De små øyeblikkene i livet...

Når man ikke har helse til sykling er det tid for andre hobbyer. Forbaska irriterende å miste både mye trening og helgas NC i Molde. Men når kroppen stritter i mot er det en ting som gjelder, hvile. Man blir klin kokos av for mange dager på sofan. Av redsel for å bli innlagt på mentalsykehus har jeg funnet fram fiskestanga. Jakt og fiske er flott avkobling, da glemmer jeg dassturer med trøkk, blodprøver og alt anna drit. Det er kun en ting som kretser i hodet. Hvor står storfisken, hvilken flue eller sluk er best og hvordan få mer og større fisk enn Jr?


I går var brødrene Fisk ute med stanga og fangsten ble småpen. Lenge siden vi har landa kilosfisk, så det ble skikelige jubelscener når den havna i håva. Brødrekjærligheten levde i beste velgående etter godt samabeid!

Ørret (Salmo Trutta) det er så store eksemplarer som mulig av denne vi jakter på. Vi lyktes bra i går.

Nå har resten av banden dratt til Molde på NC. I dag tok saken i egne hender. Etter gårdagens fangst var jeg varm i trøya. Det var klart for å skru opp nivået enda et knepp. Jeg satte kursen for et godt skjult fjellvann. Her bor det noen gamle ørreter. Her får man sjelden fisk. Men når du først lurer den på kroken, ja da bikker den oftest den magiske kilosgrensa! Jeg begynner med to våtfluer og min vante godsluk, Lilleauren kobber. Klassisk oppsett. Ingen respons, ingen vak, ikke tegn til liv. Setter på en grønn og blank sluk. En fugl har kvittret meg i øret at den skal duge. Ikke tegn til liv nå heller. Midt ute på vannet plasker et par solide rugger, alt for langt ut. Skulle stjålet båten som ligger ved land, men den er låst. Ikke sjans..

Så, en ørret kommer som en torpedo opp av vannet og fanger en døgnflue på vannskorpa. En gigant, jeg antar raskt at den må være 1.5-2 kg. Best av alt, den er innenfor min radius med stanga. Kaster langt ut i medvinden. Nesten rett over vaket. Litt til venstre, den så ut til å være på vei den retningen. Sveiver noen runder. BANG. Der sittern, rett på! Fy Faen... Det uler i slurringa på den gamle shimano snella. 15 meter, rett ut. Tar meg selv i å flire høyt alene i skogen. Sjup, sier det. Stangtuppen er plutselig rett som en flaggstang. Sveiver en runde. Motstanden er borte. Firelinen har røket TVERS av. Alexandria flua mi har monsteret ute i vannet tatt med seg. Jeg står igjen på land. Orker ikke engang slenge noen gloser eller kaste stanga på tjønna. Setter meg i lyngen, legger hodet mellom armene. Ser litt ned, litt utover vannet. Det er stille som graven. Er omkranset av mygg. En er inne i øret mitt, gidder ikke gjøre noe med det. Funderer over hva som nettopp skjedde. Tiden står stille. Jeg har ikke anelse på hvor mange minutter jeg sitter der og ser tomt utover vannet. Reflekterer over de små øyeblikkene i livet. Dette var en av disse, hvor det virker som veien mellom himmel og helvete balanserer på et 1 mm tykt Fireline fiskesnøre. Etterhvert kommer jeg til at det er tross alt kun viktig blandt de tingene som ikke egentlig betyr så mye. Mager trøst i en slik stund. Men drømmen om kjempefisken tar jeg med meg. Alle fiskere kjenner den drømmen..

En sann fiende på kveldens tur

Dette var dagens sjanse. Ikke mer fisk på kroken. Tjønna viser seg som lumsk og vanskelig somm alltid. Mygga vinner kampen, jeg setter meg i bilen. Ruller fortumla hjem. Konkluderer med at det gjelder å gripe sjansene som byr seg. Både på fisketur og i livet ellers. Jeg klarte ikke det i dag,

Anders