har tydeligvis hatt det moro når han la løypa her, for vi kjører opp og ned fra denne forbanne gryta på alt for bratte stier. De 82 kiloene er nok en gang ikke på mitt lag. Musklene får nok en gang akutt underskudd av oksygen. Lungene jobber det de klarer men det er bare ikke godt nok. I en kort men jævli bratt bakke blir det noen meter opp til Lillebror som er plassen foran. Merker at jeg er helt på kanten av stupet og at strikken vil ryke en siste og avgjørende gang om ikke Lillebror slipper seg noen meter ned og tauer storebror opp igjen i tetgruppa. Ser med lange øyne frem på den litt skjeve hofta til Lillebror. Ikke tegn til respons. Blod er tydeligvis ikke så tjukt likevel... Han enser ikke storebror en tanke. Når vi i tillegg kjører ned i bombekrateret atter en gang er løpet kjørt. Vi skal opp en motbakke som umulig kan sykles opp på en sykkel uten motor. Og hemmelig motor i ramma har vi ikke fått inn helt enda. Her går det rett i dass. Krampa låser seg i det jeg løper opp bakken. Gruppa sprenges i fillebiter og jeg sitter med svarteper i bakre halvdel. Kaver meg opp bakken. Kommer meg på sykkelen og ser opp. Tomt. Ingen å se foran, de er borte. Faen… Verdens beste langepar Mari og Kristian står klar med en ny flaske til meg. Brøler i tillegg at hun må innom en butikk å kjøpe mer sjoko. Er tom for mat allerede... Matvrak..
Sykler i en tett skog full av krappe glatte svinger, det er trangt mellom trærne og jeg venter bare på å kile mitt 72 cm brede styre mellom to trær så jeg skal få en flygetur i gjørma på kjøpet. Karrer meg ut av bushen og ut på en åker. Ser langt frem, ingen å se foran. Griseforjævlig. Her sitter jeg mutters alene i en dansk åker. Ikke snøring på hvor jeg er. 50 km fra mål. Kramper i beina. Neddynket i søle og med en smak av hestemøkk i kjeften. Ser med skrekk og gru på å sykle 5 mil alene til mål med kramper uten sjanse på noe som helst. Ser meg bak igjen, men der er ingen. Nei dette går ikke. Må mobilisere. Ikke seilt over Skagerak for å sitte her å tørrjokke alene i gjørma. Finner fram litt krefter og faenskap. Tråkker alt det jeg klarer bortover en evig lang åker. Ser plutselig en gul og en grønn syklist foran. Holder koken i enda noen minutter og kommer opp i ryggen deres. Nå er er vi alle fall tre som skal komme oss gjennom den evige ferden til mål i Aalborg. Får en pause i ryggen på gutta. Plutselig får jeg et glimt av fire-fem ryttere til langt der framme. Vi kommer ut på en vei og jeg tråkker nok en gang ut den 40 tenner gigaskiva for alt den er verdt. En ny åker og seks-sju minutter senere og jeg er plutselig tilbake i det gode selskap. Den gule karen har ligget som en skygge bak meg i den evige danske sidevinden og gjør nærmest et forsøk på å gi meg en klem i det vi kommer opp. Han grønne ble visst kjørt av lasset.
Tror jeg er berget for en stund, men akkurat i det jeg kommer opp setter Mehl inn et rykk. Der røk håpet om et Norsk samarbeid til himmels, makan. Jeg sitter som vanlig i idiotposisjonen langt bak i feltet og må bare be til høyere makter om at ingen gir luke. Har nok ikke mange gode venner der oppe. Feltet sprekker som en gammel dong foran lillebror. Han har verdens tydeligste kroppsspråk, jeg kjenner han godt nok til å vite hva som er i vente når den atferden melder seg. Han er finito. Lyset har gått av. Mehl og en danske siger i fra og jeg har ikke krefter til å gjøre noe som helst med det. Håper noen andre kan ta ansvar og tette luka. Det er tydeligvis alt for mye å håpe på. Jr er helt kaputt og danskene ser bare dumt på oss og hverandre. De to i front forsvinner og alle vi bak skjønner at vi skal krige om en 3. plass de siste milene. Det blir en merkelig krig mot kramper og konkurrenter. Ingen vil dra, bare rykke. Mari og Kristian er på nytt i løypa og jaggu følger det også en snickers med flaska. Går ned på høykant. Lykkerus.. Tempoet går opp og ned som strikkmotor. Jr er ferdig for dagen så han forsvinner med en mil igjen. Det gjør også den gule karen. Men han har tydeligvis funnet uante krefter og dundrer fra oss andre. Det var takken for å taue med han opp igjen. Med han forsvinner også pallhåpet og den tynne lufta som er igjen av det som en gang var en ballong.
Prøver på et eller annet vis å skjule at jeg er stinn av kramper og har null krefter til en spurt, klarer å parere rykkene som kommer, men kjenner at når det skal spurtes vil dette ende i havari. Det går som det må gå. Krampa låser seg fullstendig på oppløpet og jeg må spurte med kramper. Alle som har prøvd det vet at resultatet blir tragedie. Minner nok ikke mye om en spurt det vi leverer i Aalborgs hovedgate, men jeg karrer meg inn som nummer 2 i gruppa til en 5. plass totalt.
Prøver å løse ut pedalen for å dempe krampefesten som utfolder seg på fremsida av lårene, da strammer det til også på baksida. Strekker desperat ut beina for å parere og da sitter krampe bak i leggen. Blir stående med pinnestive bein uten sjans til å bøye dem. Står der som en stokk stiv premieklovn i sikkert tre minutter før to damer kommer til unnsetning. Jeg er nok alt annet enn tiltrekkende der jeg står, men ser nok såpass stakkarslig ut at de hjelper meg av sykkelen og støtter meg bort til et gjerde. Jeg enser at gjerdet leder inntil en vegg og bruker gjerde som støtte for å komme meg dit. Prøver å velte meg ned på bakken uten at krampa skal låse seg. Helt uten hell selvfølgelig. Den setter seg på nytt bak i låra og ræva. ruller litt rundt oppi sigaretteneipene og de hundrevis av tyggegummiene som ligger klint nede i asfalten. Krampa slipper og jeg kan finne en slags avslappende stilling mot en husvegg. Ligger urørlig. Får etterhvert besøk av en akkurat like blek Jr som må ta til takke med en 7. plass.
Etterhvert kommer også Mari og Kristian løpende. Kristian ser forskrekket ut og lurer nok på hva som har truffet far og onkel. Mari ser litt bekymret ut og tenker nok at Kristian burde vært skånet for dette synet. Men dette er livets skole. Den fikk vi brutalt oppleve denne dagen i Aalborg. Vi har i alle fall syklet det vi var god for, og sannsynligvis vel så det.
 |
| Brutalt syn på et gatehjørne i Ålborg |
Alt i alt kan Aalborg MTB oppsummeres med følgende. Brutalt. Langt. Utfordrende og bløtt. Men en utrolig artig løype. Vi kommer tilbake...
 |
| Noen synes Danmark var tipp topp |
 |
| Dagen derpå var allting glemt. Tipper vi er tilbake også i 2017 |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar