Når man starter en lørdag med
å cruise gjennom Oslo downtown klokka fem om morran blir man vitne til litt forskjellig.
Mellom avisbud og veiarbeidere prøver en og annen kandidat å finne veien hjem
etter en fuktig natt. Med kebaben i hånda, røde tall på konto og en halv
evighet til neste stipend. Noen scroller gjennom tinderen i et siste desperat
forsøk på en slags avkastning. Det ender selvsagt resultatløst.
Når man skal gå Grenader og
etterhvert nærmer seg Akershus festning treffer man imidlertid en gjeng
likesinnede sjeler. Kriblende sinn som har betalt nærmere to høvdinger for å finne seg
sjæl gjennom en dag på ski i Nordmarka. På festningen parkeres bilene. En buss frakter
deg til start i Hakadal og tilbake igjen fra Asker noen timer, opplevelser og erfaringer senere.
Lørdagens første store opplevelse kom
tidlig. På bussturen fra Akershus festning. Med noen få timer i bingen som
utgangspunkt blir gluggene fort tunge i et varmt og deilig bussete. Så tunge at
undertegnede slokna med Circle K sin maxi kopp i hånda. 4 brennhete desiliter med rykende
koffein på hodet. Normalfordelt i hele skrittet. Da var ikke øyelokka særlig
tunge lenger. Og jeg skulle starter Grenaderen 2019 med nescafe gull på halve
skidressen.
Vel fremme på start legger jeg mot
all fornuft opp en strategi om å åpne hardt. Det jeg behersker minst dårlig på ski er naturligvis oppoverbakkene.
Og dem er det flest av i starten. Etter motene opp fra Hakadal er det raskt og
flatt inn til Kikutstua. Her vil jeg ha skyss med noen stakemonstre. Planen er
å finne mitt tempo deretter. Det går bra lenge, men lefsene som tidligere har
vært omtalt som mine soleklare rennski er lite egnet for lagvis med klister. De
har gitt meg mange gode opplevelser, men er de nok klare for Haraldrud
gjenbruksstasjon. Kjenner raskt at feste under skia begynner å avta, raskt. Det
er panserspor, og slitasjen på brors innbrente klister nærmer seg
bristepunktet. Beina må samles og armene
kobles inn for fullt. Det er kritisk. De er i utgangspunktet ikke egnet for
denne oppgaven, og må spares lengst mulig. Tenker på Il tempo gigante når alle
lampene lyser opp Flåklypa stadion som et sirkus. Det føles litt slik. Jeg mister
gruppa med stakemonstre rett før toppen av bakkene. Tilbake som en skute på
vei ned blir jeg seilende alene i motvinden til Kikut. Seiling i motvind er en tragisk idrett.
Jeg har da hatt en del begrensede
ski opp gjennom, men aldri i mitt 27 år lange liv har jeg stoppa for å smøre
skiene midt under et renn. Men 75 km med
dårlig feste, det går rett og slett ikke. Da kommer jeg aldri til å få oppleve
søndag 17.februar. Skuta på vei ned vil da kaste ankeret for godt. Legge til kai på en øde øy. Må
av med skia å smøre på første stopp. På Kikutstua er det selvbetjening. Får en dunderspekt
tube med VM-klister i hånda. Innholdet er som størkna superlim. Adrenalintilførselen
øker. Voldtar tuben og får klint på et par solide kladder midt under festesonen.
Oppå den fine såla med isklister som storebror har slitt for å brenne inn
kvelden i forveien. Forholdsvis suboptimalt opplegg.
Hinker meg videre. Med ski som lugger. 75 km til mål.
Jeg har svidd av et lass med krefter til ingen nytte. Armene er allerede like
vissen som gressplenene utafor Økernbråten borettslag en brent sommerdag i 2018. Har stått fem minutter og krangla med
universaltuben på Kikut. En universal dårlig start.
Sliter med å finne roen.
Tar dårlige valg. Så kommer også smertene i høyre albue. Den såkalte golfalbuen
sier de faglærte. Forbanner hele golfsporten langt inne i sjela. Sammen med golfalbuen kommer de
dårlige tankene. Skal man rett og slett gi blanke da? Føler det meste har gått
i dass siden kaffekoppen gikk på hue i fanget. Snur om på flisa. Bruker den begredelige
åpningen til noe positivt. Roer ned
sinnet og finner faktisk igjen flyten i gåinga. Koster på meg noen sekunder ekstra på
Storflåtan som er neste matstasjon. Kaster ned fire kopper sportsdrikk og tar
med en bixit i farta. Bixit i en slimete, andpusten munnhule er tråkige greier.
Dette blir som hurtigtørkende betong å regne for en byggingeniør.
Rene sementen i gommen denne bixiten. Vurderer å ta ut bixiten hel og få en
gratis avstøpning av tennrekka, men har ingen plass å lagre avstøpningen i 50
km. Som en gave fra åven kommer det noen få regndråper på myrene ned mot Løvlia.
Jeg gaper opp å suger inn noen dråper av frihetens regn, får noen av dem i munn og jobber
ned resten av bixiten.
Ved Løvlia er man nesten halvveis.
Jeg har konsumert noen boller på Løvlia i løpet av mitt byliv. I ro og mak med
gode treningskompiser. Ingen boller på tapeten denne gang. Har en brødpose med
crampfix hengende å dingle inni skidressen. På den posen står det Løvlia. Nå
blir oppgaven og åpne sikkerhetsnålen som er festa i skidressen. Ta ut posen, svelge
crampfixen uten å svelge posen. Og uten å hekte sikkerhetsnålen tilbake på feil
plass. Til og med Lars Berger har skutt sine fulle hus med høy puls. Dette bør
det være en overkommelig oppgave. Det er bare så vidt. Biter over hele posen og
prøver å få tunga til å skille krampetabletter og plast. Det går ikke helt
uten komplikasjoner, men med nye kopper sportsdrikk på Løvlia går alt ned i det
store sluket. Ingen bixit i farten denne gang, men en dobbeltdekker med
smøreost. Vurderer å hive litt av smøreosten under skia, men prioriterer
næringstilskuddet istedenfor. Det er harde prioriteringer hele veien. Dette må vel være
den såkalte 24-timers utøveren.
Albuen er vond, men ikke uutholdelig.
Smertene i venstre albue begynner også å melde seg på. Skia begynner å bli
forholdsvis bedriten igjen, men vet at Milslukern sport har smøreservice på Kleivstua
etter ca. 60 km. Der står min gode kompis Thomas Sandvold klar med helproft utstyr.
Har innsett at jeg må stoppe å smøre igjen. Det kan være forskjell på liv og
død. Sandvold brer ut ny og deilig klister under begge skia. Får nesten en tåre i
øyekroken når jeg ser hvordan ny og riktig festesmurning blir fordelt utover hele festesonen.
Magekrampene har i aller høyeste
grad begynt å melde sin ankomst. Jeg kan ikke plante stavene for kontant ned i
snøen. Både på grunn av smertene i albuen, men også fordi krampa i magen setter
seg. Og da må det tøyes. Har aldri tøyd magekrampe før. Vet ikke hvordan det
gjøres. Ren improvisering. Konkurrenter og tilskuere beskuer metoden som
praktiseres. Den er definitivt ikke tatt fra noen lærebok. Dette har de nok
ikke sett før. 192 cm i kondomdress. Med gullkaffe i skrittet, rosa briller,
en tom brødposedong hengende i skidressen. Med lange fangarmer som beføler hele
mageregionen i høy frekvens. Mens han prøver å bevare farten på skia. Dette må jeg gjøre 5-10 ganger i løpet av de siste
30 kilometerne. Før Sollihøgda må jeg faktisk stoppe å tøye i 15-20 sekunder da
jeg er usikker om magemusklene er på tur ut av dressen.
Med noen tilpasninger får jeg
tilbakelagt de resterende kilometerne. Etter en berg og dalbane av en tur når
jeg til slutt Jansløkka skole i Asker. På en 30. plass, en evighet etter vinner
Øyvind M. Fjeld. Resultatmessig, og tidsmessig er jeg rimelig skuffet. Det er
åpenbart. Men med ymse innslag av motgang underveis er jeg også noe lettet av å
vær i mål.
Det er lov å si seg fornøyd her i livet, selv om ting alltids kunne vært
nærmere det man tror er perfekt.
//E
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar