onsdag 13. juli 2016

Mörksuggejakt og ferietid

Vårsesongen ble avsluttet med harryjakttur til Sverige. Trodde jeg skulle jakte afrikanske villsvinhunner, men navnet på rittet var visst bare et trekkplaster for dumme nordmenn. Ingen sugger å se, kun sultne svensker som gledet seg til å grille nordmenn til frokost. Mörksuggejakten er et ritt på 75 km som inngår i den svenske Långloppscupen. Det svenske landskapet ser litt annerledes ut enn det norske. Fjell og daler er byttet ut med endeløse småkuperte skoger. Det skulle på papiret passer en kar i tungvektsklassen godt. Men papiret juger ofte, fotball-EM viste at ballen er rund. Det
samme kan vel sies om et sykkelhjul tror jeg. De svenske løypeleggerne foretrekker også raske stier framfor steinurer og knotehelvete. Med drøye 80 kg på ramma og to ubrukelige skulderledd passer det meg som "hånd i hanske" eller "xxxxxx i xxxxx" som lillebror så pent sier det. Ryktene sa noe om en knallhard motbakke de første kilometerne etterfulgt av masse raske flytstier. Ryktene var helt sanne denne gangen. Dritgøy løype, rett og slett.

Artig men slitsomt å være norsk i Sverige.

For oss mosegrodde nordmenn er det en kult og annerledes opplevelse å sykle ritt mot den svenske MTB eliten. Har nå prøvd meg i tre-fire år både i Grenserittet og Vasan. Før start har jeg fantasert, hallusinert og hatt våte drømmer om gull og pokaler. Resultatet fra Sverigetuktene har imidlertid stort sett begrenset seg til deltakerdiplom, billig folköl og billig bacon som forsvinner i panna da det består av 85 % vann. Har fått nabodeng hver eneste gang. Svenskene er litt bedre enn oss rett og slett. De har i tillegg en helt annen holdning og kjørevilje enn hva som er tilfellet i fedrelandet. Her hjemme vil alle spare krefter. Folk nyter å snylte på konkurrentene. Målet er å komme seg billigst mulig til mål. Det virker som redselen for å tape er større enn lysten til å vinne hos mange. Det blir vel mye taktikkeri og lurekjøring. I Sverige er det noe helt annet. Alle mann kjører for full maskin fra først tråkk. Alltid vil noen frem å dra og målet er å holde maks fart i feltet hele veien. Svenskene virker ikke til å bruke en eneste kalori på å bekymre seg for at de bruker opp egne kreftene eller drar frem andre. Hele banden kjører alt de kan så lenge det holder. Over tid lønner det seg. For når man gjør dette på hvert eneste ritt så blir man ganske god etter hvert. Og til slutt holder man ganske så lenge. Faktisk helt til mål. Det er kanskje denne mentaliteten som gjør at Sverige kan vise til både Zlatan, Bjørn Borg, Annika Sörenstam, Ikea, Volvo og Scania. Jada, vi i Norge har også hatt Wirkola, Koss, Dæhlie, bindersen og ostehøvelen. Ikke et eneste negativt ord om våre helter eller redskaper for å dele ost, de er legender og forbilder. Men langrenn, hopp og skøyter er nå en gang noe annet enn fotball, tennis og golf om man løfter øyelokkene er ut av den norske sportsrevyen. Det er denne svenske mentaliteten vi digger. Det er beinhardt når det står på, men faktisk kult også. De som er best på sti kjører det de klarer her, de som er best oppover kjører her og de som mangler mest sperrer nedover gir full gass utover. Dermed går det fort hele veien. Vi i Team Trek Mesterhus har også bidratt til dette kjøret når vi har orket. Derfor blir vi godt mottatt når vi møter det som etter hvert har blitt venner og konkurrenter i Sverige. De feite og storkjefta nordmennene med alt for god selvtillit og hår på leggene er lett å kjenne igjen.

Kjør ble det også i Mörksuggejakten. Full spiker fra første tråkk til man passerer mållinja 2.5 time senere. Knut Erik, Lillebror og jeg hadde en plan om å være med å lage fart. Den planen gikk i dass, vi klarte ikke. Orket ikke. Tror jeg dro tetfeltet cirka 100 meter midtveis i den første bakken. Det var min tid i glansen. Men jaggu meg sto det ikke en søt svensk flicka og knipset et bilde av meg akkurat i glansperioden.
Tenk om bare målstreken var her. Fører ann en liten stund opp bakken.

Denne første bakken var tung, jævlig tung. Klarer med nød å neppe å ta halen på teten over toppen. Nesteby er også med. Jeg frykter at dette nok går for fort for Lillebror. Ikke at han er noe dårlig syklist, men noen Chris Froome er han ikke når terrenget heller oppover. Jeg gir flatt jern for å henge med på de raske stiene etter toppen. Det er årets svenske mester Wengelin som tar hyppige føringer inne på stipartiene. Han hevder seg svært bra teknisk når han sykler WC, så det går unna. I tillegg tråkker han rundt på en fullempa sykkel. Jeg derimot har valgt hardtail. Selvsagt har jeg det. Den deilig Trek 9.8 FS`n min har jeg satt igjen i boden. En klums med skrangleskuldre tar selvfølgelig sykkelen med minst demping. Det er rått parti i skogen. Og løypa består jo nesten bare  av stier. Det svinger, hit og dit på barnålsstier og skiløyper. Hadde man ikke hatt puls i rød sone og melkespreng i beina hadde det sikkert vært dritkult. Kan ikke skylde på sykkelen heller, sitter jo to-tre andre karer i tetgruppa med hardtail som meg. Tetgruppa er på 9 mann. Jeg og Nesteby sitter sprengt på halen. Klarer å klore meg med i ca 35 km. Da ryker strikken i en bratt kneik, tetgruppa blir plutselig bare 8. Etter å ha kjørt overfart i en drøy time går det bare ikke lenger. Jeg ser ryggen til Knut Erik sige i fra. Samtidig skimter jeg at også han glipper ryggen til mannen foran. Vi er virkelig ute å kjøre nå.

Lillebror når han skal beskrive følelsen opp første bakken

Prøver å få igjen pusten men samtidig holde bra tempo alene. Det er selvfølgelig en umulig kombinasjon. Blir etter hvert hentet av felt to der jeg venter å møte Lillebror. Det møtet blir jeg spart for. Ingen Lillebror der. Kun kjørevillige svensker med Bleckur i front. Samme holdning og intensitet her så er bare å bite tenna sammen og akselerere når de kommer. Blir med gjengen og kjører det jeg kan inn. Kjemper både mot kramper, løs sand og svettetukter på slutten. Kommer til slutt inn nummer 14. Knut Erik blir 9. Lillebror inn 26. Jeg er mer sliten enn på lenge. Snittpulsen har sjelden vært høyere i et sykkelritt. Avstanden opp er ikke avskrekkende. Og jeg holdt følge med vinneren halve rittet. Det er da noe positivt å ta med seg hjem. Likevel er konklusjonen grei. Jeg ble kjørt fra. Jeg må hjem å trene mer, eller bedre. Prøvde å reise kjerringa i Sommarland dagen derpå. Tapte minigolfrunden. Ble frakjørt av Mari på segway. Kristian og jeg endte klissbløte etter en real kalddusj på båtarenaen og jeg kjørte rett ut i første sving på Gokartbanen. En katastrofehelg på idrettsbanen. Sosialt var det imidlertid rett så hyggelig.

Prøvde å yppe oss i båtkrigen. Spylet ned kidsa. Trodde dem tok hensyn siden jeg hadde en på to år  i båten. Det gjorde dem ikke, vi rundet av kliss-klass som krigens tapere.
Jeg skal møte de samme gutta til nye dueller i Grenserittet og CykelVasan om noen uker. Prøver å lure meg selv med å tro at de løypene passer meg litt bedre. Om jeg i tillegg blir litt bedre form er det håp. Et syltynt håp. En konsekvens av konklusjonen er at jeg ikke kan dra på familieferie og hvile på laurbærene frem til formen. Jeg skal til pizzaens og rødvinens mekka i 10 dager. Men dette er også et hellig land for syklister. Jeg skal stå opp tidlig på morgenen og få med meg det beste fra to verdener. Få eller ingen steder i verden finner mann flere syklister på veiene. At de fleste dropper hjelmen og heller bruker pengene på rosa sko og polering til ramma er en del av kulturen. De kommer til å få sjokk når jeg sykler forbi dem med hårete legger, brillene utenfor hjelmstroppen og med terrengsykkel på asfalten. Det er tid for årets siste skippertak. Jeg skal komme til august med litt mer krutt i beina, litt større volum på lungene og litt mindre fett rundt magen. Da skal de sykle fort de som skal hekte meg av bakhjulet.

Vårsesongens harde fakta er 6 starter, 5 fullførte ritt og 0 seire. 4. plass i Nordsjørittet og 5. plass i Aalborg MTB står igjen som de beste prestasjonene. Målene for høsten er hårete, faktisk enda mer hårete enn mine sykkelbein. Det er på tide å finne veien til toppen av seierspallen. Høydepunktene venter som perler på en snor. Fader, det blir litt gøy også.

Fortsatt god sommer!

Anders

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar